miniatyr|Det nasjonalsosialistiske Tysklands orlogsflagg og «krigsflagg» (Reichskriegsflagge) 1935-1945 miniatyr|Karl Dönitz inspiserer ubåtbasen Saint-Nazaire i Frankrike, juni 1941 mini|«Graf Zeppelin», den tyske krigsmarinens eneste hangarskip, ble sjøsatt til hitlerhilsinger i 1938, men ble aldri tatt i bruk under andre verdenskrig. Kriegsmarine var marinen i det nasjonalsosialistiske Tyskland i perioden fra 1935 til 1945. Kriegsmarine utgjorde den ene av Wehrmachts tre forsvarsgreiner. De to andre var Heer (hæren) og Luftwaffe (flyvåpenet). I strid med Versaillestraktaten vokste Kriegsmarine raskt under den tyske marinens opprustning på 1930-tallet. Traktaten fra 1919 hadde begrenset størrelsen på den tyske marinen og forbød bygging av ubåter.«Peace Treaty of Versailles» , Articles 159-213, Military, Naval and Air Clauses, se Act 159+, Act 181
Forløperne for Kriegsmarine var Den tyske keiserlige flåte (1871–1918) og Reichsmarine (1919–1935) i Weimarrepublikken i mellomkrigstiden. Etter andre verdenskrig ble de få gjenværende skipene i Kriegsmarine fordelt mellom seierherrene. Etter at Vest-Tyskland rustet opp igjen og ble medlem av NATO i 1956, ble marinen i landet uformelt referert til som forbundsmarinen. Da DDR (Øst-Tyskland) opprettet sin egen militære styrke samme år, Nationale Volksarmee, fikk den sjømilitære delen navnet Volksmarine. Etter Tysklands gjenforening i 1990 fikk marinen navnet Deutsche Marine.
Skipene til Kriegsmarine ble utplassert til farvannet rundt Spania under den spanske borgerkrigen (1936–1939) under dekke av å håndheve ikke-intervensjon, men støttet i realiteten nasjonalistene mot de spanske republikanerne.
I januar 1939 ble Plan Z, et massivt skipsbyggingsprogram, beordret, som krevde jevnbyrdighet overflateflåten til den britiske marinen innen 1944. «Plan Z», Totally History Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, ble Plan Z skrinlagt til fordel for et krasjbyggeprogram for ubåter i stedet for store krigsskip, og land- og luftstyrker ble prioritert av strategiske ressurser. Den øverstkommanderende for Kriegsmarine (som for alle grener av væpnede styrker i perioden med absolutt nazimakt) var Adolf Hitler, som utøvde sin autoritet gjennom Oberkommando der Marine («Marinens Overkommando»).
Blant Kriegsmarines mest betydningsfulle skip var dens ubåter, hvorav de fleste ble konstruert etter at Plan Z ble forlatt i begynnelsen av andre verdenskrig. En taktikk kalt «ulveflokk» var en raskt sammensatte grupper av ubåter som angrep britiske konvoier under første halvdel av slaget om Atlanterhavet, «U-Boat Wolf Pack Tactic», German U-Boat men denne taktikken ble stort sett forlatt i mai 1943 da U-båt tap økte. Sammen med ubåtene ble panserskip (inkludert hjelpekryssere) på overflaten brukt for å forstyrre alliert skipsfart i de første årene av krigen, de mest kjente av disse var de tunge krysserne «Admiral Graf Spee» og «Admiral Scheer» og slagskipet «Bismarck». Adopsjonen av konvoi-eskorte, spesielt i Atlanterhavet, reduserte imidlertid effektiviteten angrepskipene mot konvoiene.
Etter slutten av andre verdenskrig i 1945 ble Kriegsmarines gjenværende skip delt opp mellom de allierte maktene og ble brukt til forskjellige formål inkludert minesveiping. Noen ble lastet med overflødige kjemiske våpen og senket. «Chemical Weapons Dumped in the Ocean After World War II Could Threaten Waters Worldwide», Smithsonian Magazine 11. november 2016
Historie Opprinnelse etter første verdenskrig I henhold til vilkårene i Versaillestraktaten fra 1919 fikk Tyskland bare tillatelse til en minimal marine på personell, seks kapitalskip (hovedskip)Kapitalskip eller hovedskip er historiske betegnelser på de fremst eller mest fornemme skipene i en marineflåte, jf. «kapital[-skepp», Svenska Akademiens ordbok. På engelsk benyttes fortsatt begrepet capital ship i det fremste orlogsfartøy på ikke mer enn tonn, seks kryssere, tolv destroyere, tolv torpedobåter, og ingen ubåter eller hangarskip. Militære fly ble også forbudt, så Tyskland kunne ikke ha noen marinefly. Under traktaten kunne Tyskland bare bygge nye skip for å erstatte gamle. Alle tillatte skip og personell ble overtatt fra Kaiserliche Marine, omdøpt til Reichsmarine.
Fra første stund arbeidet Tyskland for å omgå de militære restriksjonene i Versaillestraktaten. Tyskerne fortsatte å utvikle ubåter gjennom et ubåtdesignkontor i Nederland (NV Ingenieurskantoor voor Scheepsbouw) og et torpedoforskningsprogram i SverigeNewpower, Anthony (2006): Iron Men and Tin Fish: The Race to Build a Better Torpedo during World War II, (War, Technology, and History), s. 35 hvor G7e-torpedoen ble utviklet.Wright, David Habersham (2010): Wolves Without Teeth: The German Torpedo Crisis in World War Two (PDF), Electronic Theses and Dissertations. 599, s. 24
Allerede før nazistenes maktovertakelse den 30. januar 1933 vedtok den tyske regjeringen 15. november 1932 å sette i gang et forbudt program for flåteopprustning som omfattet ubåter, fly og et hangarskip. Kriegsmarine ble dannet 1. juni 1935 under ledelse av storadmiral Erich Raeder og markerte starten på et stort byggeprogram av tyske skip.
Lanseringen av det første lommeslagskipet, «Deutschland» i 1931 (som erstatning for det gamle pre-dreadnoughtpre-dreadnought, et generelt begrep for alle typer havgående krigsskip som ble bygd mellom 1890 og 1905, jf. «Definitions for pre-dreadnought battleship», Definitions slagskipet «Preussen») var et skritt i opprettelsen av en moderne tysk flåte. Byggingen av «Deutschland» forårsaket bestyrtelse hos franskmennene og britene da de hadde forventet at begrensningene i Versaillestraktaten ville begrense erstatningen av gamle slagskipene med nye kystforsvarsskip, egnet kun for defensiv krigføring. Ved å bruke innovative konstruksjonsteknikker hadde tyskerne bygget et tungt skip egnet for offensiv krigføring på åpent hav mens de fortsatt holdt seg til bokstavelig til traktaten.
I 1934 ble kjølen strukket på slagskipet «Gneisenau», i 1935 på «Scharnhorst» og i 1936 «Tirpitz» og «Bismarck».
Nazistisk kontroll Da nazistene kom til makten i 1933, begynte Adolf Hitler snart på frekt vis å ignorere mange av traktatens restriksjoner og framskyndet den tyske marinens opprustning. Den tysk-britiske flåteavtale av 18. juni 1935 tillot Tyskland å bygge en flåte tilsvarende 35 % av den britiske overflateskiptonnasjen og 45 % av britisk ubåttonnasje; slagskip skulle begrenses til ikke mer enn tonn. Maiolo, Joseph (1998): The Royal Navy and Nazi Germany, 1933–39 A Study in Appeasement and the Origins of the Second World War. London: Macmillan Press. ISBN 0-312-21456-1. s. 35–36. Samme år ble Reichsmarine omdøpt til Kriegsmarine. I april 1939, da spenningene eskalerte mellom Storbritannia og Tyskland over Polen, opphevet Hitler ensidig begrensningene i den tysk-britiske flåteavtale.«The Anglo-German Naval Agreement», Totally History
Oppbyggingen av den tyske flåten i perioden 1935–1939 ble bremset av problemer med å samle nok arbeidskraft og materiell til skipsbygging. Dette var på grunn av den samtidige og raske oppbyggingen av den tyske hæren og luftvåpenet som krevde betydelig innsats og ressurser. Noen prosjekter, som D-klasse-kryssere og P-klasse-kryssere, måtte kanselleres.
Den spanske borgerkrigen Kriegsmarine var første gang i kamp under den spanske borgerkrigen (1936–1939). Etter utbruddet av fiendtlighetene i juli 1936 ble flere store krigsskip fra den tyske flåten sendt til regionen. De tunge krysserne «Deutschland» og «Admiral Scheer», og den lette krysseren «Köln» var de første som ble sendt i juli 1936.The Spanish Civil War , Deutsches U-Boot-Museum Disse store krigsskipene ble ledsaget av en flotiljeflotilje, NAOB av torpedobåter. Den tyske tilstedeværelsen ble brukt til å støtte Francos nasjonalister i det skjulte, selv om Tysklands umiddelbare involvering var humanitære hjelpeoperasjoner og evakuering av 9 300 flyktninger, inkludert 4 550 tyske statsborgere.«Kriegsmarine (German Navy) ships of WWII», Asisbiz.com Etter meglingen av den internasjonale ikke-intervensjonspatruljen for å håndheve en internasjonal våpenembargo, ble Kriegsmarine tildelt patruljeområdet mellom Cabo de Gata (Almeria) og Cabo de Oropesa. Tallrike fartøyer tjenestgjorde som en del av disse pliktene, inkludert «Admiral Graf Spee». Den 29. mai 1937 ble «Deutschland» angrepet utenfor Ibiza av to bombefly fra det republikanske luftvåpenet. Totale ofre fra det republikanske angrepet var 31 døde og 110 sårede, 71 alvorlig, for det meste brannskadde. Som gjengjeld beskjøt «Admiral Scheer» Almeria 31. mai og drepte 19–20 sivile, såret 50 og ødela 35 bygninger.Thomas, Hugh (2006): The Spanish Civil War. Penguin Books. London. s. 665 Etter ytterligere angrep fra republikanske ubåter mot «Leipzig» utenfor havnen i Oran i Algerie mellom 15. og 18. juni 1937 trakk Tyskland seg fra ikke-intervensjonspatruljen.Thomas, Ann Van Wynen; Thomas, Jr., A.J. (1967): «Non-Intervention And The Spanish Civil War», Proceedings of the American Society of International Law at Its Annual Meeting (1921-1969), Cambridge University Press
Ubåter deltok også i skjult aksjon mot republikansk skipsfart som en del av Operasjon Ursula (oppkalt etter en datter av Karl Dönitz).Westwell, Ian (2004): Condor Legion: The Wehrmacht's Training Ground. Spearhead. Vol. 15. Hersham, United Kingdom: Ian Allan publishing. ISBN 978-0-7110-3043-5. s. 58. Minst åtte ubåter engasjerte et lite antall mål i området under hele konflikten. (Til sammenligning opererte den italienske Regia Marina med 58 ubåter i området som en del av Sottomarini Legionari.)
Plan Z Kriegsmarine anså sin fremste hovedoppgaver å kontrollere Østersjøen og vinne en hærkrig mot Frankrike, ettersom Frankrike ble sett på som den mest sannsynlige fienden i tilfelle krig. Men i 1938 ønsket Hitler å ha muligheten til å vinne en krig mot Storbritannia til sjøs i de kommende årene. Derfor bestilte han planer for en slik flåte fra Kriegsmarine. Fra de tre foreslåtte planene (X, Y og Z) godkjente han Plan Z i januar 1939. Denne planen for det nye tyskeprogrammet for byggingen av en flåte så for seg å bygge omtrent 800 skip i perioden 1939–1947. Hitler krevde at programmet skulle være fullført innen 1945. Hovedstyrken til Plan Z var seks H-klasse slagskip. I versjonen av Plan Z utarbeidet i august 1939 var den tyske flåten planlagt å bestå av følgende skip innen 1945:
4 hangarskip 10 slagskip 15 lommeslagskip (Panzerschiffe) 3 slagkryssere 5 tunge kryssere 44 lette kryssere 158 jagere og torpedobåter 249 undervannsbåter (ubåter) Mange mindre fartøyer
Personalstyrken var planlagt å stige til over .
Det planlagte flåteprogrammet var ikke veldig langt fremme da andre verdenskrig begynte. I 1939 ble to M-klasse kryssere og to H-klasse slagskip lagt ned og deler til ytterligere to H-klasse slagskip og tre O-klasse slagkryssere var i produksjon. Styrken til den tyske flåten ved begynnelsen av krigen var ikke engang 20 % av Plan Z. Den 1. september 1939 hadde marinen fortsatt en samlet personellstyrke på bare , og den var slett ikke klar for en stor rolle i krigen. På grunn av den lange tiden det ville ta å gjøre Plan Z-flåten klar for aksjon og mangel på arbeidere og materiell i krigstid, ble Plan Z i hovedsak skrinlagt i september 1939 og ressursene som ble bevilget til realiseringen ble i stor grad omdirigert til byggingen av ubåter, som ville være klare for krig mot Storbritannia langt raskere. Breyer, Siegfried (1996): Der Z-PLAN. Podzun-Pallas-Verlag. Wölfersheim-Berstadt. ISBN 3-7909-0535-6
Andre verdenskrig miniatyr|«Blücher» i Drøbaksundet under slaget ved Oscarsborg festning morgenen 9. april 1940: Skipet ligger med sterk slagside ved Askholmene. Det er oppgitt og mannskapet debarkerer i det kalde vannet. De fleste fra forskipet svømte til fastlandet i øst mens mange fra akterkipet tok seg til Askholmene