Polidoro Virgili (engelsk Polydore Vergil, latin Polydorus Vergilius; født ca. 1470, død 18. april 1555) var en italiensk prest, kritisk historiker, latinsk forfatter og humanist, også kjent som PV Castellensis eller Castellensis Castellesi, som ble naturalisert engelsk. Han er best kjent som en samtidshistoriker fra tidlig i Tudortiden. Han ble ansatt av kong Henrik VIII av England, som ønsket å distansere seg fra sin far Henrik VII så mye som mulig, for å dokumentere både sitt eget som sin fars liv. Hvor historiske nøyaktig, særlig angående Henrik VII, er diskutabelt, men hans verk er fortsatt ansatt som betydningsfullt da han var en av de få som til en viss grad hadde tilgang til Henrik VIII. William Shakespeare gjorde bruk av hans arbeid som bakgrunn for historiske dramaer satt i England.
Liv Polidoro ble født i Urbino og var en slektning av kardinal Adriano Castellesi (Hadrianus Castellensis) fra Castro i Etruria i dagens Latium. Han var sønn av Giorgio Virgili og sønnesønn av Antonio Virgili, en «ekspert på medisin og astrologi», professor i filosofi ved Universitetet i Paris. Hans bror Giovanni Matteo underviste i filosofi ved Universitetet i Pavia og en annen bror var handelsmann i London.
Polidoro ble ordinert som prest i desember 1496. Han studerte teologi, filosofi og historie ved Bologna og Padova, hvor han ble en elev av Filippo Beroaldo. Han ble deretter satt i tjeneste hos tjeneste Guido Ubaldo (Guidobaldo), sønn av Federico da Montefeltro, hertug av Urbino, som hans sekretær (før 1498, i henhold til dedikasjonen i hans første bok Liber Proverbiorum, april 1498, hvor han refererte til seg selv som fyrstens klient). Hans andre bok, De Inventoribus Rerum, er dedikert til Guido Ubaldos lærer, Ludovicus Odaxius, fra Urbino, i august 1499.
Etter en periode som camerlengo, kammerherre, for pave Alexander VI kom han til England i 1501 som innkrever av peterspenger (en kollekt fra legfolk som var øremerket Den hellige stol) for kardinal Adriano Castellesi. Som Castellesis' stedfortreder ble tok han bispedømmet Bath and Wells i oktober 1504 som Castellesi formelt satt på fra 1504 til 1518. Det var på anmodning av kong Henrik VII at han begynte på sitt verk Historia Anglica, et verk som tilsynelatende ble påbegynt så tidlig som 1505, ikke ble fullført før i august 1533, som er datoen for dens dedikasjon til kong Henrik VIII og ble utgitt først året etter. Polidoro fikk engelsk statsborgerskap i 1510 og i 1513 fikk han prebende («kosthold», det vil si inntektene fra et kirkelig pastorat) av Oxgate i St. Pauls katedral, en inntekt han behold selv etter at han reiste tilbake til Urbino.
På kant med Wolsey En mektig figur i England kom forstyrrende inn i Polidoros liv: Den ambisiøse Thomas Wolsey, som hadde blitt almoner ved Henrik VIIIs tiltredelse i 1509, og ved 1514 ble han rikskansler, som kongens fremste rådgiver og alter rex («den andre kongen»), og ble således den fremste i nær alle saker innenfor staten, og mektig figur innen kirken. Også i 1514 ble han erkebiskop av York, en geistlig posisjon kun etter erkebiskopen i Canterbury. Wolsey aspirerte til å bli en av pavens kardinaler, hvilket vil forfremme han over erkebiskopen av Canterbury. Polidoro informerte paven om Wolseys plan om å bli kardinal og rådet at det var lite gunstig.
Andrea Ammonio, en italiensk prest som paven hadde sendt til England, var blitt Henrik VIIs latinske sekretær, og i 1511 ble han sekretær for Henrik VIII. Ammonio ønsket å bli den neste innsamleren av peterspengene etter Polidoro. Han fanget opp et brev til sin overordnete som komprimerte Polidoro. Ammonio viste brevet til Wolsey, og med dette som bevis ble Polidoro anklaget for å ha undergrave det harmoniske forholdet mellom England og Roma. Polidoro ble fengselet og sendt til forvaring i Tower of London.Gransden, Antonia (1996): Historical Writing in England: c. 1307 to the early sixteenth century, Routledge, s. 430 Fra fengselet sendte Polidoro et brev til Wolsey hvor han krypende ba om nåde og hvor han tryglet på grunn av den raskt kommende julen, forsoningens tid, om han også kunne bli tilgitt. Polidoro hadde også noen mektige beskyttere; pave Leo X skrev til kongen på hans vegne. Hans bønn ble til sist hørt, og på juleaften den 24. desember 1515 ble Polidoro satt fri, men hadde mistet posisjonen som innsamler. Han oppga livet som diplomat og henga seg deretter for litteraturen.«Polydore Vergil», Catholic Encyclopedia Fengslingen gjorde Polidoro til en besluttsom fiende av Wolsey, og hans syn på Wolsey kom til uttrykk i hans Historia Anglica og siden videreført av andre forfattere.
Forfattervirksomhet I 1525 utga han sin første utgave om Gildas, en britonsk helgen som døde i 570. Han dedikerte verket til Cuthbert Tunstall, biskop av London. Det neste året hans Liber de Prodigiis ble utgitt, dedikert til Francesco Maria I Della Rovere, hertug av Urbino. En gang rundt 1538 forlot Polidoro England og reiste tilbake til Italia for en del tid. Han klagde i denne perioden på at hans sykdom og dårlige helse forhindret ham fra å gjøre daglige notater om samtidens hendelser, noe som var hans vane. Mot slutten av 1551 dro han tilbake til Urbino hvor han tilsynelatende oppholdt seg til han døde i 1555.
Han hadde blitt naturalisert som engelsk fra 22. oktober 1510 og holdt flere geistlige utnevnelser i England. I 1508 ble han utpekt til erkediakon av Wells og som nevnt i 1513 til prebende av Oxgate i St. Pauls katedral, begge posisjonene beholdt han etter at han hadde reist tilbake til Urbino. Det var ikke uvanlig på denne tiden. Bestemte geistlige posisjoner ble gitt for at personer skulle få inntekter. Det var ikke påkrevd at man møtte opp for posisjonen. Han forlot England i 1551, noe som var på den tiden som Henrik VIII hadde begynt bruddet på paven og plassere seg selv som overhode av den engelske kirke. Polidoro skal ha vært en av de lærde som signerte Act of Supremacy, loven om overhøyhet (1534) og som bestemte at den engelske monarken var leder av den engelske kirke, og i praksis et brudd med den katolske kirke. Polidoro skal også ha vært en aktiv deltaker til annulleringen av Henrik VIIIs skilsmisse fra Anna av Kleve i 1540.Strype, John (1822): Strype's works, Volum 12 (E-bok fra Google) Clarendon Press, s. 553
Den første utgaven av Historia Anglica (i 26 «bøker» eller deler) ble trykt i Basel i 1534. Bok 27 handlet om styret til Henrik VIII fram til Edvard VIs fødsel og som ble lagt til den tredje utgaven som kom i 1555. Polidoro hevder å ha vært med omsorgsfull i innsamlingen av materiale til dette verket, og for ha benyttet utenlandske som engelske historikere. Av denne grunn, bemerket han, vil de engelske, skotske og franske finne ting som er rapportert på hans sider forskjellig fra hva de er vant til å ha hørt om dem i deres egne land. I hans leting etter informasjon henvendte han seg til Jakob IV av Skottland for en liste over skotske konger og deres annaler; men selv ikke hans vennskap med Gavin Douglas kunne få ham til å akseptere de historiske teoriene til den sistnevnte som sporet stamtreet til skottene ned til den forviste sønnen av en konge fra Athen og Scota, den legendariske datteren av en egyptisk farao.Archbold, William Arthur Jobson: «Vergil, Polydore», Dictionary of National Biography, 1885-1900, Volume 58X. The Scottish Chaucerians. § 12. Gavin Douglas. The Cambridge History of English and American Literature in 18 Volumes (1907–21). Volume II. The End of the Middle Ages.
En tilsvarende skepsis fikk ham til å tvile på pålitelighet til Geoffrey av Monmouth og dennes legendariske konger av Britannia, og således bidro til John Lelands Defensso Gallofridi og Assertio Incomparabilis Arturii, sistnevnte avhandling diskuterte hvor historisk myten om kong Arthur egentlig var. Polidoro selv slo fast at
«Trulie ther is nothinge more obscure, more uncertaine, or unknowne then the affaires of the Brittons from the beginninge.»
«I sannhet er det ingenting mer uklart, usikkert, eller ukjent om hendelsene til britene fra [deres] begynnelse.»
Polidoro uttrykte åpent sin oppfatning om historikerens oppgave og ansvar i sin dedikasjon til kongen. Han beklaget det faktum at det finnes ingen tilstrekkelig historie om England, og anså at kirkekrønikene var «kjedelige, primitive, kaotiske og bedragerske», skjønt han verdsatte William av Malmesbury og Matthew Paris. Hans egen hensikt var å skrive en historie som var både sannferdig og oppbyggelig. Historie «er tidens eneste unike, sikre og trofaste vitner, som tilflyter like mye til forfatterens ære som til etterslekten». Hans hensikt er å fortelle sannheten. «Jeg håper,» skrev han, «at det vil være til min fordel å være italiener, og fortelle alt med sannhet.» En historiker skal aldri bli «så vågal til å åpne seg for falske ting, heller ikke så forsømmelig ved ikke å ytre enhver sannhet». En tendensiøs fortelling må unngås, historikeren må holde seg til sannheten uten partiskhet eller misunnelse. Særskilt mislikte han gjetninger og han beklaget tendensen til en del patriotiske forfattere til å tilskrive legendariske opprinnelser til deres land: «...så lett er sannheten alltid misfarget av oppdiktete fantasier». En sannferdig historie skal nedtegne både det gode som det dårlige.Gransden, Antonia (1996): Historical Writing in England: c. 1307 to the early sixteenth century, Routledge, s. 434
Polidoros skeptiske instinkt førte til at han fikk mange fiender blant de lærde, og en smedekampanje ble ført mot ham, blant annet ble det hevdet at hans manuskripter var fylt av feil og at han stjal engelske bøker fra bibliotekene og sendte dem til Roma. Det er hovedsakelig fra tiden til Henrik VI av England, hvor de samtidige nedtegnelser begynner å svikte, at Polidoros historieverk er nyttig. Han må ha vært personlig kjent med mange av de menn som hadde minner tilbake til begynnelsen av Rosekrigene. Til tross for hans skeptiske innstilling var John Sherren Brewer på midten av 1800-tallet den første som tvilte på Polidoros autoritet for redegjørelsen av styret til Henrik VIII, og Polidoros avsky mot Wolsey er åpenbar i den tredje utgivelsen av Historia Anglica. Likevel har hans sosiale og geografiske skildring av England og Skottland etterlatt mange interessante detaljer for senere historikere.
Polidoros Adagia (Venezia, april 1498) var den første samlingen med latinske ordtak som noen gang ble trykket og kom før den tilsvarende til Erasmus av Rotterdam med to år, selv om Erasmus hevdet at hans utgave hadde kommet ut først. Polidoro slo skarpt fast hva som var riktig i forordet til De Inventoribus Rerum i 1499. Erasmus forklarte at han ikke hadde hørt om Polidoros bok da han utga sin egen. Med det ble Polidoro bløtgjort, og vennskapet mellom dem, skjønt tidvis anstrengt, kunne fortsette. Likevel irriterte dette åpenbart Polidoro nok til at han diskuterte det i en epistel til Richard Pace som siden ble trykket i utgaven av Adagia i 1521.
En lignende bok om bibelske ordtak (553 i antall) ble dedikert til Wolseys etterfølger, Richard Pace, og i denne ble det også trykket et interessant brev som ble sendt i juni 1519 hvor Polidoro nevner mange av sine engelske venner, fra Thomas More til erkebiskop William Warham til Thomas Linacre og Cuthbert Tunstall. Boken De Inventoribus (Paris, 1499), som behandlet opprinnelsen til alle ting, det være seg kirkelig eller verdslige, besto opprinnelig av kun syv bøker, men ble utvidet til åtte i 1521. Den ble meget populær og ble raskt oversatt til fransk (1521), tysk (1537), engelsk (1546) og spansk (1551). Alle utgavene ble imidlertid forbudt av pave Gregor XIII i 1576 og havnet i Index librorum prohibitorum («Fortegnelse over forbudte bøker») grunnet at noen utsagn fornærmet en del geistlige.