Mads Johansen Lange, med tilnavnet «Kongen av Bali» (født 18. september 1807 i Rudkøbing, død 13. mai 1856 i Kotta på Bali), var en dansk handelsmann, fredsmegler på Bali, ridder av Den nederlandske løves orden og mottaker av den danske Fortjenstmedaljen i gull.
Som ung dro Lange på langfart (seilte utenriks som sjømann) og bosatte seg i Det fjerne østen, hovedsakelig på Bali. Her bygde han opp et blomstrende handelsimperium basert på eksport av blant annet ris, krydder, oksekjøtt og import av våpen og tekstiler. Han stod på god fot med både de lokale balinesiske rajahene som de nederlandske kolonisatorer, og opptrådte i 1840-årene med stort hell som fredsmegler mellom nederlenderne og rajahene.
I alle år bevarte Lange kontakten med fedrelandet og sendte både lokale kunstgjenstander og pengebeløp hjem til Danmark. Han døde bare 48 år gammel, muligens etter å ha blitt forgiftet. På det tidspunktet var handelsimperiet hans på vei nedover. Broren og nevøen forsøkte å føre det videre, men måtte snart gi opp og selge restene til en kinesisk kjøpmann.
Lange fikk tre barn med lokale kvinner og disse har ført slekten videre i regionen. Derfor kan det fortsatt finnes etterkommere av Lange-slekten, heriblant sultanene av Johor.
Familie og oppvekst Lange ble født inn i en langelandsk kjøpmannsfamilie i Rudkøbing 18. september 1807. Han var den nest eldste sønnen til den lokale kjøpmannen Lorents Lange Pedersen,I noen kilder staves Lorentz med z. og Maren Lange, datter av en lokal kjøpmann. Mads hadde en søster og ti brødre, hvorav tre av dem var halvbrødre fra morens første ekteskap. Mads Langes yngste bror døde som seksåring. Mer er ikke kjent om Langes barndom i Rudkøbing.
Faren Lorents Lange Pedersen var sønn av murermester Peder Frandsen Knudsøn og Johanne Margrethe Lorentzdatter Lange. Som den eneste av sine ni søsken fikk Lorents sin mors etternavn som døpenavn – og selv om det var tenkt som et mellomnavn, endte det med å bli hans etternavn, hvilket betydde, at han førte morens slektsnavn videre. Lorents var én av kun tre barn i familien som overlevde barndommen og den eneste gutten. Moren Maren Hansen giftet seg i 1799 med Mads Andresen – med ham fikk hun tre sønner, men allerede i 1805 døde Mads Andresen, og senere samme år giftet Maren seg med Lorents Lange. Hun hadde arvet et vertshus og en landhandel som Lorents, som opprinnelig var utlært murermester, overtok og drev videre.
Lorents Lange var medlem av Langelands borgervepning og deltok indirekte i Englandskrigene, og han hadde også i perioden 1812–1813 mellom en og fire spanske soldater innkvartert. For det siste fikk han 4 riksdaler i måneden. Det betydde imidlertid at det var opp mot 14–15 personer i familiens hus, noe som nok var en medvirkende årsak til at familien i 1816 kjøpte en ny eiendom i Østergade 12–14. Lorents Lange etablerte også en transportvirksomhet og hadde derfor i 1822 en postvogn med to hester, hvilket ikke var unormalt for kjøpmenn på den tid. Samtidig var Lorents' svoger fergemann og forvalter av fergedriften, og dette må ha vært en fordel for Lorents. Lorents døde i 1828, og Maren giftet seg igjen med avlsbruker Mads Hansen.
Karriere til sjøs Lange dro som 14-åring til sjøs, og etter tre år ble han i 1824 hyret på skipet «Norden», der daværende førstestyrmann og senere kaptein het . Disse to seilte sammen i mange år, blant annet til den danske handelsstasjonen Trankebar på Indias sørøstkyst. I 1833 vendte Burd og Lange tilbake til Danmark, og Lange benyttet anledningen til å besøke sitt barndomshjem. Han ble en stund i Danmark og ble telt med ved folketellingen i februar 1834.
I mellomtiden solgte John Burd «Norden» i Hamburg, og etter en stund dro Burd og Lange av sted fra Altona mot India og Kina med John Burd som kaptein og Lange som førstestyrmann på skipet «Syden», som var kjøpt i Macao. Sammen med seg hadde Lange sine tre brødre, Hans, Carl Emil og Hans Henrik, som var henholdsvis 20, 18 og 14 år gamle, og ingen av de fire brødrene skulle noensinne se sitt fedreland igjen.
Bosetting i Østen Lombok I 1835 slo Lange seg ned på øyen Lombok, som ligger øst for Bali og Java og hvor det var en livlig skipstrafikk. Det var to fyrstedømmer på øyen, Karangasem Lombok og Mataram, hvor det førstnevnte var det største, og det var rajahen derfra som ga Lange tillatelse til å slå seg ned og drive handel fra havnebyen Tanjungkarang mot en årlig avgift. Her fikk Lange raskt bygd opp en blomstrende forretning med eksport av kaffe, ris, krydder, sydfrukter og tobakk samt import av tekstiler og våpen. Disse kunne lett avsettes til lokale stridende.
I 1839 førte stadig hyppigere innbyrdes stridigheter mellom fyrstehusene, samt nederlendernes forsøk på kolonisering, til at Lange måtte forlate Lombok. Rajahen han hadde støttet seg til led nederlag, og Lange flyktet til Bali i den lille skonnerten «Venus».
Bali thumb|Faktoriets port hvor Langes dalmatinerhunder vokter inngangen. Maleri utført av en ukjent kinesisk maler ca. 1845. Fra Mads Lange til Bali. En dansk Ostindiefarers Liv og Eventyr av Aage Krarup Nielsen. Lange måtte begynne forfra på Bali. Han slo seg ned på den sydlige enden av øyen i nær byen Kotta. Byen lå på et smalt eid med adgang til utskipning av varer både på øst- og vestsiden av eidet, hvilket var hensiktsmessig, den skiftende monsunvinden tatt i betraktning. Lange stod ikke helt på bar bakke, og fire faktorer lettet hans etablering på Bali. For det første hadde Lange gjennom en årrekke handlet med Bali og kjente derfor til de mulighetene øyen tilbød. Dernest hadde han gode forbindelser med de balinesiske rajaher, og han var blitt invitert av Rajah Kassiman i Badung til å slå seg ned der.
Dette innebar at han fikk beskyttelse, billig arbeidskraft og formentlig monopol på øyens handel. For det tredje led befolkningen under en økonomisk depresjon etter den javanesiske krig, som hadde stoppet eksporten av slaver. Endelig var der akutt mangel på ris i Asia, og Bali hadde et stort eksportpotensial, da bøndene på øyen var dyktige risbønder, og klimaet tillot å høste ris tre ganger i året.
Lange bygget sitt faktori i Kotta og utvidet det gradvis med beboelses- og varebygg. Wolter Robert van Hoëvell, som besøkte Bali og Lange, ga en beskrivelse av faktoriet:
mini|Faktoriets indre med Mads Lange i bakgrunnen av bildets sentrum. Etter maleri fra ca. 1845
Lange kom på god fot med balineserne, og i løpet av få år hadde han bygd opp en blomstrende forretning og skipsrederi, hvormed han drev en livlig handel på de forskjellige havnene i Ostindia, Bakindia og Europa. Han fikk hjelp fra sine brødre i faktoriet, og de seilte også med hans skip på særlig krevende handelsreiser. På grunn av sjørøvere og tropenes vanskelige værforhold var disse reisene ikke helt ufarlige, og det var i forbindelse med slike reiser Langes to brødre Hans Heinrich og Emilius Carl døde. Emilius Carl omkom foran øynene på Lange, da den robåten som fraktet broren mot land, plutselig kantret.
Langes karriere som handelsmann utviklet seg opp gjennom 1840-årene. I midten av perioden var hans flåte på omkring 15 skip, som kunne laste fra 800 til 1500 tonn gods. Mange av skipene var nye, antakelig bygget i Singapore, som han jevnlig besøkte. Skipene eksporterte levende kyr, tørt kjøtt, skinn, bomull, tobakk, kaffe, kokosolje og ris, som var den viktigste eksportvaren. Kokosoljen ble solgt i store mengder i Singapore med en fortjeneste på 200–300 prosent. Derfor fikk Lange også en oljemølle importert helt fra Europa. Det var en dyr affære, men med de nevnte profitter ville den i løpet av få år være lønnsom. Ris ble annonsert billig til salg i aviser i Singapore, Australia og Kina.
Handelsaktivitetene ga store pengesummer, og den årlige eksporten lå på til tonn. Varene ble handlet i kinesiske mynter, kèpèng og pitis, som var den lokale valutaen på Bali og Lombok. Øyene hadde ingen egen myntenhet og var derfor avhengige av gangbar mynt til den interne handelen. Lange hadde monopol i Kotta på den utbytterike handelen med den kinesiske valutaen og kom til å dominere valutamarkedet på Bali. I 1840-årene kunne Lange kjøpe 1 400 kèpèng for en dollar og selge dem videre for to dollar, altså en gevinst på 100 %. Han ble derfor hjemme også kalt bankier.
Spesielt franske skip kom til Kotta for å laste levende frakt som fe, ponnyer, svin og fjærkre. Ofte kom balineserne ned til stranden med mange flere kyr enn skipene kunne laste. Her trådte Lange så til og kjøpte det kveget som ble til overs, da spesielt oksekjøtt var ettertraktet mat. Han oppførte derfor slaktehus på stranden, hvor man raskt kunne slakte oksene. Tørt oksekjøtt, kjent som «ding-ding», ble sendt til nederlandske tropper på Java.
Under disse årene lå omsetningen til Langes faktori på gylden alene på handelen med Java. Hans suksess skyldtes først og fremst hans evne til å skape personlige forbindelser, spesielt med den lokale rajahen. Nederlenderne, som også prøvde å føre handel på Bali, hadde ikke samme suksess, og 1. mai 1844 utnevnte de nederlandske myndighetene i Batavia Lange til nederlandsk agent på Bali med rett til å føre det nederlandske flagg. Nå arbeidet han ikke kun for seg selv, men også for de nederlandske myndighetene, som nøt godt av dette samarbeidet.
Fredsmegler Fra midten av 1840-tallet prøvde nederlenderne igjen å vinne overherredømmet over Bali og øyens forskjellige rajaher og i juli 1846 sendte de en troppestyrke til Bali. Denne gangen var det den nordlige delen av øyen Boeleleng som var målet, og man avleverte et ultimatum med en rekke krav, som skulle oppfylles innen tre døgn. Da kravene ikke ble imøtekommet, gikk nederlenderne den 28. juni i land og angrep byen, som ble inntatt og brent ned. Styrken fortsatte neste dag mot residensbyen Singaradja, som ble inntatt uten nevneverdig motstand, da de fleste balineserne hadde trukket seg lengre inn i landet til festningen Djagaraga. Nederlenderne hadde benyttet seg av sin flåtestyrke, og et angrep på en stor balinesisk styrke inne i landet uten flåtestøtte tillot ikke de øverstkommanderende. Her kom Lange inn i bildet, og han tilbød å dra inn til rajahene av Boeleng og Karangasem for å innlede forhandlinger. Lange lyktes i forhandlingene, og man kunne 9. juli slutte fred på nederlendernes betingelser, som blant annet betydde at rajahene skulle betale krigsskadeerstatning, og at nederlenderne skulle ha en mindre garnison i området, inntil erstatningen var betalt.
Da rajahene ikke oppfylte flere av betingelsene i fredsavtalen fra 1846 sendte nederlenderne i starten av 1848 en enda større flåte- og landstyrke av sted mot det nordlige Bali. Lange klarte å holde rikene Tabanan og Badong nøytrale, men de resterende balinesiske styrkene samlet seg ved Djagaraga, hvor de også hadde søkt tilflukt i 1846. Mens nederlenderne forberedte et felttog blokkerte de kysten, noe som gikk hardt ut over handelen. Djagaraga lå langt inne på øyen, så det andre angrepet måtte gjennomføres uten støtte fra flåten. I første omgang gikk det etter planen, men da nederlenderne møtte Gusti Djilantiek, som hadde forskanset seg med 600 rifleskyttere, ble de stoppet. Da nederlenderne ikke kunne opprettholde forsyningene, blant annet fordi hæren ikke hadde medbrakt det nødvendige antall kulier, og da balineserne angrep utgangslandsbyen, ble de til slutt nødt til å trekke seg tilbake i stor hast.
Nederlendernes nederlag ovenfor balineserne ga gjenlyd i Nederlandsk østindia, og den nederlandske regjeringen var tvunget til å hevde sin overlegenhet, så ikke andre deler av området gjorde opprør. En dobbelt så stor krigsstyrke ble sendt av sted året etter og hæren brakte denne gang med 200 kulier til transport av forsyninger og sårede. 1. april 1849 nådde flåten kysten utenfor Boeleleng, og den 4. april reiste general Andreas Victor Michiels sitt hovedkvarter i det forlatte palasset i Singaradja.