Royal Copenhagen er en dansk produsent av finere porselen, etablert som aksjeselskap under navnet Den Danske Porcelainsfabrik den 1. mai 1775, under beskyttelse av enkedronning Juliane Marie, daværende kronprins Frederik og kong Christian VII. Dagens navn oppsto da Kongelig Dansk fusjonerte med Holmegaard Glasværk i 1985.
Enkedronningen bestemte at den nye bedriften skulle ha «tre blå bølgende linjer» som sitt fabrikkmerke (logo), den ene over den andre. Dette ble tatt i bruk helt fra starten av, og logoen symboliserer Øresund, Storebælt og Lillebælt. De tre bølgene ble i mange år malt på porselenet av malerne selv, men i moderne tid har logoen blitt standardisert. Senere kom det også til ei kongekrone, som gjerne plasseres over de tre blå bølgete linjene. Kronen symboliserte opprinnelig det kongelige eierskapet.
Eierskapet Grunnleggelse og oppstart Den danske kjemikeren Frantz Heinrich Müller (1738–1820) drev utstrakt forsøksvirksomhet med å framstille porselen i årene like før porselensfabrikken ble grunnlagt. Dette var noe som beskjeftiget mange i Europa tidlig 1700-tallet, etter at Europas første porselensfabrikk ble anlagt i Meissen i 1710. Müller hadde bakgrunn som laborant hos apotekeren på Bragernes i Drammen, der han også studerte norske bergarter og mineraler. Han hadde etablert sitt eget selskap i 1771. Fra 1772 jobbet han for å løse porselensgåten, som var en mer eller mindre godt bevart hemmelighet. Mange hadde prøvd og mislyktes. Müller henvendte seg ved flere anledninger til hoffet for å få støtte for sitt porselenprosjekt. Det lyktes han å framstille «ekte porselen» i 1774, og en ny henvendelse til hoffet førte da endelig fram til nødvendig støtte fra enkedronning Juliane Marie, som på den tiden var den reelle kongelige makthaveren i Danmark-Norge.
Et nytt aksjeselskap grunnlegges og fabrikken anlegges i eksisterende lokaler i Købmagergade 50 i København, i den tidligere «Post- og Gæstgivergaard» like ved Rundetårn og Trinitatis kirke. Enkedronningen og kronprinsen ble aksjeeiere sammen med noen få andre. I alt ble det tegnet 19 aksjer pålydende riksbankdaler hver. Det var mindre enn de rbdlr man hadde håpet på. I Købmagergade 50 ble de tidligere leietagerne oppsagt til påske. Müller ble ansatt som daglig leder av det nye selskapet, som ble innvilget monopol på produksjon av porselen i 50 år, etter kongelig resolusjon av 6. mars 1775. Privilegiet ble utstedt 13. mars. Müller ledet fabrikken fram til Johan Manthey med hans bifall overtok lederskapet i 1801, men han fortsatte som konsulent for fabrikkledelsen like fram til sin død.
«Kongelig dansk» oppstår Det gikk ikke så bra økonomisk til å begynne med, så det ble produsert mer til lager enn hva som ble solgt. Interesseselskapet tilbød kongen å bli eneeier av porselensfabrikken i et brev datert 9. mars 1779. Tilbudet ble akseptert i kongelig resolusjon av 21. april 1779 (i praksis bestemt av enkedronningen og kronprinsen, siden Christian VII var så sterkt sinnslidende at han ikke kunne styre selv) påtok seg det økonomiske ansvaret (overtok eierskapet). Deretter ble det kunngjort i en forordning av 29. juni s.å. at navnet heretter skulle være Den Kongelige Danske Porcelænsfabrik, ofte forkortet til enten eller i all enkelhet også til . Det siste er naturligvis også opphavet til dagens engelskformulerte navnet, som først trådte i kraft midt i 1980-årene.
De private overtar miniatyr|175px|venstre|Gustav Adolph Falck (1833–1892). miniatyr|175px|Philip Schou (1838–1922) var leder av Aluminia. Fabrikken forble statseiendom fram til den kom på private hender fra 1. januar 1868. Det var Gustav Adolph Falck (1833–1892) som fikk kjøpt Kongelig Dansk, som siden har vært i privat eie. For det betalte han riksbankdaler og fikk beholde retten til å bruke den kongelige benevnelsen i firmanavnet. Han fikk orden på økonomien og økte omsetningen, fra rbdlr i 1867 til rbdlr i 1874.
I 1882 ble bedriften overtatt av fajansefabrikken Aluminia på Christianshavn, ledet av Philip Schou (1838–1922). Kort etter overtagelse ble produksjonen flyttet til en moderne bygningsmasse på Aluminias arealer på hjørnet av Smallegade og Søndre Fasanvej på Frederiksberg. De nye bygningene ble tegnet av Valdemar Ingemann. Schous direktørbolig på gatehjørnet ble tegnet av J.E. Gnudtzmann, og siden fabrikkenes to ledelser ble stadig mer adskilt, bygget Anton Rosen i 1908 enda en direktørbolig. Fra 1911 kom fabrikkens navn inn i firmanavnet. Aluminia ble nedlagt i 1969 og fajanseproduksjonen måtte fortsette i mindre skala.
Kongelig Dansk kjøpte opp sølvsmiene Georg Jensen (etablert i 1904) og A. Michelsen i 1972 og fusjonerte siden med disse og Holmegaard Glasværk til det nye selskapet Royal Copenhagen i 1985, som videre fusjonerte med Bing & Grøndahl i 1987. I 2001 blir Royal Copenhagen en del av Royal Scandinavia, med det danske investeringsfondet Axcel som eiere. Konsernet eier også det svenske glassverket Orreefors Kosta Boda. I forbindelse med investeringsfondets overtagelse av Royal Copenhagen ble Holmegaard Glasværk solgt ut. Porselensfabrikken fortsetter imidlertid å bære navnet Royal Copenhagen.
Den 12. desember 2012 blir det inngått avtale om at Royal Copenhagen overtas av det finske storkonsernet Fiskars, som ble grunnlagt i 1649 og har ansatte på verdensbasis per 2016. Kjøpesummen er 490 millioner danske kroner. Den finansielle transaksjonen skal gjennomføres i løpet av 1. kvartal 2013. Royal Copenhagen hadde mer enn 500 ansatte på verdensbasis per 2022. I Fiskars-gruppen inngår dessuten også det finske glassverket Iitala, den opprinnelig svenske porselensprodusenten Rörstrand, den danske kjøkkenutstyrsprodusenten Raadvad, og den amerikanske knivprodusenten Gerber.
Produksjon og design Oppstarten miniatyr|I 1884 ble fabrikken flyttet til Frederiksberg og samordnet med fajansefabrikken Aluminia. miniatyr|Frokostservise i mahogniskrin, laget som gave til amtmann Rudolph Bielke fra kronprins Frederik i 1787. Porselen lages av kaolin (en type leire), kvarts (knust stein) og kalifeltspat (mikroklinperthitt) tilsatt vann, som presses vekk og blir til ei masse. Den fuktige massen blir formet, dreiet eller (fra cirka 1900) støpt, dyppet i glasur, tørket og deretter brent ved . Til ovnene går det med store mengder fyringsved, som danskene måtte hente i Norge og vanligvis skipe ut fra Bragernes til København. Første brenning skjer i forglødningsovn ved cirka 900°C, hvoretter dekorasjonene påføres og deretter dyppes i glasur og brennes andre gang ved cirka . Prosessen kalles underglasurdekorert. Ved overglasurdekor dekoreres produktene etter glasering, slik at farger kan benyttes nærmest ubegrenset. Dette er en mer komplisert prosessen er mer komplisert der delene krever flere opphold i ovnen, avhengig av dekoren. Derfor blir slikt porselen også mer kostbart.
Produksjonen startet opp fra nyttår i 1776, og det hadde hele tiden vært planen at de blå underglasurdekorerte porselenet skulle være bærebjelken i bedriften. Dette var billig å framstille sammenlignet med det prestisjetunge bråketmalte overglasurdekorerte porselenet. Man forventet derfor at det blå ville selge godt. Fabrikken kopierte for det meste tyske modeller til sine serviser, spesielt serviser fra den tyske Meissenfabrikken.
De første problematiske årene I de første årene hadde imidlertid fabrikken kvalitetsproblemer med porselenet sitt, som slett ikke holdt den kvalitet de forventet. Porselenet ble ofte grått og misfarget av urenheter. Derfor ble det også solgt mye mindre enn forventet, noe som raskt førte til økonomiske problemer. For å løse de tekniske problemene ble det eksperimentert med både blåfargen og sammensetningen av massen. Den første blåfargen kom trolig fra blåfargeverk i Tyskland, kanskje fra Sachsen eller lignende. I november 1776 ble imidlertid blåfarge bestilt fra Blaafarveværket i Modum (grunnlagt av Christian VII i 1776 etter funn av kobolt der i 1772), som trolig levert sin første ordre til fabrikken tidlig i 1777. De økonomiske problemene løste seg den 21. april 1779, gjennom at kongemakten overtok eierskapet for fabrikken og det økonomiske ansvaret.
Opprinnelig tok fabrikken alle råvarene den trengte fra Bornholm. Tekniske problemer med brenningen skyldtes imidlertid i stor grad at kvaliteten på kaolinleiren ikke var god nok. Kaolin ble oppdaget på Bornholm i 1755 og ble hentet derfra. Det viste seg at den ikke var ren nok, og fabrikken manglet gode nok prosedyrer til å rense den selv. Porselenet ble derfor ikke alltid skikkelig hvitt, men ofte grått eller urent, og mye ble der til skrap. Da feltspat ikke fantes i store nok mengden på Bornholm ble dette etter hvert hentet fra Arendal i Norge. Kritt til glasuren ble hentet fra Møns Klint. Kjemikeren Johan Koren Blyt (1750–1824) fra Voss/Bergen ble i 1782 ansatt som laborant for å håndtere blandingen koboltblåfargene, men han fratrer stillingen i 1796, fordi en annen kjemiker, Ludvig Manthey (1769–1842), som kom fra en stilling som professor i kjemi, ble ansatt i stillingen som «adjungerende kunstforstandig administrator» (teknisk leder), en stilling han anså seg godt kvalifisert for selv. Blyt ble tilbudt 50 riksdaler i lønnskompensasjon som plaster på såret, men han avslår fordi lønnsøkningen ville innbefattet at han måtte lære opp en arvtager til å blande farger, noe han anså som en personlig ervervet hjemlighet og ikke hadde noe ønske om å dele med fabrikken. Det resulterer i at han blir uvenner med Müller og slutter senere samme året, etter å ha blitt innvilget pensjon. Episoden satte trolig fabrikken noe tilbake i jobben med å finne løsningen på problemene med misfarget porselen, siden Blyt tok med seg all kompetanse rundt blandingen av blåfargene da han sluttet. Fabrikken måtte derfor finne en erstatter til laboratoriet, selv om Manthey var godt kvalifisert. Manthey avanserte siden til sjef for hele fabrikken i perioden 1801–1811.
Napoleonskrigene I 1790-årene endret behovet for dekormalere seg. Fabrikken hadde to typer malere som hånddekorerte porselenet; såkalte blåmalere og bråketmalere. Rundt århundreskiftet ble det klart at de såkalte bråketmalerne ikke lenger var like betydningsfulle for produksjonen som i de første årene. I et brev til ledelsen datert 31. desember 1799 klager de sin nød. Malerarbeidene var akkordbetalt og inntektene strakk ikke lenger til for flere av dem. Malerne var også bekymret for framtiden sin ved fabrikken. Følgende ordlyd kommer fram i brevet:
I 1780 var det 28 slike malere ved fabrikken. I 1794 var imidlertid antallet falt til 22, i 1798 til 13, og i 1822 var det kun 2 igjen. Samtidig lå antallet blåmalere relativt stabilt rundt 10. Endring var nødvendig og fabrikken ansetter tyskeren G.F. Hetsch som ny kunstnerisk leder fra 1828. Det fører til store endringer og oppblomstring for fabrikken.