Denne artikkelen er en utdypende artikkel om begrepet psykolog i Norge. For begrepet allment og internasjonalt, se psykolog. For faget, se psykologi. Psykolog er i Norge en yrkesbetegnelse som har hatt noe forskjellig bruk delvis over tid og delvis i formell språkbruk og allmennspråket, og som delvis skiller seg fra bruken av tittelen internasjonalt. Fra 1973 har tittelen formelt vært forbeholdt personer med norsk godkjenning, senere autorisasjon, til å arbeide innen feltet klinisk psykologi, en gruppe som internasjonalt normalt kalles kliniske psykologer, og som i Norge har status som helsepersonell. Før 1973 var ikke begrepet psykolog særskilt regulert i Norge og ble brukt som betegnelse på fagpersoner innen alle deler av psykologifaget, i tråd med det som fortsatt er den internasjonalt dominerende terminologien.
I Norge har det i lang tid eksistert både et forskningsorientert og et klinisk utdanningsløp i psykologi som har gitt ulike grader; utdanningsløpene er likeverdige, delvis overlappende og gir samme kompetansenivå i akademisk psykologi, men med ulikt fokus særlig de siste årene av studiet. Det forskningsorienterte utdanningsløpet har røtter tilbake til magistergraden (mag.art.) i psykologi, etablert ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1920, og har senere gitt gradene cand.polit. (fra 1976) og master i psykologi (fra 2003), mens profesjonsstudiet har røtter i eksamen i psykologi etablert i 1948 ved UiO etter forbilde av kandidatstudiet ved Københavns Universitet og gir graden cand.psychol. Både det forskningsorienterte utdanningsløpet i Norge og kandidatstudiet i Danmark ble harmonisert med Bologna-prosessen fra 1999 og dermed inndelt i en bachelorgrad i psykologi fulgt av en toårig mastergrad, mens det norske profesjonsstudiet fikk bestå i gammel ordning etter unntaksbestemmelser som et seksårig integrert studium.
Tittelen psykolog ble beskyttet med Psykologloven fra 1973 og knyttet til kompetanse og praksis innen det kliniske feltet. Begge utdanningsløpene kunne etter Psykologloven gi godkjenning til å arbeide som psykolog innen det kliniske feltet, eventuelt med tilleggsbetingelser om praksis, men det var bare cand.psychol.-studiet som var direkte lagt opp med et slikt siktemål. Psykologloven ble i 1999 erstattet av helsepersonelloven der også begrepet godkjenning ble erstattet av autorisasjon; loven definerer kravet for autorisasjon generelt som «eksamen i vedkommende fag». Dette har siden 1999 vært tolket som at profesjonsstudiet oppfyller kravet automatisk, mens andre norske eller utenlandske utdanninger kan gi autorisasjon etter vurdering. Den norske ordningen er et unntak fra den generelle regelen i Europa, der kliniske psykologutdanninger i samsvar med EuroPsy-standarden og Bologna-prosessen som regel består av en bachelorgrad i psykologi som er teoretisk og dekker de såkalte basalfagene i psykologien, fulgt av en mastergrad og deretter en veiledet praksis, og der det ikke er skarpe skiller mellom to løp. Det er derimot flere Europeiske land som følger EuroPsy-standarden, slik som England. Organiseringen av utdanningen, tittelbruken og autorisasjonspraksisen har i 2000-årene i økende grad vært diskutert i tråd med en kraftig økning i masterkandidater i faget i etterkant av Bologna-prosessen. Universitetet i Oslo har i 2019 foreslått å endre betegnelsen på den kliniske profesjonen som krever autorisasjon til klinisk psykolog, slik at psykolog blir en generell betegnelse på personer med høyere utdanning i psykologi, for å få samsvar med den internasjonalt dominerende terminologien.
Utdanninger og tittel For utdypende artikkel om psykologiutdanninger i Norge, se psykologiutdanning (Norge)
Den eldste utdannelsen i psykologi i Norge var magistergraden (mag.art.), som ble innført i 1920 ved Universitetet i Oslo; graden var en forskerutdanning som bestod av en vitenskapelig avhandling og bygget på 7–8 års studier. Mellom 1928 og 1948 ble det utdannet til sammen 23 magistre i psykologi i Norge.
I 1948 innførte Universitetet i Oslo en eksamen i psykologi som gav graden cand.psychol., etter forbilde av den danske cand.psych.-graden som var innført fire år tidligere. I 1956 ble eksamen i psykologi avløst av embetsstudiet i psykologi, som også gav graden cand.psychol. I 1976 innførte Universitetet i Trondheim en seksårig forskningsorientert hovedfagsutdanning i psykologi som gav tittelen cand.polit. i psykologi; denne graden bygget særlig på den eldre magistergraden, men innebar et mer strukturert løp, og var også inspirert av profesjonsstudiet. Frem til 1969 ble cand.psychol.-studiet bare tilbudt i Oslo; hovedfagsstudiet ble derimot bare tilbudt i Trondheim, som først fikk profesjonsstudium i tillegg i 1995. Forskjellen mellom cand.psychol. og cand.polit. i psykologi tilsvarte forskjellen mellom f.eks. cand.oecon. og cand.polit. i samfunnsøkonomi, der sistnevnte hadde noe større valgmuligheter i fagsammensetningen.
Som del av Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa ble hovedfag (cand.polit.) i psykologi videreført som mastergrader i psykologi, og tilbudt ved alle universitetene som har profesjonsstudium. Mastergrad er et mer forskningsorientert alternativ til profesjonsstudier og innebærer større grad av fordypning på høyere nivå. Profesjonsstudiet og bachelor/master-løpet er likeverdige og begge studiene gir en bred kompetanse i akademisk psykologi; de dekker i hovedsak de samme basalfagene på grunnleggende nivå før man spesialiserer seg i en forskningsorientert eller praktisk klinisk retning på høyere nivå.
Før 1973 ble alle personer med utdanning eller forskningskompetanse i psykologifaget i bred forstand betegnet som psykologer i Norge, i tråd med det som fortsatt er den vanlige språkbruken internasjonalt. I Psykologloven fra 1973 ble psykolog en beskyttet tittel og forbeholdt personer med godkjenning fra Sosialdepartementet til å arbeide som klinisk psykolog i psykisk helsevern; Psykologloven la til grunn at både personer med cand.psychol.-utdanning og personer med annen utdanning som magistergrad eller doktorgrad i psykologi, eller utdanning i andre relevante fag kombinert med psykologiskfaglig kompetanse, kunne få godkjenning, eventuelt med tilleggsbetingelser om praksis. Psykologloven ble avskaffet i 1999 og erstattet av den nye helsepersonelloven, som i stedet for godkjenning bruker begrepet autorisasjon; loven beskriver kravet for autorisasjon svært generelt som «eksamen i vedkommende fag» uten å spesifisere hvilke utdanninger. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, fra 2016 Helsedirektoratet, tildeler autorisasjon. Praksis etter 1999 har i hovedsak vært å gi autorisasjon til personer med det norske profesjonsstudiet, men andre utdanninger, herunder bachelor- og mastergrader fra Norge og/eller utlandet kan i enkelte tilfeller også lede til autorisasjon; regelverket for dette er svært komplekst og mye debattert i 2000-årene.
Psykolog som tittel og deskriptiv betegnelse Begrepet psykolog kom i bruk på norsk på 1800-tallet og betegnet personer med kunnskap om Sjælelivet. Det ble brukt dels om forskere med bakgrunn i ulike disipliner, og dels som et løsere og mer generelt begrep i allmennspråket; f.eks. kunne begrepet psykolog brukes om en kunstner som skrev eller uttrykte seg innsiktsfullt om sjelelivet (sammenlign psykologisk roman). Særlig etter etableringen av den første norske utdanningen i psykologi, magistergraden, ble begrepet fra 1920-årene til 1973 brukt på norsk om personer med utdanning eller forskningskompetanse i psykologi. Med Psykologloven fra 1973 ble retten til å bruke psykolog som tittel sterkt innsnevret i Norge og knyttet til godkjenning til å utøve yrkespraksis innen klinisk psykologi. Det Norske Akademis ordbok definerer psykolog delvis som «person med psykologi som fag» og delvis i den bredere, uformelle betydningen omtalt over som «menneskekjenner».Psykolog i Det Norske Akademis ordbok
Retten til tittelen psykolog har i økende grad vært debattert etter gjennomføringen av Bologna-prosessen som innførte master- og ph.d.-grader i psykologi. Ledelsen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo gikk allerede i Fanny Duckerts ledertid i 2007 inn for at tittelen psykolog må kunne brukes både av psykologiutdannede med cand.psychol. og mastergrad.Tenker nytt rundt psykologers identitet I 2019 uttalte instituttledelsen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo at «det eneste som mangler for myndighetene er å sette riktig navn på denne kliniske fordypningen av psykologifaget som profesjonsstudiet nå representerer. Vi foreslår i denne sammenheng at § 48a i Lov om helsepersonell punkt t) endres fra 'psykolog' til 'klinisk psykolog'». Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen uttalte i den samme høringen at «vi er en del av et internasjonalt utdanningsfelt og arbeidsmarked der psykolog er en generell betegnelse knyttet til fordypning i psykologifaglige tema på master eller ph.d.-nivå, og der 'klinisk psykolog' er tittelen som beskriver spesifikk kompetanse innenfor diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. I tillegg har vi nå i Norge en stor gruppe yrkesutøvere utdannet i ikke-kliniske områder av psykologifaget».
Det må skilles mellom å føre psykolog som tittel og å bruke psykolog som deskriptiv betegnelse. Forbudet mot å bruke beskyttet tittel gjelder bare å annonsere virksomhet på en slik måte at man bruker dette som tittel på seg selv i norskspråklig sammenheng; derimot brukes psykolog i allmennspråket i Norge i utstrakt grad om fagpersoner i psykologi, uavhengig av om de har norsk autorisasjon og dermed rett til å kalle seg selv psykologer i Norge. Det er ingen begrensninger på retten til å omtale andre personer enn en selv som psykologer. Titler på andre språk enn norsk er ikke regulert i Norge, og f.eks. den engelske tittelen psychologist brukes derfor om alle personer med utdanning og kompetanse i psykologi, herunder personer med mastergrad.
Profesjonsstudiet i psykologi (cand.psychol.)
Profesjonsstudiet i psykologi, som gir tittelen cand.psychol., ble innført ved Universitetet i Oslo i 1948 under navnet eksamen i psykologi og etter modell av psykologistudiet ved Københavns Universitet. I 1956 ble eksamen i psykologi avløst av embetsstudiet i psykologi, som også gav graden cand.psychol. Studiet er i dag normert til fem års akademiske studier og ett års veiledet klinisk praksis som del av studiet, og kvalifiserer til å søke autorisasjon som psykolog. Lenge ble profesjonsstudiet bare tilbudt i Oslo; det ble senere etablert profesjonsstudier også ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (fra 1995), Universitetet i Bergen (fra 1969) og Universitetet i Tromsø (fra 1991). Derimot hadde Universitetet i Trondheim allerede fra 1976 et hovedfagsstudium i psykologi som i stedet gav graden cand.polit. i psykologi, også normert til seks år. Forskjellen mellom cand.psychol. og cand.polit. i psykologi tilsvarte forskjellen mellom f.eks. cand.oecon. og cand.polit. i samfunnsøkonomi, der sistnevnte hadde noe større valgmuligheter i fagsammensetningen.
I Oslo, Bergen og Trondheim søker man opptak til seksårig program gjennom Samordna opptak, mens man i Tromsø fremdeles søker seg inn på et femårig profesjonsprogram på bakgrunn av årsstudium i psykologi. Opptak til årsstudiet skjer gjennom Samordna opptak, mens opptak til profesjonsstudiet skjer internt ved universitetet. Her vil karakterene fra årsstudiet avgjøre om studenten kommer inn på programmet eller ikke. Karakterkravene for å komme inn på profesjonsstudiet, både gjennom Samordna opptak og via årsstudiet, varierer fra studiested til studiested, og fra opptak til opptak. Det kreves generelt svært gode karakterer for å komme inn.