Bernard Arthur Owen Williams (født 21. september 1929 i Westcliff-on-Sea i Essex, død 10. juni 2003 i Roma) var en britisk moralfilosof, særlig kjent for sine argumenter om interne grunner for handling og for sin kritikk av kantianismen, utilitarismen og konsekvensialismen.«Professor Sir Bernard Williams» . The Times, 14. juni 2003. Blant hans mest kjente verker er Problems of the Self (1973), Moral Luck (1981), Ethics and the Limits of Philosophy (1985) og Truth and Truthfulness (2002).
Som «Knightbridge Professor of Philosophy» ved University of Cambridge og «Deutsch Professor of Philosophy» ved University of California, Berkeley ble Williams internasjonalt kjent for sine forsøk på å vende studiet av moralfilosofi tilbake til historie og kultur, politikk og psykologi, og særlig tilbake til antikkens greske filosofi.«Professor Sir Bernard Williams». The Daily Telegraph, 14. juni 2003. Han ble beskrevet som en «analytisk filosof med en humanists sjel», men så på seg selv mer som en syntetiker som forsøkte å kombinere idéer fra ulike filosofiske retninger som i stadig større grad virket ute av stand til å kommunisere med hverandre.McGinn, Colin. «Isn't It the Truth?». The New York Review of Books, 10. april 2003. Han forkastet vitenskapelig og evolusjonær reduksjonisme, og kalte «moralsk fantasiløse» reduksjonister for «de menneskene jeg virkelig misliker». For Williams var kompleksitet ureduserbart, vakkert og meningsfullt.Baker, Kenneth. «Bernard Williams: Carrying the torch for truth» . San Francisco Chronicle, 22. september 2002.
Videre var han kjent som en forsvarer av kvinner i akademia, og så i kvinner en mulighet om en kombinasjon av fornuft og følelser som han mente analytisk filosofi hadde forbigått. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum hevdet at Williams var «så nær en feminist som en innflytelsesrik mann av hans generasjon kunne bli».Nussbaum, Martha. «Tragedy and Justice» . Boston Review, oktober/november 2003. Williams var også en skarp retoriker og samtalepartner. Oxford-filosofen Gilbert Ryle sa en gang om Williams at han «forstår hva du forsøker å si, bedre enn du selv forstår det, og han ser alle mulige svar på alle mulige innvendinger til hva du sier, før du er ferdig med setningen.»Jeffries, Stuart. «The Quest for Truth». The Guardian, 30. november 2002.
Biografi Tidlig liv og utdannelse Williams ble født som den eneste sønnen av en offentlig tjenestemann. Han ble utdannet ved Chigwell School, og leste litterae humaniores (antikkens klassiske litteratur) ved Balliol College ved Universitetet i Oxford.«Williams, Sir Bernard Arthur Owen». I: Chambers Biographical Dictionary. Chambers Harrap Publishers, 2007. Han tok eksamen i 1951 og fikk sin grad med utmerkelse av første klasse, før han avtjente sin ett-årige verneplikt i det britiske flyvåpen. Mens han var på permisjon i New York møtte han sin fremtidige kone, Shirley Brittain-Catlin (datter av statsviteren George Catlin og romanforfatteren Vera Brittain), som studerte ved Columbia University. 22 år gammel reiste Williams tilbake til England sammen Shirley; de giftet seg i 1955. Shirley ble senere valgt inn i det britiske underhuset for Labour Party, men hoppet etterhvert over til det mer moderate Social Democratic Party.Godal, Anne Marit. (red). «Shirley Williams». Store norske leksikon, besøkt 21. september 2011.
Ekteskap og akademisk karriere thumb|180px|alt=Et bilde av en kvinne som taler fra et podium. |Shirley Williams (1930–). Williams dro fra Oxford for å støtte hennes karriere i politikken. Williams forlot Oxford for å støtte opp under sin kones politiske ambisjoner. I begynnelsen jobbet Williams ved University College London, fra 1959 til 1964. Han ble senere utnevnt til professor i filosofi ved Bedford College, hvor han arbeidet mens hans kone jobbet som journalist for Financial Times. Paret levde sammen i 17 år i et stort hus i Kensington sammen med Hilary Rubinstein og hans kone. I løpet av denne tiden (som Williams senere beskrev som den lykkeligste perioden i sitt liv), fikk paret Williams en datter, Rebecca. Hans kone Shirleys karriere i politikken og de store forskjellene i deres personlige verdier (Williams var ateist, hans kone katolikk) bidro til at forholdet ble satt på prøve. Ekteskapet nådde sin slutt etter at Williams, under arbeid på et essay om utilitarisme, dannet et forhold med Patricia Law Skinner, som på den tiden var gift med historikeren Quentin Skinner. Williams og Skinner giftet seg i ettertid og fikk to sønner. Shirley Williams skal senere ha uttalte seg om sitt ekteskap med Williams:
Vårt ekteskap var svært levende, men det var en sterk belastning som stammet fra to ting. Det ene var at vi begge var for engasjerte i hva vi holdt på med; vi brukte ikke så mye tid på hverandre. Den andre var, for å være helt ærlig, at jeg fant Bernards uvane til å tråkke på folk han mente var dumme uakseptabel. På dette området har Patricia [Law Skinner] vært flinkere enn meg. Hun bryr seg simpelthen ikke om det. […] Døm ikke, så skal du selv ikke bli dømt. Jeg var påvirket av kristen tenkning, og han kunne si: ‘Det er skremmende pompøst og ikke særlig relevant’. Så vi hadde en viss krangel om det og om katolisisme. […] Han ble vel forelsket [i Patricia], og i ettertid må jeg nok innrømme at hun var bedre for ham enn det jeg var. Han trengte en intelligent, attraktiv, men også støttende kone, og det fant han tydeligvis ikke i meg.«Ours was a very alive marriage, but there was something of a strain that comes from two things. One is that we were both too caught up in what we were respectively doing—we didn't spend all that much time together; the other, to be completely honest, is that I'm fairly unjudgmental and I found Bernard's capacity for pretty sharp putting-down of people he thought were stupid unacceptable. Patricia has been cleverer than me in that respect. [...] Judge not that ye be not judged. I was influenced by Christian thinking, and he would say ‘That's frightfully pompous and it's not really the point’. So we had a certain jarring over that and over Catholicism. […] He just fell in love, and I have to admit, looking back, she was probably better for him than I was. He needed an intelligent, attractive but supportive wife and he didn't get that from me - well, maybe the first.».
thumb|left|250px|Williams tilbrakte omtrent 20 år ved Cambridge, åtte av dem som læremester ved King's. |alt=Kapell i sengotisk stil med et stort vindu mellom to spir på omtrent åtte etasjer. Fire mennesker padler i en båt på vannet foran kirken; padleren står bakerst i båten og holder en lang stav. På begge sider av kapellet står det noen relativt ubestemmelige tre-etasjers bygninger. Williams innrømmet i et intervju i The Guardian at han kunne være ufølsom. Han sa: «Jeg liker å tenke at det pleier å skje når jeg blir konfrontert med de selvgode. I filosofien blir jeg irritert av selvgodhet, særlig vitenskapelig selvgodhet».«I like to think that this is usually when I'm confronted with self-satisfaction. In philosophy the thing that irritates me is smugness, particularly scientistic smugness.» Han ble utnevnt «Knightbridge Professor of Philosophy» ved Cambridge i 1967 i en alder av 38 år.Chappell, Timothy. «Bernard Williams». I: Zalta, Edward N. (red). The Stanford Encyclopedia of Philosophy, 4. juni 2010. Williams var «Provost of King's College» fra 1979 til 1987, før han i 1988 forlot England for å bli «Deutsch Professor of Philosophy» ved University of California, Berkeley. Han var imponert av fremgangen i det akademiske miljøet i USA, og regnet seg blant de mange britiske intellektuelle som i protest mot Margaret Thatchers styre emigrerte til USA. Senere sa han til The Guardian at han angret på at hans avreise ble så allment kjent: «Jeg ble overbevist om at det var et reelt problem med akademiske forhold [i Storbritannia] og trodde at dersom min avreise ble gitt en viss publisitet ville folk bli oppmerksomme på dette. Det gjorde det til en viss grad, men det fikk meg også til å høres irritert ut.»«I was persuaded that there was a real problem about academic conditions and that if my departure was publicized this would bring these matters to public attention. It did a bit, but it made me seem narky.» Etter kun tre år reiste han imidlertid tilbake til England, ifølge ham selv på grunn av personlige, og ikke akademiske/politiske årsaker.
Han hadde flere stillinger ved Berkeley (1986–2003), blant annet «Mills Professor» (1986–1988), «Sather Classics Lecturer» og «Sather Professor» (1988–1989),«A List of Sather Professors» . University of California, Berkeley, besøkt 15. september 2011. og «Monroe Deutsch Professor of Philosophy» (1988–2003).Code, Alan; Scheffler, Samuel og Stroud, Barry. «In Memoriam: Bernard A. O. Williams» . University of California, 2003, besøkt 15. september 2011. Han var også «White's Professor of Moral Philosophy» ved Oxford (1990–1996), før han i 1997 ble utnevnt stipendiat ved All Souls College.
Offentlige utvalg Williams deltok i en rekke offentlige komiteer og utvalg.
Han er særlig kjent for å ha ledet Committee on Obscenity and Film Censorship (også kalt Williams-komiteen),Wilde, Carolyn. «Williams, Bernard Arthur Owen». I: Brown, Stuart; Collinson, Diané og Wilkinson, Robert (red). Biographical Dictionary of 20th Century Philosophers. Routledge, 2002 . . som i 1979 uttalte at: «Dersom man tar i betraktning mengden eksplisitt seksuelt materiale i omløp og alle påstandene om dets skadevirkninger, er det slående at en kan finne sak etter sak uten et hint overhodet om at pornografi var tilstede i bakgrunnen.»«Given the amount of explicit sexual material in circulation and the allegations often made about its effects, it is striking that one can find case after case of sex crimes and murder without any hint at all that pornography was present in the background». Komiteens rapport var tydelig påvirket av den liberale tenkningen til John Stuart Mill, en filosof Williams beundret. Williams brukte Mills prinsipp om frihet til å utvikle et begrep han kalte «skadebyrden», som dikterte at «ingen atferd skulle bli forbudt med mindre det kunne bli bevist å skade noen».«no conduct should be suppressed by law unless it can be shown to harm someone.» Williams konkluderte med at det ikke lot seg påvise at pornografi kunne skade noen, og at «pornografiens rolle i å påvirke samfunnet er ikke veldig viktig […] å tenke noe annet vil bli å forstørre pornografiproblemet ut av proporsjoner sammenlignet med mange av de andre problemene vårt samfunn møter i dag.»«the role of pornography in influencing society is not very important ... to think anything else is to get the problem of pornography out of proportion with the many other problems that face our society today.» Komiteen mente at så lenge barn ble beskyttet fra å bli eksponert for pornografi, kunne voksne være frie til å lese og se på dette slik som de måtte ønske. Margaret Thatchers regjering satte en stopper for den liberale pornografipolitikken, og satte samtidig nesten stopper for Williams’ politiske karriere; han ble ikke spurt om å lede flere offentlige komiteer for de neste 15 årene.
Williams tok imidlertid del i noen andre statlige utredninger, han satt blant annet i kommisjonen som utforsket rollen britiske privatskoler spilte fra 1960 til 1970. Han tok også del i komiteene om stoffmisbruk (1976–78) og for sosial rettferdighet (1993–94).
Opera Williams var interessert i opera helt fra ungdommen av. Han satt i styret for English National Opera i 20 år og skrev artikkelen «opera» i Grove Dictionary of Music and Musicians. En samling av hans essays, On Opera, ble utgitt i 2006.Fodor, Jerry. «Life in tune». The Times Literary Supplement, 17. januar 2007.
Utmerkelser og dødsfall