Presidentvalget i 1988

Den republikanske presidenten Ronald Reagans visepresident George H.W. Bush overtok presidentskapet, etter å ha beseiret demokratenes guvernør i Massachusetts, Michael Dukakis, i 1988.

Slutten av den kalde krigen Under den kalde krigen tjente delingen av verden i to rivaliserende blokker til å legitimere en bred og diffus allianse ikke bare med de vesteuropeiske nasjonene i NATO, men mange u-land. Sent på 1980-tallet begynte regimene i den østeuropeiske Warszawapakten å kollapse i rask rekkefølge. «Berlin-murens fall» ble sett på som et symbol for fallene til de østeuropeiske kommunistregjeringene i 1989. Amerikansk-sovjetiske relasjoner hadde blitt mye bedre i den siste halvdelen av 1980-tallet, med signeringen av en avtale om nedrustning av mellomdistanseraketter (INF) i 1987 og tilbaketrekningen av sovjetiske styrker fra Afghanistan i tillegg til cubanske styrker fra Angola.

Denne utviklingen undergrov begrunnelsene for å gi støtte uten vilkår til undertrykkende regjeringer som de i Chile og Sør-Korea som gikk gjennom en demokratiseringsprosess med amerikansk støtte i den samme perioden som Warszawapakt-landene. Noen amerikanske kommentatorer trodde at denne oppvarmingen av relasjonene mellom de to supermaktene i den kalde krigen kunne føre til en «delt fred» hvor amerikanske militærutgifter ville bli drastisk redusert. Denne argumentasjonen forsvant i den politiske debatten med utsikten til gulfkrigen. I stedet argumenterte president George H.W. Bush for ankomsten til «en ny verdensorden...friere fra trusselen fra terror, sterkere i forfølgelsen av rettferdighet og sikrere i søkingen etter fred. En epoke hvor verdens nasjoner, øst og vest, nord og sør, kan vokse og leve i harmoni.»

Nasjonalistisk agitasjon i de baltiske stater for uavhengighet førte til at først Litauen og så de to andre statene, Estland og Latvia, erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. 26. desember 1991 ble Sovjet offisielt oppløst og delt opp i femten deler. Den kalde krigen var over, og vakuumet som var etterlatt av kollapsen til regjeringer som i Jugoslavia og Somalia avslørte eller gjenåpnet andre forferdeligheter skjult av tiår med autoritative styrer. Mens der var en viss tilbaketrukket holdning i den amerikanske offentligheten, og til og med i regjeringen, til å involvere seg i lokale konflikter hvor der var lite eller ingen direkte amerikanske interesser på spill, tjente disse krisene som grunnlag for fornyingen av vestlige allianser mens kommunismen ble mindre relevant. Til denne effekten erklærte president Bill Clinton i sin innsettelsestale: «I dag, da en gammel orden forsvinner, er den nye verden mer fri men mindre stabil. Kommunismens kollaps has ført frem gamle uretter og nye farer. Amerika må klart fortsette å lede den verdenen vi gjorde så mye for å skape.»

Siden slutten av den kalde krigen hadde USA forsøkt å revitalisere institusjonelle strukturer fra den kalde krigen, særlig NATO, i tillegg til multilaterale institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken som den fremfører sine økonomiske reformer gjennom over hele kloden. NATO skulle etter hvert ekspandere innledningsvis til Ungarn, Polen og Tsjekkia og har senere beveget seg lenger østover. I tillegg la amerikansk politikk særlig vekt på neoliberal «Washington-enighet», manifestert i NAFTA som trådte i kraft i 1994.

Amerika gjorde ofte unilaterale fremstøt til økonomiske sanksjoner mot land som ble sagt å sponse terrorisme, engasjerte seg i fremstilling av masseødeleggelsesvåpen eller gjennomførte alvorlige brudd på menneskerettighetene. Noen gang var der enighet for disse forsøkene, som den amerikanske og europeiske embargoen påført salg av våpen til Kina etter sin voldelige undertrykkelse av protestene på Den himmelske freds plass i 1989 og FNs sikkerhetsråds pålegg om sanksjoner mot Irak etter deres invasjon av Kuwait. Støtte for andre sanksjoner derimot, som de USA krevde på Iran og Cuba, var begrensede og som fikk kongressen til å innføre tiltak som var ment å straffe utenlandske selskaper som ikke overholdt kravene i USAs egne lover.

Samuel P. Huntington skrev i en svært kritisk avhandling i 1999 at for å forsterke sin status i verden etter den kalde krigen, «har USA, blant andre ting, forsøkt eller blitt oppfattet i å forsøke mer eller mindre ensidig å gjøre følgende: presse andre land til å overta amerikanske verdier og praksis angående menneskerettigheter og demokrati, hindre andre land fra å skaffe seg militær kapasitet som kunne motstå amerikansk konvensjonelt herredømme, forsterke amerikansk lov utenfor eget territorium i andre samfunn, bedømme land ifølge deres etterfølgelse av amerikanske standarder på menneskerettigheter, narkotika, terrorisme, fremskaffelse av atomvåpen, fremstilling av raketter og nå religionsfrihet, innføre sanksjoner mot land som ikke følger amerikansk standard i disse sakene, promotere amerikanske korporasjonsinteresser under slagordene fri handel og åpne markeder, forme Verdensbankens og det internasjonale pengefondets politikk til å tjene de samme korporasjonsinteressene, intervenere i lokale konflikter som vil bedre amerikanske økonomiske interesser, promotere amerikanske våpensalg i utlandet og samtidig forsøk eå hindre lignende salg av andre land, presse ut en generalsekretær i FN og diktere oppnevnelsen av hans etterfølger, utvide NATO til å inkludere Polen, Ungarn og Tsjekkia og ingen andre, foreta militære aksjoner mot Irak og senere pålegge harde økonomiske sanksjoner mot regimet og kategorisere visse land som røverstater og ekskludere dem fra globale institusjoner fordi de nekter å følge amerikanske ønsker.»

Gulfkrigen

Den industrialiserte verdens fullstendige avhengighet av olje, der store mengder og en betydelig prosentandel befinner seg under bakken i landene i Midtøsten, ble smertelig klart for amerikanerne først i etterspillet av oljesjokket i 1973 og senere i den andre energikrisen i 1979. Selv om realprisen falt tilbake til nivået før 1973 på 1980-tallet, som førte til overraskende gode tider for oljekonsumerende nasjoner (særlig Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan), gav de enorme reservene hos de ledende produsentene i Midtøsten garanti for regionens strategiske viktighet. På begynnelsen av 1990-tallet beviste oljepolitikken at den fremdeles var like farlig som den var i 70-årene.

Konflikt i Midtøsten utløste enda en internasjonal krise 2. august 1990 da Irak invaderte og forsøkte å annektere nabolandet Kuwait som sin nittende provins. I forkant av invasjonen klaget Irak til det amerikanske utenriksdepartementet over kuwaitisk boring inn på irakisk område. Dette hadde pågått i årevis, men nå trengte Irak oljeinntekter til å betale sin gjeld og hindre en økonomisk krise. Saddam Hussein beordret tropper til den irakisk-kuwaitiske grensen og utløste alarm over mulighetene for en invasjon. April Glaspie, den amerikanske ambassadøren i Irak, møtte Hussein i et krisemøte hvor den irakiske presidenten fastholdt sin vilje til å fortsette forhandlinger. Irak og Kuwait møttes da for en endelig forhandlingsomgang som slo feil. Saddam sendte da sine tropper inn i Kuwait. Amerikanske embetsmenn fryktet at president Hussein da var på randen av væpnet konflikt med oljerike Saudi-Arabia, en nær alliert med Washington siden 1940-tallet. Den vestlige verden fordømte invasjonen som en aggressiv handling, USAs president Bush sammenlignet Hussein med Hitler og erklærte at dersom USA og det internasjonale samfunnet ikke handlet, ville en oppfordre til aggresjon andre steder i verden.

USA og Storbritannia, to av de fem permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd, overbeviste sikkerhetsrådet til å gi Irak en frist for å forlate Kuwait. Den vestlige verden var bestemt på å ikke la de kuwaitiske oljeforsyningene komme under Husseins kontroll i frykt for at det ville få store innvirkninger på den globale økonomien. Irak hadde på den tiden samlet seg stor utenlandsgjeld og strevet med å betale gjelden som samle seg opp under Iran–Irak-krigen. Kanskje i respons, presset Hussein oljeeksporterende land til å heve oljeprisene og kutte produksjonen. De vestlige landene husket derimot den veldig destabiliserende effekten av den arabiske oljeembargoen i 70-årene.

Hussein ignorerte tidsfristen og sikkerhetsrådet erklærte krig mot Irak. Krigen startet i januar 1991 der amerikanske tropper utgjorde hoveddelen av koalisjonen som deltok i operasjon Desert Storm. Da irakiske tropper trakk seg ut fra Kuwait sent i februar, hadde Irak mistet omtrent 20 000 soldater, mens noen kilder snakket om så mange som 100 000 drepte og sårede på irakisk side.

Presidentvalget i 1992

Bush opplevde veldig høy tillit i meningsmålinger for sin jobb som president etter suksessen i gulfkrigen. Men økonomiske problemer ødela for Bush, og da H. Ross Perot gikk inn i kampen om å vinne presidentvalget i 1992, tapte Bush i en tresidig kamp mellom ham, den uavhengige kandidaten Perot og demokratenes kandidat Bill Clinton.

Clinton-regjeringen og den republikanske kongressen thumb|Clinton var den første amerikanske sittende presidenten som har besøkt Norge. Her sammen med Kjell Magne Bondevik.Clinton overtok presidentskapet som en av de yngste presidentene i USAs historie og den første av baby-boom-generasjonen som ankom Det hvite hus. Han lovet å fokusere på og løse noen av USAs mange innenrikssaker og ankom embetet med høye forventninger i enkelte leirer, til tross for lav valgdeltakelse i valget i 1992. Han ble derimot umiddelbart presset av kontroverer rundt de personlige bakgrunnene til noen av hans utnevnte og av politiske sammenstøt som dukket opp etter at han annonserte at han ville tillate homoseksuelle å tjene åpent i det amerikanske militæret.

Disse hendelsene i 1993 så ut til å sette mønsteret for en mann som ville bli en av USAs mer delte presidenter, sett på med stor glede av noen og dårlig likt av andre. Hans forslag i 1994 om et nasjonalt helsesystem, drevet frem av hans kone Hillary Rodham Clinton, utløste en politisk storm på høyresiden, hvor det ble intenst motarbeidet på det generelle prinsippet om at styresmakten var inkompetent og burde skrumpes, ikke ekspanderes. Det foreslåtte systemet overlevde ikke debatten.

År etter år vokste polariseringen i Washington mellom presidenten og hans motstandere på høyresiden, republikanerne som overtok flertallet i Representantenes hus i januar 1995 og valgte Newt Gingrich som deres ordstyrer. Der var en rask vekst i markedet av nye mediakanaler som gav stemme til høyresiden. Rush Limbaughs radioprogram var en spektakulær suksess og en betydelig innflytelse i republikanernes valgseier. The Weekly Standard ble dannet i 1995 og etter valget av George W. Bush reklamerte det for seg selv at det var den mest leste publikasjonen i Det hvite hus. Disse nye mediakanalene forsterket de alltid høyrøstede kranglene som fikk noen til å snakke om en ny «kulturkrig» i amerikansk politikk. De mer ekstreme høyrevings-stemmene som utviklet seg til kompromissløs fiendtlighet mot regjeringen, særlig etter det mislykket angrepet på davidianerne i Waco, Texas, men ble diskreditert etter bombeangrepet i Oklahoma City i april 1995 av Timothy McVeigh.

Sammen med sterk støtte fra tradisjonelle demokrater og liberale, klarte Clinton å samle støtte fra moderate som foretrakk hans sentriske «nydemokratiske» politikk som styrte vekk fra utvidelse av styresmaktens tjenester fra New Deal og Great Society og som lot ham «triangulere» ved å ta vekk mange av republikanernes viktigste saker. Eksempler på slike kompromiss var et lovforslag om en velferdsreform som ble lov i 1996 som krevde at veflerdsmottakere måtte arbeide for å få del i fordelene og påla grenser for hvor lenge individer kunne motta betaling. Clinton drev også tung føderal «anti-kriminalitet» og styrte flere føderale dollar mot «krigen mot narkotika» og foreslo ansettelsen av 100 000 nye politifolk.