thumb|Filosofien, veggmaleri av Robert Lewis Reid, Library of Congress, USA Antikkens greske filosofi oppsto på 500-tallet f.Kr. og fortsatte gjennom den hellenistiske perioden hvor antikkens Hellas ble underlagt Romerriket ved erobring. Filosofien i Hellas oppholdt seg med en rekke emner, inkludert politisk filosofi, etikk, metafysikk, ontologi, logikk, biologi, retorikk og estetikk.
Mange av dagens filosofer hevder at gresk filosofi har påvirket mye eller det meste av tankene i Vesten siden dens begynnelse. Alfred Whitehead hevdet en gang at «Den sikreste generelle karakterstikk av den europeiske filosofiske tradisjon er at den består av en rekke fotnoter til Platon.»Whitehead, Alfred North (1979): Process and Reality, kapitel I, seksjon I En klar og ubrutt linje av innflytelse førte fra antikkens greske og hellenistiske filosofer til middelalderens islamske filosofer og til middelalderens kristne filosofi og videre til den europeiske renessanse og opplysningstid.
Det har vært spekulert om gresk filosofi på sin side har vært påvirket av en eldre visdomslitteratur og mytologiske kosmologier i oldtidens Midtøsten. Martin Litchfield West har gitt kvalifisert samtykke til dette synet ved å hevde at «kontakt med orientalsk kosmologi og teologi bidro til å frigjøre de tidligste greske filosofenes forstilling; den ga dem unektelig mange tankevekkende ideer. Men de lærte seg selv å resonnere. Filosofi, slik vi forstår den, er en gresk oppfinnelse.»Griffin, Jasper; Boardman, John; Murray, Oswyn (2001): The Oxford history of Greece and the Hellenistic world. Oxford [Oxfordshire]: Oxford University Press. ISBN 0-19-280137-6. ss. 140
Den påfølgende filosofiske tradisjonen var så påvirket av Sokrates slik den er presentert av Platon at det tradisjon i å referere til den greske filosofien fra før Sokrates som førsokratisk filosofi. Perioden som fulgte denne og fram til Aleksander den stores kriger er referert til som klassisk gresk filosofi som så ble etterfulgt av hellenistisk filosofi.
Bakgrunn Det er vanlig å inndele de gamle grekeres historie i perioder som oppsummeres i stikkord, selv om de ikke må oppfattes helt bokstavelig, kun tilnærmet: Arkaisk tid — fra 800 til 500 f.Kr., regnet fra den tiden da det politiske kartet over den greske halvøya (fastlandet) og den greske kyststripe på Lilleasia hadde tatt noenlunde form og fram til perserkrigene. Klassisk tid — 400- og 300-tallet f.Kr., perioden med uavhengige bystater og høydepunktene i gresk kulturs historie. Hellenistisk tid — fra Aleksander den stores tid og fram til Romerrikets erobring av de østlige middelhavsland. I denne perioden spredte gresk sivilisasjon og språk seg østover til nye sentra som Alexandria og Antokia. Romersk tid — vanligvis regnet fra slaget ved Actium i 31 f.Kr. da Augustus beseiret troppene til Marcus Antonius og Kleopatra, selv om flere greske samfunn kom under romersk kontroll i tiden etter, og at sivilisasjonen i Østromerriket forble hellenistisk.
thumb|Parthenon i Athen På sitt eget språk kalte grekerne seg aldri for «grekere». Graeci var det romerske navnet. I mykensk tid var de antagelig kjent som akajere, etter samtidige hettitiske opptegnelser å dømme, og dette var et av flere navn som benyttes av Homer for å bety grekere. I løpet av de mørke århundrer i Hellas erstattet betegnelsen «hellener» for godt andre betegnelser, og «Hellas» ble fellesnavn for dem alle. I dag er Hellas navnet på et land, men i antikken fantes det ikke i vår betydning. Hellas var en abstraksjon slik kristendommen var det i middelalderen. Grekerne var aldri en geografisk eller samlet enhet. Etter hvert spredte grekerne seg til de egeiske øyene, kysten av Lilleasia og oppover mot Svartehavet, til sørlige Italia og bortimot hele Sicilia, til kysten av Kyrene i dagens Libya og til Marseille i dagens Frankrike. Alle disse spredte grekere var seg selv bevist at de tilhørte en felles kultur — «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, våre felles seder og skikker», som Herodot (VIII 144) uttrykte det. De som ikke snakket gresk ble samlet i samme bås og kalt for barbarer, det vil si uforståelig tale.Finley, M.I.(1980): Grekerne i antikken : Et møte med mennesker og kultur, Oslo Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05351-2. ss. 17-18
Grekerne bygde mektige templer som var gudenes boliger, ikke kultsted. For å be og takke gudene trengtes altere, og de fantes over alt, i hjemmene, på markene, torgene, utenfor templene, men sjelden inne i templene. Det greske ordet for prest, hiereos, ble brukt om en form for offentlige tjenestemenn, og noen steder var kultadministrasjonen en særrett for gamle adelsfamilier. Enhver husstand kunne holde seg med sin guddom. Religion var mangeartet og den greske mytologien likeså. I tillegg fantes det mysteriekulter, som også hadde betydning for gresk filosofi, ved disse forholdet seg til sammenhengen mellom guder eller det guddommelige og mennesker.
thumb|Orfeus med sin lyre, omgitt av temmete villdyr. Museum Christian-Byzantine, Athen. Ordet «mysterium» forkommer først som betegnelse på en årlig tilbedelsesfest i landsbyen Eleusis, de eleusinske mysterier. De som var innviet i ritene fikk delta i festen og kalte seg myster. Uinnvidde fikk ikke delta og senere fikk dette begrepet «mysterium» betydningen av «hemmelighet». Opprinnelig synes det som kultusen gikk tilbake til et eldre lag av fruktbarhetsmyter om en årlig tilbakevendende fruktbarhetsgudinne (se modergudinne), men innvielsen i mysteriene ble etter hvert en handling som sikret et lykkelig liv etter døden. Platon benytter et sted navnet myster som betegnelse på en som har en spesiell intens opplevelse. Opplevelsen av å få del i noe guddommelig var felles for alle mysteriekulter. I de dionysiske mysterier var entusiastisk eller ekstatisk henrykkelse og foreningen med guddommen sentralt. En tredje gresk mysterikultus var den orfiske som hadde en egen kosmogoni med tiden som urprinsipp hvor menneskets kropp ble skapt av asken fra gudenes motstandere titanene og tent til liv fra en gnist av Dionysos' gudenatur.Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 33
Mysteriekultus og filosofi nærmer seg problemene og forklaringene på hver sin måte i den greske arkaiske tiden. Mystikerne søkte tilbake til opphavet i gud gjennom ekstasen for å få styrke til å leve og dø. De joniske naturfilosofene på 500-tallet f.Kr. tenkte seg et arkhe eller urstoff for å forklare hvorledes alt er blitt til. Hva er verden? Hva er mennesket? Disse spørsmålene er ikke nye, men tidligere var svarene av mystisk art, fortalt i fortellinger som at Jorda fødte himmelen, Zevs, Poseidon og Hades var tre guder som styrtet titanene og delte verden og universet mellom seg og skapte menneskene. Slike forklaringer finnes i alle kulturer og sivilisasjoner. Det spesielle med gresk filosofi var at Tales fra Milet og hans etterfølgere stilte allmenne spørsmål og kom opp med allmenne, fornuftsbestemte og «upersonlige» forklaringer. Tales søkte en forklaring som ikke var mystisk og deretter å finne lover eller regler som kunne bli forstått i en begripelig sammenheng. I praksis ble myter erstattet av filosofi, frambrakt av den menneskelige fornuft alene.Finley, M.I.(1980): Grekerne i antikken, ss. 95-96
Førsokratisk filosofi Se hovedartikkel, Førsokratikerne
thumb|Moderne gjengivelse av det tapte verdenskartet til Anaximander. Konvensjonen med å karakterisere de filosofene som i tid var aktiv før Sokrates som førsokratiske ble etablert med utgivelsen av Hermann Diels' Fragmente der Vorsokratiker fra 1903; skjønt begrepet hadde ikke sin første opprinnelse hos ham.Whitlock, Greg forord til The Pre-Platonic Philosophers, av Friedrich Nietzsche (Urbana: University of Illinois Press, 2001), xiv–xvi. Begrepet er betraktet som filosofisk nyttig, men det som kom til å bli kjent som den athenske skolen (dannet av Sokrates, Platon og Aristoteles) signaliserte en inngående endring i filosofiske emner og metoder. Friedrich Nietzsches tese er at denne grunnleggende endringen begynte med Platon framfor Sokrates (derav hans terminologi med «førplatonsk filosofi») var ikke tilstrekkelig for å forhindre gjennomslaget av frasen «førsokratisk filosofi».Whitlock, Greg forord til The Pre-Platonic Philosophers, av Friedrich Nietzsche (Urbana: University of Illinois Press, 2001), xiii–xix.
Førsokratene var hovedsakelig opptatt med kosmologi, ontologi og matematikk. De skilte seg fra ikke-filosofer i den grad som de avviste mytologiske forklaringer til fordel for begrunnet resonering.Burnet, John (1920): Greek Philosophy: Thales to Plato, 3. utg. (London: A & C Black Ltd.), ss. 3–16.
Det kan tidvis være vanskelig å avgjøre den egentlige linje av argumenter som en del av førsokratene benyttet for å understøtte deres særskilte syn. Selv om de fleste av dem produserte betydelige tekster, har ingen av tekstene blitt bevart i deres fullstendige form. Alt som er tilgjengelig er fragmenter og sitater ved senere filosofer og historikere. De førsokratiske filosofene avviste tradisjonelle mytologiske forklaringer på fenomener som de så rundt seg og kom isteden med mer rasjonelle forklaringer til spørsmål som: Hvor kommer alt fra? Fra hva er alt skapt fra? Hvordan forklarer vi mangfoldet av ting i naturen? Hvordan kan vi beskrive naturen matematisk?
Felles for alle menneskelige virksomheter er språket. Den grunnleggende hensikt er å samles om et felles mål. Enighet er grunnforutsetningen. Det er også forutsetningen for logikken. For all filosofisk debatt ligger skillet mellom det som er sant og det som ikke er sant. «Helt siden Tales», skrev Bertrand Russell en gang, «har filosofene prøvd å forstå verden». Filosofien begynner med å stille de riktige spørsmålene og finne allmenngyldige svar. Av den grunn er det riktig å begynne gresk filosofi med Tales. .Finley, M.I.(1980): Grekerne i antikken, ss. 96
Den miletiske skole Se hovedartikkel, Miletiske skole
Tales fra Milet, vurdert av Aristoteles som den første filosof,Aristoteles: Metaphysics Alpha, 983b18. hevdet at alle ting kom fra vann.Aristoteles, Metaphysics Alpha, 983 b6 8–11. Det er ikke fordi han ga en kosmogoni at John Burnet kaller ham for «vitenskapens første mann», men ettersom han ga en naturalistisk forklaring på kosmos og begrunnet den med fornuft.Burnet, John (1930): Early Greek Philosophy , ss. 3–4, 18. I henhold til tradisjonen var Tales i stand til å forutse en solformørkelse og lærte egypterne hvordan å måle høyden på en pyramide.Burnet: Greek Philosophy, ss. 18–20; Herodot: Histories, I.74. Med at alle ting kom fra vann henviste Tales til et urstoff (arkhe) som var opprinnelsen til alt. Aristoteles har resonert seg til at Tales vannteori, som i seg selv er en form for skapelseshistorie, har basert seg på biologiske observasjoner: alle tings næring er fuktige, og av varme oppstår ved fuktighet, og videre.
thumb|left|150px|Anaximander