En motorvogn er en jernbanevogn med motor. Sammen med lokomotiver (som trekker vogner) utgjør disse jernbanens framdriftsmateriell. En motorvogn, med eller uten påhengte vogner, kan derfor på egen hånd utgjøre et jernbanetog. Motorvogner er gjerne koblet sammen med andre vogner tilpasset bestemte motorvogntyper. En sammenkobling av motorvogner og tilhørende mellom- eller styrevogner, kalles et motorvognsett. Opprinnelig var vognen med motorutrustning og førerrom én spesifikk vogn, og den som gikk i motsatt ende var en styrevogn som også var utstyrt med førerrom, hvorfra motorene i selve motorvogna kunne fjernbetjenes. I de nyere motorvognsettene er fordelingen av motorer og andre utrustninger for framdriften fordelt på flere vogner. Slik sett går derfor permanent sammenkoblet, i motsetning til de eldre motorvognsettene der det var forholdsvis enkelt å koble til eller fra vogner, eller at motorvogna gikk alene.
Historikk over motorvogntyper ved Norges Statsbaner fram til 1960-tallet Til tross funksjonell og teknisk likhet mellom en motorvogn og en trikk, ble ikke motorvogner tatt i bruk for jernbanedrift før flere tiår etter at de første trikkene kom i drift. Norges Statsbaner tok i bruk de første egentlige motorvognene på 1920-tallet.
De første bensinmotorvognene
De to første vognene ble importert fra Tyskland i 1924 og blant annet satt i drift på lokalstrekningen utenfor Bergen og Trondheim. Dette var bensindrevne boggivogner med førerrom i begge ender, noe som var nyttig siden kjøreretning kunne endres rett og slett ved at lokomotivføreren gikk i motsatt ende av vogna dersom motorvogna ikke hadde tilhengervogn. Vognene fikk betegnelsen Co-m type 1. «C» stod for 3.klasse, «o» for boggi og «m» for motor". En 2-akslet utgave ble også levert som fikk betegnelsen C-m type 1. Det ble i alt levert tre slike vogner mellom 1924 og 1927.
I stedet for å importere flere vogner fra Tyskland, begynte NSB selv å bygge en større serie små 2-akslede motorvogner på slutten av 1920-tallet. Dette var trevogner slik det var vanlig å utføre datidens personvogner i. Vognene ble bygget for både smalt spor og normalt spor. De smalsporte vognene fikk teakkledning (Cm type 1) og de normalsporte malte stålplater på treskroget (Cm type 13). Dette var busslignende vogner med ett førerrom, og måtte altså snus på endestasjonen akkurat slik som damplokomotivene. Det begrenset størrelsen på motorvognene til hva svingskivene kunne romme, samt at det tok ekstra tid å snu en motorvogn.
Neste fase var en noe større vogntype for normalt spor, men nå ble de utstyrt med førerrom i begge ender. Den første serien ble utført med bensinmotor og fikk betegnelsen Cm type 14. Så fulgte en utgave med dieselmotor som ble betegnet Cm type 15. Mange av disse vognene fikk økenavnet «Padda», blant annet i Østfold.
Begrunnelsen for å innføre motorvogner ved NSB i mellomkrigstiden var flere. For det første gikk trafikken ned i tråd med en generell økonomisk nedgangstid i kjølvannet av første verdenskrig. Skulle man opprettholde et trafikktilbud på svakt trafikkerte baner eller med ønsket frekvens, måtte driftskostandene ned når antall reisende gikk ned. NSB prøvde seg først med såkalte «småtog» bestående av et lite damplokomotiv påbygd overgangsutstyr slik at fyrbøteren også kunne være konduktør og ta betaling av de reisende. Damplokomotivene var imidlertid dyre i drift, så besparelsene var ikke tilstrekkelige. Dertil kom at jernbanen var i ferd med å miste sitt landverts transportmonopol fordi dette var også tiden da veinettet begynte å ble bygget ut og en rekke landeveisbussruter ble opprettet. Bilen var kommet over barndomstadiet. Konkurranseforholdet gjorde at jernbanen måtte tilby de reisende noe bedre enn småtogenes gamle langsomme damplokomotivene og noen tilårskomne vogner. Motorvognene kunne stoppe ofte og med små krav til utstyr, så de mange veikryssholdeplassene oppstod. Det var nesten slik at de som ville med motorvogntoget kunne stille seg opp ved en planovergang og gi signal om at man ville være med. De første motorvognene ble derfor anvendt for lokaltrafikk over kortere strekninger og med mange stopp. Dette var jernbanens svar på landeveisbussen.
Også elektriske motorvogner - typene 2, 4 og 5 mini|Type 2-sett på Filipstad i 1931 mini|Type 5-sett på Oslo Ø i 1939. Foto: Wilse Lokaltrafikken rundt Oslo ble på 1920-tallet utført med lokomotiv og vogner fordi trafikken var stor nok til det. På Drammenbanen og Hovedbanen gikk lokaltogene med elektrisk drift, trukket av lokomotiver av henholdsvis type El 1 og El 5. Også her tenkte man på muligheten av motorvogner, men da av en helt annen type enn de lette bensinmotorvognene som gikk på de trafikksvake strekningene. En motorvogn rundt Oslo måtte kunne trekke flere vogner, og den måtte kunne styres fra en annen vogn uten å behøve å bruke tid på å skifte om på rekkefølgen av vognene. Dermed oppstod den første elektriske motorvogntypen, Co-m type 2 (senere Cmeo type 2, type 102, og fra 1956 Bmeo type 62), som var på størrelse med en helt vanlig personvogn med boggier med teakkledning utvendig. Fire stykker ble levert i 1931/32 til lokaltrafikken mellom Oslo og Sandvika. Man tok åtte av vognene som allerede ble brukt i lokaltogene og bygde dem om til såkalte «ledningsvogner», og fire av disse igjen ble utstyrt med førerrom i den ene enden. Ledningen det var snakk om, var styreledninger som gikk fra styrevognene i den ene enden av motorvogntoget til motorvognene i den andre enden. Et motorvognsett for elektrisk drift kom derfor til å bestå av en motorvogn, en mellomvogn og en styrevogn. Disse gikk som en fast 3-vognsenhet, og lokføreren skiftet kjøreretning på hele togsettet ved bare å skifte førerrom. En slik 3-vognsenhet ble lenge standarden for elektriske motorvognsett ved NSB.
Noen få år senere ble Østfoldbanen nærmest Oslo elektrifisert, og til denne lokaltrafikken og til Hovedbanen konstruerte man en litt modernisert versjon av type 2, nemlig type 5 som fikk platekledning i stedet (bygget 1936-39). Som ved Drammenbanens lokaltog, tok man eldre lokaltogsvogner og gjorde dem om til mellomvogner og styrevogner. Disse var teakkledne og av en noe mer oppreist fasong enn de nye type 5-motorvognene (senere Cmeo 105, og fra 1956 Bmeo type 65), slik at motorvognene for disse nyere vognene dels kom til å skille seg mer fra resten av motorvognsettet enn for den første type 2. Dette preget ble forsterket da en neste serie b av type 5 ble bygget fra 1941, for disse ble utstyrt mer avrundet og strømlinjeformet. En serie c på 22 vogner ble bygget mellom 1949 og 1952. Denne serien skilte seg utseendemessig en del fra serie a og b, med blant annet med faste vinduer utført med treramme og med lufteklaffer øverst. Serie a og b hadde store vinduer der noen kunne skyves et stykke ned.
I mellomtiden (1935) var Hardangerbana blitt åpnet, og som elektrisk bane fra starten. Denne ble utstyrt med egne elektriske motorvogner (ferdige i 1934) særskilt egnet for de sterke stigningene på opp til 35 ‰ som denne sidebanen ble bygget med. Dette var også en to-retnings boggivogntype med platekledning, og de tre vognene fikk betegnelsen type 4, så 104 og fra 1956 Bmeo type 64. Disse vognene ble i hovedsak benyttet på Hardangerbana hele sitt driftsliv fram til persontrafikken ble nedlagt i 1985, men en av vognene kunne tidvis også være i bruk på den enda brattere Flåmsbana.
Typene 3, 6 og 7 For de ikke-elektrifiserte strekningene skjedde det også en utvikling på 1930-tallet mot boggivogner med førerrom i begge ender, og etter hvert også med på hengt vogn med førerrom (styrevogn).
Først kom en liten serie med bensinmotorvogntype som ytre sett i mangt lignet på den elektriske type 2, ble bygget for Vossebanens lokaltrafikk, antagelig til erstatning for de første tyske vognene fra 1920-tallet. Typen ble betegnet Cmo type 3, og senere ombygget til dieseldrift. Fra 1956 ble den benevnt type 83 men hadde da forlatt Vossebanen og endte sitt virksomhet på Skreiebanen.
Den neste typen ble langt mer tallrik, nemlig de såkalte «Vi-kan» settene, offisielt Cmo type 6 (fra 1956 Bmdo type 86) i 1938. Navnet kom seg av at de ble vist fra på en utstillng med navnet «Vi kan!». Dette var lettmetallvogner. Typen ble bygget i et stort antall over mange år og en rekke varianter. De fikk etter hvert styrevogner slik at de ble like enkle å snu retning på som de elektriske vognene. De fikk en utbredelse over nær sagt hele jernbanenettet som ikke var elektrifisert, og gikk en periode i den såkalte «Nordlandsekspressen» mellom Trondheim og Lønsdal. I 1941 ble det laget en lettere vogntype særlig egnet for baner som ikke tålte særlig tungt materiell. Disse ble benevnt Cmo type 7 (fra 1956 Bmdo type 87), men fikk aldri styrevogner. Derimot ble det bygget en rekke svært korte og lette godsvogner for akkurat denne vogntypen, kalt «koffert», og hensikten var nettopp å øke plassen til kofferter og annen reisegods. Dette inntoget en dieselmotorvogner fra slutten av 1930-tallet gjorde at dampdrift kunne reduseres i noen grad.
Lyntogene type 106 og 8 Under krigen ble det påbegynt to mer prestisjefylte motorvognprosjekter, ett for elektrisk drift (type 106) og ett for dieseldrift (type 8). Dette var de såkalte lyntogene i kremgult og dypblått som så dagens lys i 1945 for begge driftsarter. Det ble byget fire sett av hver type, og de skulle brukes på hovedstrekningene fra Oslo og mot Trondheim, Bergen, Kristiansand og Göteborg. Lyntogene fikk flotte skilt med navn og byvåpen hengt opp på vognsiden for å fortelle hvor de gikk. Her forsøkte NSB å vise vei ut av mellomkrigstiden depresjon med feiende flott strømlinjeformet materiell som var satt opp til å gå i 120 km/t. Typene ble i 1956 til type 66 (elektrisk) og type 88 (diesel). Dieselvognene slet litt med dårlig motorer, så de ble byttet ut etter noen år. Det ble også bygget en lett modernisert b-utgave så sent som i 1958, slik at det til sammen var 6 dieselsett. Alle var 3-vognsett som vanlig for elektriske motorvogner, men for dieselmotorvognene var dette eneste gangen de ble bygget som 3-vognsett. Dieselsettene var heller ikke utstyrt med styrevogn, men med en motorvogn i hver ende og en mellomvogn i midten. Dieselsettene ble tatt ut av drift i 1970 etter å ha blitt brukt på Rørosbanen de siste fem årene omtrent. De elektriske settene gikk den siste tiden på Vestfoldbanen og ble tatt ut av drift derfra i 1977.
Type 9 og 10, overtatt av tyskerne etter krigen Tyskerne trengte jernbanen til sine formål, og hentet opp ganskje mye rullende materiell fra Tyskland i løpet krigsårene. Ved freden i mai 1945 ble dette materiellet stående igjen i Norge, og Norge beholdt det som krigsbytte eller krigserstatning, forvaltet av Direktoratet for sivilt beredskap. Etter noen år, ble materiellet formelt overdratt Norges Statsbaner, selv om selvsagt hadde brukt materiellet hele tiden.
Blant dette materiellet var det også fem dieselmotorvogner bygget i 1934 med akselrekkefølge C'2', og seks dieselelektriske vogner bygget i 1935-36 med akselrekkefølge 2'Bo', samtlige bygget i lettmetall. Vognene var ukurrante i forhold til de norske, men ble brukt i den grad man klart eå holde liv dem. Innen 1958 var alle utrangerte. Hos NSB fikk de betegnelsene Cmdo type 9 og Cmdeo type 10. Noen av type 10-vognene ble ombygget for internt bruk og fantes helt til ut på 1970-tallet i Stavanger jernbanedistrikt.
Moderniseringstypene 11 og 107