Borgerrettighetene Mordet på John F. Kennedy i 1963 forandret den politiske stemningen i landet. Den nye presidenten, Lyndon B. Johnson brukte en kombinasjon av den nasjonale stemningen og hans egen politiske forståelse til å presse gjennom Kennedys agenda, særlig borgerretighetsloven av 1964.
Loven hadde en umiddelbar virkning. Innen en måned etter at den ble innført 6. august 1965 hadde 250 000 nye svarte stemmeberettigede registrert seg. Innen fire år hadde antall registrerte velgere i sørstatene blitt mer enn fordoblet. I 1965 hadde Mississippi den høyeste svarte valgdeltagelsen, 74 %, og ledet nasjonen i antallet valgte svarte ledere. I 1969 hadde Tennessee 92,1 % valgdeltakelse, Arkansas 77,9 % og Texas 73,1 %.
Valget i 1964 thumb|Valgresultatet 1964
I presidentvalget i 1964 plasserte Johnson seg som en moderat, i motsetning til hans motstander Barry Goldwater som kampanjen karakteriserte som en høyreekstremist. Johnson-kampanjen er mest kjent for å ha laget en reklame kalt «prestekrave-jenta» som viste en liten jente som plukket blad av en prestekrave på en mark, mens hun teller bladene, som så går over i en nedtelling til utskytning og en atomeksplosjon. Reklamen var respons til Goldwaters forsvar av taktisk bruk av atomvåpen i Vietnamkrigen.Gregory L. Schneider, The Conservative Century: From Reaction to Revolution (2009) side 91–118
Johnson knuste Goldwater i valget og vant 64,9 % av det totale stemmeantallet, den største prosentandelen noen gang registrert (dvs siden valget i 1824). Men Johnsons tap av de fleste sørlige statene viste en vedvarende valgtrend for demokratene som hadde støttet seg på det «solide sør» som valgbase i hundre år.
Før 1964 tillot den politiske koalisjonen av arbeiderbevegelser, minoriteter, liberale og sørlige hvite (New Deal-koalisjonen) demokratene å kontrollere styresmakten i mye av de foregående 30 år, før saken om borgerrettigheter delte konservative sørlige hvite fra resten av partiet (se Dixiekrat).
Krigen mot fattigdom og Great Society Hovedartikkel: Krigen mot fattigdom og Great Society
Mange andre hjelpeprogram for individer og familier, inkludert Medicare, som betaler mye av de medisinske kostnadene for de eldste, startet i 60-årene under president Johnsons (1963–1969) «krig mot fattigdom». Selv om noen av disse programmene fikk finansielle vansker i 90-årene og forskjellige reformer ble foreslått, fortsetter de å ha sterk støtte fra begge de amerikanske betydelige politiske partiene. I tillegg finansierer Medicaid medisinske behov for lavinntektsfamilier. I løpet av 1960-årene skaffet den føderale styresmakten matkuponger for å hjelpe fattige familier i å skaffe mat, og de føderale og statlige styresmaktene samarbeidet om å gi støtte til lavinntektsforeldre med barn.Irving Bernstein, Guns or Butter: The Presidency of Lyndon Johnson 1994 (1994)
Vietnam-krigen Hovedartikkel: Vietnamkrigen Tonkin-gulf-resolusjon og Tết-offensiven
På mange måter var Vietnam-krigen en direkte etterfølger av Første indokinesiske krig som ble kjempet av franskmennene for å beholde sin kontroll over Fransk Indokina. Etter at de vietnamesiske kommunistiske styrkene, eller Viet Minh (ledet av Hồ Chí Minh), beseiret den franske hæren i 1954, ble kolonien gitt uavhengighet og ble senere delt i et kommunistisk nord og et ikke-kommunistisk sør, samt Laos og Kambodsja.
I 1956 ble valget som kunne ha gjenforent Vietnam avlyst på grunn av ledere i sør og deres amerikanske allierte fryktet at Ho Chi Minh ville vinne. I respons ble den nasjonale frigjøringsfront (vanligvis kjent som Viet Cong) dannet som en gerilja-bevegelse som mobiliserte til motstand mot den sørvietnamesiske regjeringen.
Amerikansk involvering i krigen økte gradvis og der var aldri en formell krigserklæring. Den amerikanske Tonkin-gulf-resolusjonen ga bred støtte til president Johnson til å øke det direkte amerikanske militære engasjement i krigen. I 1965 satte amerikanerne inn regulære styrker i kampene og i tiden framover økte antall amerikanske styrker og tap etter dette punktet. I november sammen år kom den første store militære konfrontasjonen for de amerikanske styrkene gjennom slaget i Ia Drang.
I begynnelsen hadde det amerikanske engasjementet en viss støtte i den amerikanske offentligheten, men den nordvietnamesiske Tết-offensiven i 1968 viste at en militær seier ikke var nært forestående, slik den militære ledelsen hadde lovet. Til tross for at de amerikanske og sørvietnamesiske styrkene slo tilbake offensiven, ga den Nord-Vietnam en viktig politisk seier da de viste at de kunne trenge helt inn og angripe sentrale støttepunkter i hele landet. Selv den amerikanske ambassaden i Saigon ble angrepet og den tidligere hovedstaden Huế var på nordvietnamesiske hender i over en måned under Slaget om Huế.
Antikrigsbevegelsen
300px|thumb|left|Demonstranter mot Vietnam-krigen i Wichita, Kansas, 1967
Det utviklet seg raskt en sterk motstandsbevegelse mot krigen innenfor USA, særlig på områdene til visse høyskoler. Motstanden var fundert både på et moralsk grunnlag, at krig var galt, men også som en reaksjon på at den manglet klare mål.
Dette skjedde i en tid av venstreorientert studentaktivisme som landet ikke hadde sett før, i det produktene av den demografisk betydelige «baby-boomen» etter andre verdenskrig, nådde alder for å begynne på høyskole. Andre verdenskrig endte i 1945 og Koreakrigen endte i 1953, derfor hadde de fleste fra baby-eksplosjonen ikke selv opplevd krig. I tillegg var Vietnamkrigen noe helt nytt i dekningen til media, den er blitt kalt den første "fjernsyns-krigen", noe som gjorde at krigens grusomheter ble brakt helt hjem i stua til vanlige amerikanere. Dette førte til at mange, særlig unge studenter og "hippier", ble inspirert til å stille seg mot krigen. Men etterhvert som krigen trakk videre, uten noen seier i sikte, ble den også upopulær blant mer vanlige mennesker.
Valget i 1968 og Richard Nixons vei til makten President Lyndon B. Johnson startet sin kampanje for gjenvalg i 1968. Et medlem i hans eget parti, Eugene McCarthy, stilte mot ham i nominasjonen på en antikrigs-plattform. McCarthy vant ikke det første primærvalget i New Hampshire, men han gjorde det forbausende godt mot den sittende presidenten. Det resulterende slaget mot Johnsons kampanje, sammen med andre faktorer, førte presidenten til å gjøre en overraskende annonsering i en fjernsynssendt tale 31. mars om at han trakk seg fra valget. Han annonserte også starten på fredsforhandlingene i Paris med Vietnam i den talen.
Robert F. Kennedy, lillebroren til John F. Kennedy, tok muligheten som ble skapt av at Johnson trakk seg fra valget og sluttet seg til og gikk for nominasjonen på en antikrigs-plattform. Johnsons visepresident, Hubert Humphrey, stilte også til nominasjon, med løftet om å fortsette å støtte den sørvietnamesiske regjeringen.
Robert Kennedy ble skutt og drept den 5. juni, og McCarthy var ikke i stand til å overvinne Humphreys støtte blant partiets elite. Humphrey vant nominasjonen til partiet og stilte mot Richard Nixon i det nasjonale valget. Nixon appellerte til det han hevdet var den «stille majoriteten» av moderate amerikanere som mislikte «hippienes» motkultur. Nixon lovte også «fred med ære» med hans «hemmelige plan» til å få slutt på Vietnamkrigen. Han foreslo Nixon-doktrinen, som innebar å overlate all krigføring til sørvietnamesiske hærstyrker.
Nixon og Vietnam
Nixon skulle oppdage at å trekke seg ut fra Vietnam, selv om det var populært, var mye enklere sagt enn gjort. I forsøk på å balansere bekymringer for sørvietnamesisk evne til å forsvare seg alene med det økende presset fra den amerikanske kongressen til å få troppene ut, i tillegg til forsamlingens tendens om å ensidig redusere og til slutt kutte finansieringen av krigen, var Nixon tvunget til å bruke store mengder bestrebelser og politisk kapital. Samtidig ble han skyteskive for mye offentlig fiendtlighet angående Vietnam.
Moralen i konflikt fortsatte å være en sak og hendelser som My Lai-massakren eroderte støtten for krigen og økte forsøkene på vietnamiseringen. Til slutt hadde rundt 1,5 millioner vietnamesere og rundt 58 000 amerikanske soldater blitt drept i krigen. Tap påført av Røde Khmer i nabolandet Kambodsja var enda høyere. Noen hevder at destabiliseringen av Vietnam-krigen og det distraherende skjulet av konflikten lot Røde Khmer blomstre.
Den voksende Watergate-skandalen var også en betydelig distraksjon for Nixon og den lille støtten til Sør-Vietnam ble ofte ineffektivt brukt av korrupte embetsmenn i et styre med stadig svakere legitimitet. Nixon gjennomførte imidlertid vietnamiseringprogrammet og alle amerikanske stryker var ute av Vietnam i 1973. Etter et større, til dels pansret, felttog i 1975, vant Nord-Vietnam krigen. Sør-Vietnam og Nord-Vietnam ble forent som Vietnam i 1976, under kommunistisk styre.
Romkappløpet
Etter at Sovjetunionen skjøt opp sin første kunstige satellitt, Sputnik 1, to måneder før USA skjøt opp Explorer I, ble det en rivalisering mellom de to supermaktene når det gjaldt romfart. President John F. Kennedy sa i 1961 at USAs mål skulle være å plassere et menneske på Månen før tiåret var omme. Prosjektet endte opp med å lykkes, og 20. juli 1969 ble Apollo 11 det første bemannede romfartøyet som landet på Månen.Apollo 11 . NASA. Besøkt 24. oktober 2020.
Stagflasjon, détente og Nixon-regjeringen Arbeidsledighet og inflasjon Samtidig som president Johnson overtalte kongressen til å akseptere et skattekutt i 1964, økte han raskt utgiftene for både hjemlige program og for krigen i Vietnam. Resultat var en betydelig ekspansjon av finansielle forsyninger som hvilte hovedsakelig på styresmaktens underskudd og som presset prisene raskt oppover. Men inflasjon hvilte også på landets jevnt synkende overherredømme i internasjonal handel og videre nedgangen i den globale økonomien, geopolitiske, kommersielle, teknologiske og kulturelle herredømmet til USA siden slutten av andre verdenskrig. Etter 1945 hadde USA enkel tilgang til råmaterialer og betydelige markeder for sine varer i utlandet. Etter krigen var USA ansvarlig for rundt en tredjedel av verdens industrielle produksjon på grunn av krigens ødeleggelser i Europa. Ikke bare konkurrerte de industrialiserte nasjonene nå for sjeldnere råmaterialer, men leveranser fra den tredje verden krevde høyere priser. Bil- og stålindustriene begynte også å møte sterk konkurranse i det amerikanske markedet.
Richard Nixon lovte å takle treg vekst og inflasjon, kjent som «stagflasjon» gjennom høyere skatter og lavere utgifter, noe som møtte sterk motstand i kongressen. Resultatet var at Nixon endret retning og forsøkte å kontrollere valutaen. Hans oppnevnelser til Federal Reserve søkte å trekke sammen forsyningene og øke rentene. Men til liten virkning, den trange pengepolitikken gjorde lite for å få bukt med inflasjonen. Levekostnadene steg 15 % under Nixons første to år i embetet.