thumb|Filosofi sittende mellom de syv frie kunstartene, bilde fra Hortus deliciarum av Herrad von Landsberg, 1100-tallet.
Middelalderens filosofi er begrenset til filosofien i Europa i den tiden som kalles for middelalderen, en periode som løselig strekker seg fra det vestlige Romerrikets sammenbrudd på 500-tallet e.Kr. og kristendommens gjennombrudd fram til renessansen eller tidlig moderne tid på 1600-tallet. Middelalderen filosofi er forstått delvis av prosessen å gjenoppdage oldtidens og antikkens kultur og filosofi som ble utviklet i Hellas og Roma, og delvis av behovet å adressere teologiske problemer og til å integrere de hellige doktriner (særlig Bibelen) med sekulær læring.
Den katolske kirke var dominerende i Vest-Europa, men ikke som den standardiserende enhet vi kjenner i dag. Den ønsket å skape et internasjonalt nettverk gjennom det pavelige diplomati og geistligheten, særlig klostervesenet. Gjennom kirkens nettverk ble kunnskapen til antikkens greske filosofer og deres romerske etterfølgere bevart, og oversatt til latin. I dette på en gang ensartet og forskjelligartet miljø ble et mengde av konkurrerende og motstridende filosofiske betraktninger brakt i dialog. Middelalderen var derfor en fruktbar periode hvor mange av de strømninger som preget de etterfølgende periodene ble utviklet og fant sin form av middelalderfilosofene.
Historien til middelalderens filosofi er tradisjonelt inndelt i to hovedperioder: perioden i det latinske vest som fulgte tidlig middelalder fram til 1200-tallet da verkene til Aristoteles og Platon ble bevart og kultivert, og det latinske vestens «gullalder» på 1100-, 1200- og 1300-tallet som var kulminasjonen av gjenoppdagelsen av oldtidens antikke filosofi sammen med en mottagelse av de arabiske kommentarer, og en betydelig utvikling innenfor feltet religionsfilosofi, metafysikk og logikk.
Middelalderen ble nedlatende behandlet av renessansens humanister som så på tidsalderen som den mørke, barbariske tiden som lå mellom antikkens klassiske tid og «gjenfødelsen» i deres egen tid. Likevel har Jorge Gracia argumentert at «intensiteten, forfinelsen, og bragdene, den filosofiske blomstringen på 1200-tallet kan med rette bli sagt å ha rivalisert gullalderen i gresk filosofi på 300-tallet f.Kr.»Gracia, J.G. & Noone, T.B. (2003): A Companion to Philosophy in the Middle Ages, London, s. 1
Problemene som ble diskutert gjennom hele perioden er forholdet mellom tro og fornuft, eksistensen og enkelheten og helheten i Gud, teologien og metafysikkens hensikt, og kunnskapens problemer, av universaliestriden og om individualiseringens prinsipp.
Middelalderfilosofiens vesen thumb| Fleury: Midtskip Middelalderens filosofi er i sitt vesen teologisk: med de mulige unntak av i de østlige filosofene Avicenna og Averroës, betraktet ikke middelalderens tenkere på seg selv som filosofer. De var opptatt av teologiske spørsmål. For dem var filosofi hva hedenske skribenter som Platon og Aristoteles. Imidlertid benyttet middelalderens tenkere seg av i sine teologiske skrifter av ideene og den logiske tenkingen til antikkens filosofer for å adressere vanskelige teologiske spørsmål og hovedsaker i doktrinen. Thomas Aquinas fulgte Peter Damian i argumentasjonen at filosofi var tjenerinnen for teologien (ancilla theologiae).Gracia & Noone, s. 35
Tre prinsipper lå grunnleggende for alle deres arbeider: bruken av logikk, dialektikk og analyser for å avdekke sannheten, kjent som ratio (forhold), respekt for innsikten til antikkens filosofer, i særdeleshet Aristoteles, og ærbødigheten for deres autoritet (auctoritas), og forpliktelsen til samordne filosofiens innsikt med teologisk lære og åpenbaring (concordia).Gracia & Noone, ss. 3-5
Et av de mer tungt debatterte emner i perioden var i spørsmålet tro versus fornuft. Både Avicenna og Averroës, som begge var pensum på de nyopprettede universiteter i Europa, lente seg begge mer mot fornuft enn tro. Augustin av Hippo, hvis sentrale filosofiske tema var innenfor menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden, hevdet at han ville aldri tillate at hans filosofiske undersøkelser gikk hinsides Guds autoritet.Kretzmann & Stump, s 27 Anselm av Canterbury, skolastikkens grunnlegger og kjent for sitt ontologiske gudsbevis og den objektive forsoningslære, forsøkte å forsvare hva han så på som et angrep på troen med en tilnærming som tillot både tro og fornuft.Gallatin, H.K.: Medieval Intellectual Life and Christianity Den augustinske løsningen på problemet tro og fornuft var i den ordnete rekkefølgen først å tro, deretter å søke forståelse.
Historie thumb|right|«Det universale menneske», illustrasjon fra from Hildegards De operatione Dei, 1165 Den tidlige kristne filosofi Grensene til den tidlige middelalderperioden var preget av kontroversielle spørsmål. Den begynte med Augustin av Hippo i Nord-Afrika, som strengt sett tilhørte overgangen fra den antikke perioden, og endte med de siste gjenvinningene av lærdom på slutten av 1000-tallet, på begynnelsen av høymiddelalderen.
Etter at den vestlige delen av Romerriket falt sammen, havnet vestlige Europa i det som har blitt kalt for «de mørke århundrene». Klostrene var blant de få stedene hvor formell akademisk lærdom fortsatt eksisterte, noe som kan bli sett på som et resultat av en klosterregel fra sankt Benedikt i år 525 som krevde at munkene leste Bibelen daglig, og hans forslag at i begynnelsen av fasten skulle en bok bli gitt til hver munk. I senere tid ble munker benyttet for å lære opp administratorer og kirkemenn. Klostrene ble sentre for avskrift og bevarelse av skrifter, både hellige som verdslige.Gracia & Noone, s. 45
thumb|175px|left|Augustin av Hippo, maleri Philippe de Champaigne, 1645-1650 Tidlige kristne tanker, særlige i den patristiske perioden, tenderte mot å være religiøst erkjennende og mystisk, og lente seg mindre på fornuft og logiske argumentasjon. Den la også større vekt på den tidvis mystiske læren til Platon, og mindre på den systematiske tenkingen til Aristoteles.Russell, Bok II, del i, c. 6 En grunn var at mye av Aristoteles' skrifter var blitt ukjent i Vest-Europa i denne perioden, blant annet for at kunnskapen i å lese gresk ikke var omfattende. De lærde støttet seg på oversettelser fra Boëthius til latin av Aristoteles' Om kategoriene (som plasserte hvert objekt i menneskelig fatteevne i en av ti kategorier, av middelalderens tenkere kjent som praedicamenta) og det logiske verket Om fortolkningen, og hans latinske oversettelse av Isagoge («Introduksjon»), som var den hedenske filosofen Porfyrios greske kommentarer til Aristoteles' Om kategoriene. Boëthius' oversettelse ble en standard lærebok ved skoler og universiteter i middelalderen og var avgjørende i utviklingen av middelalderens teologisk-filosofiske utvikling innenfor logikk og universaliestriden.Russell, s. 353
To romerske filosofer hadde stor innflytelse på utviklingen: Augustin og Boëthius.
Augustin av Hippo (354 – 430) er vurdert som den største av kirkefedrene. Han er hovedsakelig teolog og en trosoppbyggende andaktsforfatter, men mye av hans skrifter er også filosofisk. Hans temaer omhandler spørsmål om sannheten, Gud, den menneskelige sjel, historiens mening, staten, synd, og frelse. I over tusen år var det knapt noe latinsk teologisk verk som ikke siterte og tok hensyn til hans skrifter. En del av hva han skrev hadde innflytelse på utviklingen av tidlig moderne filosofi som Descartes.Hyman & Walsh, s. 15
thumb|Boëthius underviser sine studenter, initial i et italiensk manuskript av Filosofiens trøst fra 1385. Anicius Manlius Severinus Boëthius (480 – ca. 525) var en kristen filosof som ble født i Roma av en gammel, innflytelsesrik familie. Hans påvirkning på den tidlige middelalderen var også stor.McGavin, s. 53 Han hadde til hensikt å oversette alle verkene til Aristoteles og Platon fra de originale greske tekstene og til latin, og han fikk oversatt, som nevnt over, Aristoteles' Om kategoriene og Om fortolkningen, og skrev egne kommentarer til disse verkene. Dessuten oversatte han Porfyrios' Isagoge, og skrev også kommentarer til dette verket. Dette introduserte universaliestriden til middelalderens verden. Boëthius mest populære verk er Filosofiens trøst (Consolatio philosophiae), som han skrev i fengslet, mens han ventet på å bli henrettet, mistenkt for å støtte Østromerriket i Bysants.
Den første betydelige gjenoppdagelsen av lærdommen i Vest-Europa kom da Karl den store, rådet av Peter av Pisa og Alcuin av York, til å trekke til seg lærde fra England og Irland, og ved keiserlig lov i 787 å etablere skoler i hvert kloster i hans rike. Disse skolene, fra hvor betegnelsen Skolastikk er avledet, ble midtpunktene for middelalderens lærdom og lærling.
thumb|right|Priscian, eller gramatikeren, relieff fra klokketårnet i Firenze av Luca della Robbia. Johannes Scotus Eriugena (ca 815 – 877), etterfølger til Alcuin av York som overhode av palasskolen, var en irsk teolog og nyplatonisk filosof. Han er kjent for sine oversettelser og kommentarer til verkene av Pseudo-Dionysius, som man da trodde tilhørte den apostiske tidsalder (urkistendommen). På denne oppsto det også flere doktrinære strider som om Gud hadde forutbestemt at en del ville bli frelst og andre fordømt. Johannes Scotus Eriugena ble innkalt for å megle og avgjøre striden. På samme tid fremmet Paschasius Radbertus viktige spørsmål om Kristi vesen ved nattverden. Var verten den samme som Kristi historiske kropp? Hvordan kan den være tilstede ved så mange steder og så mange ganger? Radbertus argumenterte at Kristi virkelige legeme tilstede, tilsløret av framtoningen av brød og vin, og er tilstedeværende ved alle steder og ved alle tider ved hjelp av Guds ufattelige makt.
Denne perioden var også vitne til en gjenfødelse av lærdom, Ved klosteret Fleury i Frankrike etablerte Theodulphus, biskop av Orléans, en skole for unge adelsmenn som var blitt anbefalt der av Karl den store. Ved midten av 800-tallet var skolen en av de mest omfattende som var etablert i Vest-Europa, og forskere som Lupus av Ferrières (død 862) reiste dit for å rådføre seg med skolens bibliotek. Senere, under Abbo av Fleury (abbed 988-1004), overhode av den reformerte klosterskolen, nøt Fleury sin andre gullalder.Schulman, s. 1
Remigius av Auxerre, ved begynnelsen av 900-tallet, produserte kommentarer på klassiske tekster Aelius Donatus, Priscian, Boëthius, og Martianus Capella. Den karolinske perioden ble fulgt av en mindre tid som igjen var «mørk» som igjen ble fulgt av den siste gjenfødelse av lærdom på 1000-tallet, noe som hadde sin årsak i gjenoppdagelsen av greske tanker som kom fra arabiske oversettelser, og muslimske bidrag som Avicennas bok Om sjelen.Lyons, Jonathan (2007): The House of Wisdom. Bloomsbury.
Høymiddelalderen Perioden fra midten av 1000-tallet og fram til midten av 1300-tallet betegnes som høymiddelalderen, eller som «den skolastiske tid». Denne begynte med Anselm av Canterbury (1033–1109), en italiensk filosof, teolog, og kirkeadministrator som er kjent som den som fremmet det ontologiske argument for Guds eksistens.
thumb|left|175px|Platon, Seneca, og Aristotles fra Devotional and Philosophical Writings, ca. 1330