Den kalde krigen

Opptakten til den kalde krigen Krigsalliansen mellom USA og Sovjetunionen var et unntak fra det vanlige russisk-amerikanske forholdet. Rivaliseringen mellom de to stormaktene går helt tilbake til 1890-årene. Etter et århundre med vennskap ble amerikanerne og russerne motstandere, særlig på grunn av konfliktene rundt utviklingen av Mandsjuria. Tsarens Russland, som ikke kunne konkurrere industrielt, forsøkte å erobre og kolonisere deler av Øst-Asia, mens amerikanerne insisterte på et åpent og konkurransedyktig marked. I 1917 fikk rivaliseringen en intens ideologisk dimensjon. Amerikanerne glemte aldri at russerne hadde inngått en separat fredsavtale med Tyskland under første verdenskrig, noe som etterlot de vestlige allierte alene mot sentralmaktene. På den andre siden husket russerne bittert at amerikanske tropper landet i Russland i 1918, der de, både direkte og indirekte, støttet de anti-bolsjevikiske hvite styrkene i den russiske borgerkrigen.

Sovjetunionen lot heller aldri de gjentatte løftene fra Franklin D. Roosevelt gå i glemmeboken – USA og Storbritannia skulle åpne en andre front i Europa, men den allierte invasjonen kom ikke før i juni 1944, mer enn to år etter Sovjets anmodning. I mellomtiden ble Sovjet påført enorme tap, med så mange som 20 millioner døde.

thumb|De tre store allierte lederne på Jalta: Britenes statsminister Winston Churchill, USAs president Franklin D. Roosevelt og Sovjets førstesekretær Josef Stalin.

Da krigen i Europa endte 8. mai 1945, hadde sovjetiske og vestlige tropper (amerikanske, britiske og franske) etablert seg på strategiske steder, hovedsakelig langs en linje i sentrale Europa, kjent som Oder-Neisse-linjen. Med noen få mindre justeringer markerte denne linjen «jernteppet» under den kalde krigen. Jalta-avtalen, sett i ettertid, signaliserte at begge parter kunne forbli der de var, og at ingen side kunne bruke makt for å drive den andre ut. Dette gjaldt også for Asia, noe den amerikanske okkupasjonen av Japan og delingen av Korea beviste. Politisk sett var Jalta en avtale om status quo etter krigen, der Sovjetunionen fikk hegemoni over omtrent en tredjedel av verden, mens USA dominerte de resterende to tredjedelene.

USA og Sovjetunionen hadde grunnleggende forskjellige visjoner, med kapitalisme og kommunisme som kontrasterende systemer. Disse forskjellene ble forenklet og løftet frem i nasjonale ideologier, og representerte to samfunnsmodeller som begge ble rettferdiggjort i 1945 av tidligere katastrofer. Etterkrigstiden ble en arena for konkurranse mellom modeller basert på selvforsyning kontra eksport, og statlig planlegging kontra frie markeder, som kjempet om lojaliteten til både utviklingsland og industrialiserte nasjoner.

USA, under ledelse av president Harry S. Truman siden april 1945, var fast bestemt på å åpne verdens markeder for kapitalistisk handel og forme etterkrigsverdenen i tråd med prinsippene i Atlanterhavserklæringen fra 1941: selvbestemmelse, like økonomiske muligheter og et gjenoppbygd kapitalistisk Europa som igjen kunne fungere som et globalt knutepunkt. Roosevelt, som hadde omfavnet Woodrow Wilsons idealistiske prinsipper under første verdenskrig, så sitt oppdrag på 1940-tallet som å skape varig fred og ekte demokrati i verden. Hans visjon var nært knyttet til nasjonal egeninteresse.

Andre verdenskrig førte til enorm ødeleggelse av både infrastruktur og befolkninger over hele Eurasia, fra Atlanterhavet til Stillehavet, med nesten ingen land som slapp unna skadene. USA var den eneste betydelige industrimakten som kom gjennom krigen relativt uskadd, og til og med styrket økonomisk. Landet handlet raskt for å konsolidere sin posisjon som global leder.

USA ledet også arbeidet med å innføre sin visjon for verden gjennom nye internasjonale institusjoner. De etablerte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet for å sikre en åpen, kapitalistisk internasjonal økonomi, men Sovjetunionen valgte å stå utenfor.

Samtidig så sovjeterne sine vitale interesser og nasjonale sikkerhet truet i etterkrigstidens verden, noe som motiverte dem til å forme Europa etter egne mål. Stalin satte inn Moskva-kontrollerte regjeringer i Polen, Romania, Øst-Tyskland og Bulgaria. Winston Churchill, som lenge hadde vært en sterk motstander av kommunismen, anklaget Stalin for å skjule et nytt russisk imperium bak et «jernteppe».

Oppdemmingspolitikk og eskalering av den kalde krigen I USA ble snart oppdemningspolitikken mot Sovjetunionen en doktrine, basert på råd fra embetsmenn som George F. Kennan i utenriksdepartementet. Han argumenterte for at sovjeterne måtte «oppdemmes» ved hjelp av «uforandret motstyrke på alle punkter» til sovjetisk makt til slutt ville bryte sammen. Denne politikken ble videre utdypet i Trumans tale i mars 1947, der han hevdet at USA måtte investere 4 milliarder dollar (2005-verdi) for å «demme opp» kommunismen.

thumb|President Harry S. Truman i sitt kontor i Det hvite hus da han signerte en proklamasjon som erklærte en nasjonal unntakstilstand i forbindelse med krigen i Korea.USA utnyttet frykten under den kalde krigen til å iverksette omfattende rekonstruksjonsprosjekter, først i Vest-Europa og deretter i Japan, samt i Sør-Korea og Taiwan. Marshallplanen injiserte 12 milliarder dollar i Vest-Europa, og gjennom Mutual Defense Assistance Program ga USA våpenhjelp, hovedsakelig til Vest-Europa. Som svar blokkerte Stalin adgangen til Berlin, som lå dypt inne i den sovjetiske sonen, selv om byen var underlagt de fire stormaktenes kontroll. Han håpet å tvinge frem innrømmelser for å oppheve blokaden, men planen slo tilbake. En militær konfrontasjon truet, men Truman svarte med et imponerende og dristig trekk som ydmyket Sovjet internasjonalt ved å organisere en massiv luftbro for å forsyne Berlin mellom 1948 og 1949.

I 1949 sluttet Truman seg til elleve andre nasjoner og dannet NATO, USAs første europeiske allianse på 170 år. Som svar integrerte Stalin økonomiene i Øst-Europa i sin egen versjon av Marshall-planen, sprengte den første sovjetiske atombomben i 1949, signerte en allianse med Kina i 1950, og opprettet Warszawapakten som en østlig motpart til NATO.

Samme år kastet kommunistlederen Mao Zedong den nasjonalistiske regjeringen til Chiang Kai-shek og erklærte etableringen av Folkerepublikken Kina. Mao reiste deretter til Moskva, hvor han forhandlet frem en vennskaps- og allianseavtale med Sovjetunionen.

Da Sovjet oppnådde flere gevinster, eskalerte USA sin oppdemningspolitikk. I et hemmelig dokument fra 1950, NSC-68, foreslo amerikanske embetsmenn å styrke alliansene, firdoble forsvarsutgiftene og lansere en propagandakampanje for å få amerikanerne til å støtte den kostbare kalde krigen. Truman beordret utviklingen av en hydrogenbombe. I begynnelsen av 1950 tok USA sine første skritt mot å motarbeide kommunistene i Vietnam, planla å opprette en vesttysk hær, og forberedte en fredsavtale med Japan som sikret langsiktige amerikanske militærbaser.

Koreakrigen Hovedartikkel: Koreakrigen

Tidlig i 1950 forpliktet USA seg til en fredsavtale med Japan som sikret langsiktige amerikanske militærbaser. Noen mente at denne avtalen førte Stalin til å godkjenne invasjonen av amerikansk-støttede Sør-Korea 25. juni 1950. Frykten for at et kommunistisk Korea kunne svekke amerikansk innflytelse i Japan og styrke Sovjetunionens makt, fikk Truman til å sende amerikanske styrker, med støtte fra FN, for å drive nordkoreanerne tilbake – til Stalins overraskelse. Sovjetunionen hadde nemlig boikottet FNs sikkerhetsråd og mistet dermed muligheten til å legge ned veto mot FN-operasjonen fordi de nektet å anerkjenne Kina.

Truman gjorde imidlertid en strategisk feil ved å la sine styrker gå helt til den kinesisk-koreanske grensen. Kina svarte med massive angrep i november 1950, som knuste de amerikanskledede styrkene. Kampene stabiliserte seg langs den 38. breddegrad, som opprinnelig skilte Korea i to, men Truman sto nå overfor et fiendtlig Kina, et kinesisk-sovjetisk partnerskap, og et forsvarsbudsjett som hadde blitt firedoblet på 18 måneder. Koreakrigen var også kostbar med tanke på menneskeliv, med over 50 000 amerikanske soldater drept og nær en million koreanere drept eller såret på begge sider.

Eisenhower-regjeringen og «massiv gjengjeldelse»

mini|John Foster Dulles

I 1953 døde Stalin, og USAs nye president, Dwight D. Eisenhower, utnyttet anledningen til å avslutte Koreakrigen, men fortsatte kald krig-politikken. Hans utenriksminister, John Foster Dulles, ble en sentral skikkelse i amerikansk utenrikspolitikk på 1950-tallet. Han forkastet Trumans «oppdemningspolitikk» og støttet et mer aktivt «frigjøringsprogram» med mål om å frigjøre de undertrykte fra kommunismen. Den viktigste doktrinen fra denne perioden var «massiv gjengjeldelse», som Dulles lanserte i 1954. Denne politikken la bort den kostbare bruken av bakkestyrker til fordel for å utnytte USAs enorme atomvåpenarsenal og hemmelige etterretning. Dulles beskrev denne tilnærmingen som «brinkmanship» – kunsten å presse situasjonen til randen av krig uten å utløse en konflikt.

Begge supermaktene fortsatte å utvide sine innflytelsessfærer gjennom både åpne og skjulte midler. Sovjetunionens nye leder, Nikita Khrusjtsjov, styrket Moskvas posisjon ved å bygge nye forbindelser med land som India og andre nøytrale stater i den tredje verden. Khrusjtsjov økte også Sovjets makt ved å utvikle en hydrogenbombe og ved å skyte opp verdens første satellitt, Sputnik 1, i 1957.

Samtidig konsoliderte Sovjetunionen sin makt over mange av sine allierte, samt utvidet sin innflytelse. I 1961 bygde de Berlinmuren for å hindre østtyskere i å flykte fra det kommunistiske øst. Selv om Berlinmuren var et propaganda-messig tilbakeslag, oppnådde sovjeterne en stor seier da Khrusjtsjov inngikk en allianse med Cuba etter Fidel Castros vellykkede revolusjon i 1959. I 1956 derimot, intervenerte Sovjet for å knuse et anti-sovjetisk opprør i Ungarn, noe som avslørte svakhetene i den sovjetiske blokken. Samtidig ble båndene mellom Kina og Sovjet svakere, og illusionen om at den kommunistiske verden var en enhet, forsvant.

Sovjetunionen var ikke alene om å søke innflytelse over andre nasjoner. USA motvirket sovjetisk intervensjon ved å opprettholde sin kjernefysiske overlegenhet og brukte CIA for å styrte fiendtlige regjeringer, som i Iran. USA ble bekymret da den nasjonalistiske statsministeren Muhammed Mossadegh nasjonaliserte Irans britisk-eide oljebrønner i 1951. Overbevist om at Iran, en viktig vestlig alliert, var i ferd med å skifte til en pro-sovjetisk politikk, brukte Eisenhower CIA til å samarbeide med Irans militære ledere og styrtet Mossadeghs regjering i det som ble kjent som «Operasjon Ajax». USA favoriserte deretter den unge sjahen, Muhammed Reza Pahlavi, og hevet ham fra konstitusjonell monark til absolutt hersker. I bytte tillot sjahen amerikanske selskaper å delta i utviklingen av Irans ressurser.

USA brukte CIA for å styrte regjeringer som de mistenkte for å bli prokommunistiske, som i Guatemala i 1954, der et demokratiserende regime ble avsatt. I 1958 sendte USA tropper til Libanon for å beskytte det pro-amerikanske regimet, og mellom 1954 og 1961 ga Eisenhower økonomisk hjelp og sendte 695 militære rådgivere til Sør-Vietnam.

Den første betydelige uenigheten innen NATO-alliansen oppstod i 1956, da Eisenhower måtte presse Storbritannia og Frankrike til å trekke seg fra en dårlig planlagt invasjon med Israel, som hadde som mål å ta Suez-kanalen fra Egypt (se Suez-krisen). Eisenhower-regjeringen motsatte seg de franske og britiske imperiale eventyrene i regionen av ren forsiktighet, da de fryktet at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser, ved å konfrontere kolonimaktene, ville øke den sovjetiske innflytelsen i området.

Vietnam