thumb|right|Rafaels maleri Skolen i Athen, som avbildet en rekke av oldtidens greske filosofer opptatt i diskusjon. I sentrum Platon og Aristoteles. Antikkens filosofi refererer til den filosofi som ble drevet i oldtiden, først i antikkens Hellas på 400- og 300-tallet f.Kr. De tre store tenkerne på denne tiden var Sokrates, Platon og Aristoteles. Filosofene som virket før denne tiden refereres til som førsokratiske filosofer. Det som markerte avslutningen på antikkens vestlige filosofi var spredningen av kristne tanker i Romerriket, og deretter Vest-Romerrikets sammenbrudd på 500-tallet e.Kr. Avslutningen på antikkens filosofi ble derimot begynnelsen på middelalderens filosofi. Utenfor Europa, og tildels Midtøsten og Nord-Afrika, var den østlige eller orientalske filosofi i sivilisasjoner som Kina og India. Disse utviklet seg samtidig med og var like gamle som den greske filosofi. Spredningen av islam i øst betydde slutten på gammeliransk filosofi og ble begynnelsen på tidlig islamsk filosofi.
Begrepet filosofi kommer fra det greske begrepet φιλοσοφία, Philosophia, det vil si «venn av visdom», fra «philo» = vennskapelig kjærlighet, og «-sophia» som betyr visdom.«Philosophia» i Henry George Liddell, Robert Scott, A Greek-English Lexicon, hos Perseus.tufts.edu. Filosofi er, som grekerne pleide å si, en rundreise man gjør for dens egen skyld ettersom filosofi ikke forsøker og heller ikke kan løse våre vanskeligheter, eller frelse vår sjel.
«Det er faktisk to holdninger man kunne innta overfor det ukjente. Den ene er å godta forkynnelsen fra folk som sier at de vet, på grunnlag av bøker, de innviddes mysterier eller andre kilder til inspirasjon. Den andre måten er å gå ut og undersøke for seg selv. Det er dette siste som er framgangsmåten innenfor vitenskap og filosofi.» Bertrand RussellBertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 6-7
Oldtidens Hellas: filosofiens opprinnelse thumb|Parthenon på akropolis i Athen. thumb|Nymfer finner Orfeus' hode, maleri av John William Waterhouse (1900) «Filosofi og vitenskap slik vi kjenner dem nå, er greske oppfinnelser. Fremveksten av den greske kultur med hele dens voldsomme utbrudd av intellektuell aktivitet er en av de mest iøynefallende begivenheter i verdenshistorien. Intet lignende har inntruffet hverken før eller siden. I løpet av bare to århundrer frembrakte grekerne den forbløffende strøm av mesterverker innenfor kunst, litteratur og vitenskap og filosofi som har blitt målestokken for hele vår vesterlandske kultur.» Bertrand RussellBertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 10
Hellas er et landskap av grovt tilhogde fjell, kløvd i nakne fjellpartier, og med utilgjengelige daler. Atskilte samfunn grodde opp på de fruktbare slettene, og da det ble knapphet på jord, reiste de ut over havet og dannet kolonier. Fra midten av 700- til midten av 500-tallet f.Kr. ble kystene av Egeerhavet, Sicilia, Sør-Italia og Svartehavet dekket av greske kolonier. Framveksten av koloniene fremmet handelen, og med denne også kontakt med Østen. Politisk gjennomgikk Hellas en rekke endringer som fulgte hverandre. Fra kongedømmer kom makten gradvis over hendene til aristokratiet som ble fulgt av herskere som ikke arvet makten, tyranner, og til sist kom makten over hos borgerne, det som er den egentlige betydningen av «demokrati». Makten skiftes deretter mellom demokrati og tyranni.
Det første og største monumentet i gresk litteratur er Homers epos, Iliaden og Odysseen. Verkene gjenspeilte fornuftsbetonte grunnsetninger og religionen er lite framtredende. Innenfor den greske fornuften finnes også den orfeiske villskap, knyttet sammen i dyrkelsen av Dionysos som betonte de åndelige ekstaser hvor en mystisk kunnskap søkes å oppnå. Dette kom til syne hos Pytagoras, som tilpasset den til sin egen mystisisme, og visse elementer gikk videre hos Platon.
Det er også kilden til den greske tragedie hvor sympatien ligger hos den som rystes av voldsomme lidenskaper, og Aristoteles snakker om tragedien som en renselse av følelsene i hva han kaller katarsis.Lucas, F. L. (1927): Tragedy in Relation to Aristotle's Poetics, Hogarth Press, ss. 24 Den orfiske innflytelse synes å ha fostret den lidenskapelige søken etter sannhet. For at noe skal være sant, må man skille med det som ikke er sant. Det er den objektive undersøkelse hos grekerne som har gitt deres filosofi.
Den hovedtanke som går gjennom hele den greske filosofi er begrepet logos, et uttrykk som betyr «ord» og «mål» og blitt vårt begrep logikk.Liddell, Henry George & Scott, Robert (1889): An Intermediate Greek–English Lexicon: «logos».Oppslagsord λόγος hos LSJ online. Den filosofiske drøftelse og den vitenskapelige undersøkelse står derfor nært tilknyttet. Første grep innenfor filosofi er å stille spørsmål. Grekernes filosofi innebar en sondering mellom sant og usant, og i denne dualismen ligger godt og ondt, harmoni og strid, og videre ånd og materie, eller frihet og nødvendighet, til de kosmologiske spørsmål om tingene er én eller mange, enkle eller sammensatte, uendelig eller begrenset. Det var i å iaktta den dualistiske tautrekkingen mellom de rivaliserende førsokratiske tenkerne at Hegel utviklet sine forestillinger om dialektikken.Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 15
Førsokratikerne: filosofiens begynnelse
«De olympiske leker var et levende bevis på grekernes høye tanker om kroppen. Nok en gang finner vi denne karakteristiske betoningen av det harmoniske. Menneskene har legeme så vel som sjel, og begge må utvikles. De greske tenkere levde slett ikke i noen slike intellektuelle elfenbenstårn som de vår egen tid har arvet fra middelalderens skolastiske tradisjoner.» Bertrand RussellBertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 34 Milet var en blomstrende handelsby som lå på kysten av Jonia i Lilleasia. Mot sør lå Kypros, Fønikia og Egypt, mot nord Egeerhavet og Svartehavet, og vest for Egeerhavet det greske fastlandet og Kreta. Mot øst sto byen i nær forbindelse med Lydia og derigjennom også landene i Mesopotamia. Havnen i Milet var fylt av handelsskip fra fjern og nær. Her bodde Tales, den første av de førsokratiske filosofer som grekerne selv regnet blant de syv vise. Han var praktisk filosof som konstaterte at «alle ting er laget av vann».Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 22 Vannstoff utgjør en vesentlig del av vann og blir i våre dager betraktet som et kjemiske element andre stoffer er oppbygd av. Det er nærliggende å tro at Tales observerte ved sjøens nærhet at solen fordamper vann, at det stiger tåke fra overflaten og danner skyer som igjen oppløses i form av regn. Tales' vannteori kan oppfattes som en art skapelsesteori eller teori om et slags urstoff (arché). Det er det første kjente forsøket på å stille opp en generell teori basert på observasjoner av virkeligheten.
thumb|left|Den joniske stoa i Milet. Den neste filosofen fra Milet er Anaximander, og var som Tales en praktisk filosof. Han gikk imot sin forgjenger og mente at urstoffet måtte være noe mer fundamentalt enn vann. Alle tings opphav er ápeiron, som kan oversettes til «det ubegrensede»Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom, side 17 eller «det ubestemte»Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 27 Hvis vann stadig kan bli noe som ikke er vann, deretter igjen bli vann, da kan også det som ikke er vann være opphavet. Anaximander kan ha tenkt seg at ápeiron ikke kan iakttas, men er noe som er ubegrenset i tid og rom. Hvis det er en guddom, er det noe annet enn Zevs, og hvis det er stofflig, er det ikke stofflig eller konkret i vanlig forstand.Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 29-30
Den tredje av de berømte filosofer fra Milet var Anaximenes. Han var yngre enn sine forgjengere, og hans teori var et skritt tilbake. Urstoffet måtte være, mente han, luften. Luft er hva sjelen er laget av, og det som holder mennesket i livet, holder verden i livet. Dette synet ble senere overtatt av pytagoreerne. Dessverre er kunnskapen om disse tre filosofene sparsommelige. Vi kjenner til titlene på en del avhandlinger, men vår kunnskap er først og fremst utledet fra omtaler ved senere skribenter.
thumb|Pythagoras' læresetning. Pytagoras var født ca. 580 f.Kr. på øya Samos som var rival av Milet og de andre fastlandsbyene. Pytagoras synes å ha vært bereist, kanskje også til oldtidens Egypt hvor han lærte matematikk. Grunnet tyrannen Polykrates forlot han Samos og slo seg ned på Kroton, en gresk koloni i sørlige Italia hvor han bodde i tyve år. Mens filosofene fra Milet var praktisk anlagt er den retningen som utgikk fra Pytagoras innadvendt og mystisk, blant annet med troen på askese og sjelevandring. Pythagorene utgjorde likevel en viktig skole som utmerket seg i matematisk og astronomisk forskning iblandet med tallmystikk. Pytagoras oppdaget de enkle tallforhold som kalles toneintervallene. En avstemt streng vil slå en oktav om dens lengde halveres, og om den reduseres til tre fjerdedeler, oppstår en kvart på samme vis som to tredjedeler gir en kvint. En kvart og kvint utgjør en oktav. Disse intervaller svarer til forholdet i den harmoniske rekke: 2 : 4/3 : 1. Av den grunn fikk Pytagoras den tanke at alle ting er tall. Innenfor geometrien oppdaget Pytagoras, det som kalles for hans læresetning, at kvadraten på hypotenusen er lik summen av kvadratene på de to andre sidene: a2 + b2 = c2, hvor katetene kalles 'a' og 'b' og hypotenusen 'c'.
thumb|left|Byste av Parmenides. Parmenides fra Elaia på sørkysten av Italia danne en filosofisk skole som kalles eleatene etter byen. Han hadde selv fulgt Pytagoras' lære, men oppga den da han begynte å formulere sin kritiske synspunkter. Han beskrev to syn på virkeligheten (som han kalt «hva-er»): den ene er at endring er umulig og eksistens er tidløs, ensartet, nødvendig og uforanderlig. Den andre er forklaringen på verdens framtoning hvor ens sanser får ens åndsevner til oppfatninger som er falske og svikefulle. Han kritiserte forgjengernes syn på at alle ting er gjort av et grunnstoff samtidig som man snakker om det tomme rom. Materie er «det som er» og tomrom «det som ikke er». Det som ikke er, kan ikke tenkes om, da vi ikke kan tenke om intet, og det som ikke kan tenkes, kan heller ikke være. Det som kan tenkes, vil også være. Disse tankene fikk innflytelse på Platon.
right|thumb|Heraklit, maleri av Johannes Moreelse (1604-1634) Heraklit fra Efesos er berømt for sin lære at endring står er sentralt i universet: «Du kan ikke stige ned i den samme elv to ganger». Han peker på at elven er ikke en ting, men en prosess. Den er varig som prosess, men ikke som et bestemt stoff eller noe konkret: Panta réi, «alt flyter», eller kanskje riktigere: «alt er i bevegelse».Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 36 Han trodde på foreningen av motsetninger, «vegen opp og ned er den samme». Ved at han var den første som formulerte læren om motsetningene kamp og enhet, er han blitt karakterisert som den første dialektikeren og fikk betydning for senere filosofer som Hegel, Nietzsche og Heidegger.