A-VM i ishockey for menn 2000 var det 64. verdensmesterskapet i ishockey arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Turneringen ble arrangert i St. Petersburg i Russland fra 29. april til 14. mai 2000. Tsjekkia var regjerende verdensmestere.

I gruppespillet kjempet seksten lage for poeng i round robin-grupper bestående av fire lag hver, hvor de to beste lagene i hver gruppe gikk videre. Disse åtte lagene avanserte til mellomrunden hvor de fire beste lagene fra hver gruppe avanserte til sluttspillet.

Tsjekkia vant sin andre strake VM-tittel, og den tredje totalt, etter å ha slått Slovakia 5–3 i finalen. Slovakia spilte samtidig sin første VM-finale og tok dermed sine første VM-medaljer siden Tsjekkoslovakias oppløsning i 1993. I kampen om bronsemedaljene vant fjorårets finalist Finland 2–1 over Canada.

For vertsnasjonen Russland var turneringen en fiasko. President Vladimir Putin, som tidligere hadde vært formann i VM-turneringens organisasjonskomité, hadde klart å overtale 14 NHL-stjerner til å delta i VM på hjemmebane og vinne gull, blant andre Pavel Bure, Aleksej Jasjin, Valerij Kamenskij og Sergej Gontsjar. På tross av dette gikk russerne på skjebnesvangre og overraskende tap mot Latvia (2–3), Sveits (2–3) og Belarus (0–1). Russerne endte dermed på en ellevteplass, hvilket var deres verste resultat noensinne. For første gang siden Sovjetunionen debuterte i VM i 1954 endte russerne ikke blant de åtte beste nasjonene i et ishockey-VM. Norge sto også for en skrell med sin første seier noensinne over Canada (4–3).

Søkerland right|thumb|300px|Russlands president Vladimir Putin under åpningsseremonien 29. april 2000. Innen han tiltrådte som president hadde han også vært sjefen for VMs organisasjonskomité. Russere hadde søkt om vertskapet for VM i 1999 ved årskongressen i Stockholm i 1995, men deres bud fikk da kun 16 stemmer mot Norges 57.

Valget av vertskapet for VM i 2000 ble avgjort ved IIHFs årskongress i Wien den 1.–3. mai 1996. På kongressens siste dag ble St. Petersburg tildelt mesterskapet av kongressdelegatene.

St. Petersburg Russland hadde tidligere arrangert ishockey-VM fire ganger som Sovjetunionen: 1957, 1973, 1979 og senest i 1986.

Arenaer Turneringen var opprinnelig planlagt til å bli arrangert i St. Petersburg, og senere ble Jaroslavl tilføyd som sekundær vertsby. Den 2. august 1999 siterte en tsjekkisk avis en talsmann fra den russiske regjeringen som hevdet at Jaroslavl ikke ville kunne arrangere mesterskapet på grunn av flere uforutsette komplikasjoner. Under et møte den 23. august mellom Russlands Ishockeyforbund (FHR) og VM-turneringens organisasjonskomité, ledet av statsminister Vladimir Putin, ble det besluttet at hele mesterskapet skulle arrangeres i St. Petersburg. Begrunnelsen var økonomiske problemer som forsinket konstruksjonen av den nye Lokomotiv Arena 2000.

30px|St. Petersburg St. Petersburg Ispalasset Jubilejnyj Åpnet: 2000 Åpnet: 1967 Kapasitet: Kapasitet: 350px|Ispalasset, St. Petersburg 350px|Jubilejnyj Sportspalass, St. Petersburg

Kvalifisering

De ti beste lagene ved A-VM 1999 (Belarus, Canada, Finland, Russland, Slovakia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, USA og Østerrike) var direkte kvalifisert til A-VM 2000. Som året før var det ingen direkte opp- og nedrykk mellom A- og B-puljen.

Det ble arrangert tre kvalifiseringsturneringer for å avgjøre de siste seks plassene i mesterskapet. To grupper på fire lag hver spilte i Europa bestående av de fem lavest rangerte ikke-asiatiske lagene og de tre beste lagene i B-VM 1999. De to beste lagene i hver gruppe kvalifiserte seg til A-VM mens nummer tre i hver gruppe skulle spille en playoff-kamp om den siste plassen. De lavest rangerte lagene skulle spille i B-VM. Gruppe A ble arrangert i Sheffield i Storbritannia mens gruppe B ble arrangert i Amiens i Frankrike fra 11. til 14. november 1999. En særlig kvalifiseringsturnering om den siste plassen reservert til et lag fra Fjernøsten ble arrangert i Aomori fra 3. til 5. september 1999.

Frankrike, Italia, Latvia, Norge og Ukraina kvalifiserte seg til A-VM mens Danmark, Kasakhstan og Storbritannia rykket ned til B-VM for 2000. I den fjernøstlige kvalifiseringen beholdt Japan sin plass i A-VM etter å ha slått Kina og Sør-Korea.

DatoStedAntall plasserKvalifiserte landVertsnasjon3. mai 1996 Wien1 Blant de 10 beste vedA-VM i ishockey 19991.–16. mai 1999 Lillehammer, Hamar og Oslo9 Kvalifiseringsturnering for Fjernøsten3.–5. september 1999 Aomori1 Kvalifiseringsturnering11.–14. november 1999 Sheffield2 Kvalifiseringsturnering11.–14. november 1999 Amiens2 Playoff-kampom den siste VM-plassen14. desember 1999 Eindhoven1 I alt 16

Format Turneringsformatet var en modifisert utgave av formatet som hadde blitt introdusert ved VM i 1998.

Turneringsformat I gruppespillet ble de 16 lagene inndelt i fire grupper med fire lag i hver (gruppe A til D). Disse skulle spille tre innledende kamper mot på forhånd kjente motstandere. De tre høyest rangerte lagene i hver gruppe avanserte til mellomrunden (gruppe E og F) hvor de skulle om de åtte plassene i kvartfinalene. Lagene vil ta med poengene fra kampene som ble spilt mot de andre kvalifiserte lagene fra egen gruppe i gruppespillet.

I mellomrunden møttes de to beste lagene fra gruppe A og D i gruppe E, mens gruppe B og C møttes i gruppe F. De fire beste lagene i hver gruppe avanserte til kvartfinalene mens de to lavest rangerte lagene var slått ut av turneringen.

Det fjerde rangerte laget i hver gruppe skulle spille nedrykksspill om retten til å forbli i A-puljen. Det lavest rangerte laget som ikke var fra Fjernøsten ville rykke ned til B-puljen for 2001 (som fra 2001 ble omdøpt til 1. divisjon). Siden 1998 hadde det vært én reservert plass for et lag fra Fjernøsten, som skulle spille en kvalifisering om retten for å spille i A-puljen (som fra 2001 ble omdøpt til toppdivisjonen). Turneringen var siste år at det kun rykket én ned til B-puljen, da med introduksjonen av divisjonsformatet i 2001 ville være to lag som rykket opp eller ned mellom toppdivisjonen og 1. divisjon.

Kvartfinalene ble spilt på tvers av gruppene. Vinneren av hver gruppe møter nummer fire i den motsatte gruppen, mens nummer to skulle møte nummer tre fra den motsatte gruppen (altså 1E mot 4F, 2E mot 3F, 1F mot 4E og 2F mot 3E). Vinnerne avanserte til semifinalene hvor vinneren av 1E-4F spilte mot vinneren av 2F-3E mens vinneren av 1F-4E skulle spille mot vinneren av 2E-3F. Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens taperne av semifinalenes spiller om bronse.

Poengsystem I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

2 poeng for seier 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhet Hvis to lag hadde lige mange poeng ville deres plassering bli avgjort av følgende tiebreakprosedyre:

Innbyrdes oppgjør mellom lagene Målforskjell Høyest antall scorede mål Straffeslagskonkurranse mellom lagene

I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag treder følgende prosedyre i kraft:

Med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper skulle det dannes en undergruppe hvor lagene ble rangert etter deres poeng i kun disse kampene. Hvis det fortsatt var poenglikhet mellom tre eller flere lag ville målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende. Hvis tre eller flere lag fortsatt sto likt på poeng og målforskjell ville deres innbyrdes rangering bli avgjort av høyest antall scorede mål i de innbyrdes kampene. Hvis tre eller flere lag fortsatt sto likt på poeng, målforskjell og antall scorede mål i innbyrdes kamper ville en straffeslagskonkurranse bli spilt for å avgjøre seedingen.

Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse i sluttspillskamper Hvis en kvartfinalekamp, semifinalekamp eller bronsekamp ikke var avgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse på 10 minutter som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Overtidsperioden ble spilt med fire mann på hvert lag (målvakt, to backer og to løpere). Hvis finaleikke var avgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse av 20 minutters varighet med «sudden death».

Hvis det ikke ble scoret i overtidsperioden skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS). Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge hvor en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kunne utvelges til de avgjørende straffeslagene.

Seeding Gruppene ble trukket ved loddtrekning hvor de tre beste ble seedet i hver sin gruppe. Landenes sluttplassering ved forrige års VM er markert i parentes.

Gruppe A (3) (9) (11) (14)

Gruppe B (2) (7) (10) (13)

Gruppe C (1) (4) (12) (16)

Gruppe D (5) (6) (8) (15)

Dommere IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:

Hoveddommere Kevin Acheson Pekka Haajanen Tor Olav Johnsen Sergej Karabanov Danny Kurmann Vladimír Mihálik Peter Andersson Vladimír Šindler Wilhelm Schimm Scott Hansen

Linjedommere Serge Carpentier Panu Bruun Hirokazu Takahashi Pål Garsjø Sergej KulakovSergej Sjeljanin Rudolf Lauff Nadir Mandioni Johan Norrman Václav Český Christian Oswald John Costello

Tropper

Alle seksten deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett ved det første turneringsdirektoratsmøtet. Maksimum var 20 utespillere og tre målvakter.

Ved det første direktoratmøtet skulle lagene ha navngitt minimumsantallet av 15 utespillere (løpere og backer) og to målvakter. Spillerne skulle være tilstede i arenaen når direktoratmøtet ble avholdt. Andre spillere (opp til de maksimale 20 + 3) skulle innberettes til spillerkontroll to timer før enhver kampstart i turneringen. Spillere kunne tilføyes troppen gjennom hele turneringen inntil troppen var fulltallig (f.eks. med spillere fra blant annet NHL hvis de ble slått ut av Stanley Cup-sluttspillet eller i tilfelle av skader).

Under en kamp kunne laget ha 20 spillere og 2 målvakter i spill, og disse skulle være registrert på det offisielle lagkortet. En reservemålvakt kunne stå standby hvis en av de to startende målvaktene ikke lenger kunne spille.

Gruppespillet Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+04.00.

Gruppe A

Gruppe B

Gruppe C

Gruppe D

Mellomspillet Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+04.00.

Gruppe E

Gruppe F

Nedrykksspillet Det fjerde rangerte laget i hver gruppe skulle spille nedrykksspill (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. Det lavest rangerte laget som ikke var fra Fjernøsten rykket ned til B-puljen for 2001 (som fra 2001 ble omdøpt til 1. divisjon).

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+04.00.

Gruppe G

Sluttspillet Utslagstablå

Kvartfinaler

Semifinaler

Bronsefinale

Finale

Sluttplassering Turneringens sluttplassering ifølge IIHF:

Verdensmestere i ishockey 2000 Tsjekkia3./9. tittelTsjekkia hadde etter VM 2000 vunnet VM tre ganger (1996, 1999, 2000). Hvis man inkluderer Tsjekkoslovakias seks VM-titteler så blir dette samlet sett ni.

Spillere: Roman Čechmánek, Vladimír Hudáček, Dušan Salfický — Ladislav Benýšek, Petr Buzek, František Kaberle, František Kučera, Radek Martínek, Martin Štěpánek, Michal Sýkora — Michal Broš, Petr Čajánek, Jiří Dopita, Martin Havlát, Pavel Patera, Martin Procházka, Václav Prospal, Robert Reichel, Martin Špaňhel, Jan Tomajko, Václav Varaďa, Tomáš Vlasák, David Výborný.Trenere: Josef Augusta, Vladimír Martinec.

Prisutdeling

Direktoratets prisutdeling Følgende spillere ble kåret til turneringens beste målvakt, forsvarsspiller (back) og løper av IIHFs direktorat: Beste målvaktBeste back Beste løper

Allstar-lag og MVP