Bernard Hinault (; født1954) er en fransk tidligere profesjonell landeveissyklist. Med 147 profesjonelle seire, inkludert fem ganger Tour de France, blir han ofte kåret til de beste syklistene gjennom tidene. I sin karriere deltok Hinault på totalt tretten Grand Tours . Han avbrøt en av dem mens han var i ledelsen, endte på 2. plass ved to anledninger og vant de ti andre, og satte ham en bak Merckx for tidenes rekord. Ingen rytter siden Hinault har oppnådd mer enn syv Grand Tours seire.
Hinault begynte å sykle som amatør i hjemlandet Bretagne . Etter en vellykket amatørkarriere signerte han med Gitane – Campagnolo- teamet for å bli profesjonell i 1975. Han tok gjennombruddsseire på både klassisk Liège – Bastogne – Liège og etapperittet Critérium du Dauphiné Libéré i 1977. I 1978 vant han sine to første Grand Tours: Vuelta a España og Tour de France . I de påfølgende årene var han den mest suksessrike profesjonelle syklisten, og la til en ny Tour-seier i 1979 og en seier i Giro d'Italia i 1980 . Selv om en kneskade tvang ham til å slutte i Tour de France i 1980 mens han var i ledelsen, kom han tilbake for å vinne verdensmesterskapet på landeveien senere på året. Han la til en ny Tour-seier i 1981, før han fullførte sin første Giro-Tour-dobbel i 1982.
Etter å ha vunnet Vuelta a España i 1983, tvang en tilbakevending av kneproblemene ham til å gå glipp av årets Tour de France, vunnet av lagkameraten Laurent Fignon . Konflikt innen Renault-teamet førte til at han forlot og begynte i La Vie Claire . Med sitt nye lag kjørte han Tour de France i 1984, men tapte mot Fignon med over ti minutter. Han kom seg året etter, og vant nok en Giro-Tour-dobbel ved hjelp av lagkameraten Greg LeMond . I Tour de France i 1986 engasjerte han seg i en rivalisering innen teamet med LeMond, som vant sin første av tre turer. Hinault trakk seg på slutten av sesongen. han er den siste franske vinneren av Tour de France. Etter sin sykkelkarriere vendte Hinault seg til jordbruksarbeid, mens han utførte håndhevingsplikter for arrangørene av Tour de France frem til 2016.
Gjennom hele karrieren var Hinault kjent under kallenavnet Le Blaireau ("Grevlingen"); han assosierte seg med dyret på grunn av dets aggressive natur, en egenskap han legemliggjorde på sykkelen. Innenfor pelotonet påtok Hinault rollen som beskytter, og utøvde autoritet over ritt han deltok i.
Tidlig liv og familie Hinault ble født 14. november 1954 i den bretonske landsbyen Yffiniac, den nest eldste av fire barn til Joseph og Lucie Hinault. Familien bodde i en hytte ved navn La Clôture, bygget kort tid etter at Hinault ble født. Foreldrene hans var bønder, og barna måtte ofte hjelpe til ved innhøstingen. Faren hans jobbet senere som platelegger for det nasjonale jernbaneselskapet SNCF. Hinault ble beskrevet som et "hyperaktivt" barn, med moren som kalte ham "lille hooligan ". Hinault var ingen god student, men besøkte den tekniske høyskolen i Saint-Brieuc for en ingeniørlærling. Han begynte med friidrett , ble løper og ble nummer ti i det franske juniormesterskapet i langrenn i 1971.
I desember 1974, like før han ble profesjonell, giftet Hinault seg med Martine, som han hadde møtt i et familiebryllup året før. Deres første sønn, Mickael, ble født i 1975, med en andre, Alexandre, i 1981. Hinault og familien hans bodde i Quessoy, nær Yffiniac, mens han var profesjonell syklist. Etter hans pensjonisttilværelse flyttet de til en gård borte i Bretagne. Hinault hadde kjøpt eiendom nær Calorguen i 1983. Martine fungerte senere som ordfører i Calorguen.
Selv om de deler samme fødested og etternavn, er han ikke i slekt med den yngre syklisten Sébastien Hinault.
Amatørkarriere Hinault kom til å sykle gjennom sin fetter René, som syklet helgeritt. Først måtte han bruke den felles familiesykkelen, som han syklet hengiven på. Han fikk sin egen sykkel da han var 15 som belønning for å bestå skoleeksamenene, og brukte den til å reise til college. Sommeren 1971 kjørte han treningsturer med René, som hadde problemer med å holde følge med den seksten år gamle Bernard, selv om han var en erfaren amatørrytter. Hinault mottok sin racinglisens fra Club Olympique Briochin i slutten av april1971 og deltok i sitt første ritt 2mai i Planguenoual . Hinault ble rådet bare til å prøve å bli med de andre rytterne, og vant arrangementet. Hinault vant sine fem første ritt, og samlet tolv seire fra tjue ritt innen slutten av året. Også sommeren 1971 var Hinault i strid med faren sin om hans valg om å satse på sykling som en karriere. Joseph Hinault ga etter først etter at sønnen rømte hjemmefra i tre dager for å bo hos søskenbarna og sov på halm i låven.
For 1972 fikk Hinault lov til å konkurrere med ritt over 18 år. På et ritt i Hillion rømte han og René fra feltet og kom i mål alene. De krysset linjen sammen for å dele seieren, til forferdelse for rittsarrangørene. Den unge Hinault ble sterkt påvirket av treneren hans ved Club Olympique Briochin, Robert Le Roux, som tidligere hadde jobbet med verdensmesteren Tom Simpson fra 1965. Hinault vant nitten ritt i sin andre sesong som amatør, inkludert det nasjonale juniormesterskapet mot motstand et år eldre enn ham, for eksempel fremtidig profesjonell Bernard Vallet. Han ble vervet til militæret i en alder av 18 år, og ritt ikke gjennom hele 1973. Han var ikke i stand til å bli med i hærens treningssenter for unge idrettsutøvere og tjenestegjorde i stedet i Sissonne med det 21. marineinfanteriregimentet. Da han kom tilbake til konkurranse overvekt, klarte Hinault å vinne sitt første ritt i 1974. Dette var hans siste sesong som amatør og var igjen svært vellykket, inkludert en seier i hjembyen Yffiniac mot slutten av året, hvor en allianse dannet av fire andre ryttere ikke klarte å holde ham tilbake. Han konkurrerte også i banesykling og vant det nasjonale forfølgelsesmesterskapet. På veien deltok han i Étoile des Espoirs, et ritt åpent for amatører og unge profesjonelle. Hinault endte på femteplass sammenlagt, og nummer to på tidsrittetappen bak regjerende verdensmester Roy Schuiten . Mot slutten av sesongen avslo Hinault et tilbud om å ritte med den prestisjetunge Athletic Club de Boulogne-Billancourt, i stedet for å bli profesjonell i 1975.
Karriere
1975–1977: Gitane I januar 1975 ble Hinault profesjonell med Gitane–Campagnolo- teamet, drevet av tidligere verdensmester Jean Stablinski, med en mager lønn på 2500franc per måned. Beslutningen om å bli profesjonell relativt tidlig ble delvis tatt ettersom Hinault hadde kjørt sesongen 1975 som amatør, ville han sannsynligvis blitt forhindret av det franske sykkelforbundet fra å bli profesjonell før sommer-OL 1976 for å være en del av det franske laget der. Tidlig viste han ingen interesse for å følge de uskrevne reglene for pelotonet, der yngre ryttere ble forventet å vise respekt mot eldre. På et kriterieritt i august1975 gikk han opp mot en koalisjon av seniorryttere, som hadde bestemt seg for å dele premiepengene mellom dem. Hinault vant alle de mellomliggende pengepremiene inntil den femdobbelte Tour de France- vinneren Eddy Merckx erklærte at Hinault var inkludert i pakten. Resultatene hans i den første sesongen hans var imponerende, med en syvendeplass i Paris–Nice og en seier på Circuit de la Sarthe, og ga ham Promotion Pernod, prisen for den beste nye profesjonelle i Frankrike. Hinault viste imidlertid liten vilje til å lære grunnleggende sykling fra Stablinski, og rømte ofte tidlig i rittet i stedet for å lære å sykle inne i pelotonen. Sammen med at Stablinski gikk inn i Hinault i for mange ritt førte dette til konflikter mellom dem.
I 1976 ble Hinault hos Gitane, da den tidligere profesjonelle Cyrille Guimard, som nettopp hadde trukket seg tilbake fra sykling, overtok laget og ble sportsdirektør . Guimard og Hinault kom godt overens, og sistnevnte ble holdt utenfor de høyprofilerte rittene for 1976, i stedet for å fokusere på en jevn forbedring i mindre kjente ritt som Paris–Camembert, som han vant. Det året ansporet Guimard Lucien Van Impe til sin eneste seier i Tour de France. Hinaults fremgang var synlig, med en andre seier på rad på Circuit de la Sarthe, en tredjeplass i Grand Prix du Midi Libre og en seier i Tour de l'Aude, noe som sikret ham Prestige Pernod, prisen for beste franskmenn. sesongens rytter. Totalt vant Hinault 15 ritt i 1976. På slutten av året kom han på sjette plass i World Championship Road Race, og ble slått til streken for femte av Eddy Merckx.
I rittet av vårklassikersesongen 1977 forlot Hinault Flandernrunden før den hadde startet, og ønsket ikke å risikere helsen sin i et regn- og kuldepåvirket ritt på brosteinsbelagte veier. Dette ga ham en formell advarsel fra Guimard for hans oppførsel. Tre uker senere vant Hinault Gent – Wevelgem i en solo-innsats etter et angrep fra mål. Fem dager senere, ved Liège–Bastogne–Liège, fulgte Hinault et angrep fra favoritten André Dierickx, og slo ham i tomannssprinten for å ta sin første seier i et av sykkelsportens " monumenter ". I samsvar med Guimards plan om å bygge Hinault sakte opp, deltok han ikke i Tour de France . Han startet imidlertid Critérium du Dauphiné Libéré, sett på som den viktigste forberedelsesbegivenheten for Touren. Mens han var i ledertrøya på den nest siste etappen til Grenoble, angrep Hinault opp Col de Porte, og ledet Van Impe og Bernard Thévenet med 1:30 minutter da de krysset toppen. På nedturen feilbedømte han et hårnålshjørne og styrtet nedover fjellsiden. Et tre reddet ham fra å falle langt ned, mens sykkelen hans ble borte. Hinault klatret så tilbake på veien, tok en ny sykkel og fortsatte uten å nøle. Oppover den avsluttende stigningen i Grenoble steg han en kort stund, fortsatt sjokkert over nær-døden-opplevelsen og presset sykkelen i rundt , før han remonterte og vant etappen åtti sekunder foran Van Impe. Dette sikret ham også sammenlagtseieren foran den eventuelle Tour-vinneren Thévenet.
Denne hendelsen ble nevnt fra en semi-proff rytters perspektiv i Tim Krabbé -boken De Renner (The Rider) når hovedpersonen er i ferd med å stige ned en Col i Tour de Mont Aigoual :
På slutten av sesongen vant Hinault Grand Prix des Nations, en individuell tidsprøve, med en betydelig margin på 3:15 minutter foran favoritten Joop Zoetemelk.
1978–1983: Renault
1978: Grand Tour-gjennombrudd alt=Black-and-white photo of Hinault in a cycling jersey, smiling and lifting his right arm in the air|venstre|miniatyr|Hinault under Tour de France i 1978 I begynnelsen av 1978 ble Gitane-teamet overtatt av morselskapet, den statseide bilprodusenten Renault, og ble Renault–Gitane–Campagnolo. Hinault startet sesongen med andreplass i Paris–Nice . Deretter konkurrerte han i Critérium National de la Route . Etter Raymond Martin med mer enn to minutter før siste tidskjøring, tok han opp sitt betydelige underskudd og vant arrangementet.