Statens akademi for malere og billedhuggere ble opprettet ved kongelig resolusjon den 8. juni 1909 som et treårig studium i billedkunst. Vanlig navn har vært Statens kunstakademi. Akademiet ga lenge den eneste billedkunstudanningen i Norge på høyskolenivå, og var en viktig kunstinstitusjon. De fleste norske billedkunstnere fra mellom- og etterkrigsårene fikk sin utdannelse der. I 1996 hadde antallet klasser økt fra tre til seks, og normtallet for studenter fra 30 til 105. Antallet professorstillinger var syv. Studietiden ble utvidet til fire år med et mulig femte fordypningsår og et ytterligere år med tilgang til et mesteratelier og en løsere tilknytning til akademiet. Fra 2005 ble undervisningen organisert som en treårig bachelor og toårig master i Fine art. miniatyr|Statens kunstakademis bygning fra 1982 til 2010 I 1996 ble Statens kunstakademi innlemmet i Kunsthøgskolen i Oslo som Avdeling Kunstakademiet. Organisasjonsform Styringsmessig lå kunstakademiet først under Bildende Kunstneres Styre. En av professorene fungerte som akademiets direktør mot et lite honorar. I 1956 ble akademiet lagt direkte under Kirke- og undervisningsdepartementet, fortsatt med en av professorene som direktør. Fra 1971 ble direktørtittelen endret til rektor, og i 1974 ble Statens kunstakademi innlemmet i høgskolesystemet under Universitets- og høyskoleloven, med nye vedtekter og eget styre. Fra 1984 ble rektorstillingen utvidet til en halv stilling, og fra 1989 var rektorstillingen en hel lønnet stilling.
Professoratene er åremålsstillinger. Fram til 1984 var åremålet femårig, men ble oftest fornyet ved utløpet av hver periode inntil professorens gikk i pensjon. Fra 1984 ble ordningen innskjerpet til å gjelde for seks år med én mulig fornyelse.
Siden 1996 har akademiet vært organisert som en del av Kunsthøgskolen i Oslo, og ledes av en dekan. I 2005 ble utdanningsløpet omstrukturert; studentene kunne fra da av studere til en treårig bachelorgrad og eventuelt fortsette med en toårig mastergrad. I 2005 ble det også etablert et nytt Fakultet for visuell kunst, ved at Avdeling Kunstfag (en del av tidligere Statens håndverks- og kunstindustriskole) og Avdeling Kunstakademiet ble slått sammen, med én felles dekan. Denne sammenslåingen var omstridt, og endringen ble gradivs reversert; fra 2011 var akademiet på nytt en selvstendig avdeling under Kunsthøgskolen, og kalles gjerne Kunstakademiet i Oslo.
Historie
De første årene miniatyr|Stortorvet i 1904. Hjørnebygningen mot Grensen er Torvet 8, der Statens kunstakademi holdt til.på loftet fra 1909 til 1919. I dag revet. De første lokalene på 170 kvm lå på loftet i Torvet 8 ved Stortorvet i Oslo. Lokalene besto av seks atelierer, et til hver av de tre professorene og et til hver av de tre klassene: tegneklassen, malerklassen og billedhuggerklassen. Elevatelierene utgjorde 112 kvm.
Statens kunstakademi hadde fra første dag status som høyskole med åremålstilsatte professorer, og startet sin undervisning den 29. november 1909. Studietiden var tre år, og undervisningen besto av fire timers daglig modellstudium etter levende modell i åtte av årets måneder. De første tre professorene var malerne Christian Krohg og Halfdan Strøm, og billedhuggeren Gunnar Utsond. De var alle tre anerkjente kunstnere. Krohg ble samtidig direktør og øverste leder for akademiet, noe som kun var et beskjedent tillegg til arbeidet som professor. Sekretæren for Bildende Kunstneres Styre hadde lenge også en bistilling som akademiets sekretær.
Akademiet ble en realitet etter nesten hundre års innsats fra kunstnernes side, og ble i 1909 bare så vidt votert gjennom i Stortinget med stortingspresident Berners dobbeltstemme. Opprinnelig lå den årlige bevilgningen på kroner. miniatyr|Christian Krohg korrigerer malerklassen på Torvet 8 i 1909. Akademiet ble organisert etter mønster av de frie akademiene og kunstskolene i Paris. Elevene arbeidet selvstendig etter levende modell, og ble korrigert av sin professor 2-3 ganger i uken. Bortsett fra noe anatomiundervisning var det ingen støttefag. Det ble forutsatt at elevene som ble tatt opp allerede hadde grunnleggende kunnskap om perspektiv, fargelære og anatomi, og mange hadde tilegnet seg dette på Statens håndverks- og kunstindustriskole før de søkte akademiet. Opptak ble foretatt på grunnlag av prøvearbeider. Det første året ble det tatt opp 29 ordinære elever, hvorav 25 i tegne- og malerklassene og fire i billedhuggerklassen. miniatyr|Handelsbygningen, oppført 1917-1918 (Ark. Niels Winge Gimnes). Akdemiets lokaler lå på loftet og hadde overlys. Fra 1919 til 1930 fikk akademiet moderne lokaler på 340 kvadratmeter på loftet i den nybygde Handelsbygningen i Drammensveien 20 (gaten skiftet navn på 2010-tallet, og bygningens adresse er i dag Henrik Ibsens gate 60). Elevtallet lå mellom 20 og 30; undervisningens form og innhold var praktisk talt uendret.
Disse tidlige første årene var undervisningen preget av de to eldre malerprofessorenes naturalistiske kunstsyn, og mange unge søkte seg heller til akademiene i Paris enn til det norske akademiet. Heller ikke Gunnar Utsonds billedhuggerklasse fikk større betydning. Det ble etterfølgeren Wilhelm Rasmussen som fornyet norsk skulptur gjennom sin undervisning fra 1921 til 1946.Billedhugger Wilhelm Rasmussen i samtale med Birgit Gjernes. Radioprogram (ikke sendt), 82 minutter. Norsk rikskringkasting 1965. miniatyr|Strøms malerklasse på Kunstnernes hus i 1934-35. Christian Krohgs professorat ble utlyst da han pensjonerte seg i 1924, og i 1925 ble den unge Axel Revold ansatt i stillingen. Han hadde vært elev av Henri Matisse i Paris, tilhørte kretsen rundt Henrik Sørensen, og førte sine elever inn i det moderne samtidsmaleriet. Ansettelsen var et nådestøt mot naturalismen som dominerende kunstretning i Norge, og markerte også begynnelsen på «Matisse-elevenes»Betgnelse på en gruppen unge norske malere som søkte seg til Académie Matisse i Paris mellom 1908 og 1914. Blant andre Jean Heiberg, Bernhard Hinna, Per Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen, Henrik Sørensen, Per Gjemre, Bernhard Greve og Einar Sandberg. Se Marit Werenskiold: De norske Matisse-elevene - læretid og gjennombrudd 1908-1914. Oslo, Gyldendal, 1972. hegemoni på akademiet og i norsk kunstundervisning. I Kunstnernes Hus miniatyr|Kunstnernes hus i Wergelandsveien 17 i Oslo. (Ark. Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, ferdig 1930). Da arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas tegnet Kunstnernes Hus, ble lokaler for Statens kunstakademi inkludert i programmet. Dette ga spesialtegnede atelierer på vel 500 kvadratmeter på baksiden av bygningen. Akademiet kunne flytte inn i 1930, og benyttet disse lokalene fram til 1999, også etter flyttingen til St. Olavsgate 32.
I 1935 gikk den 72-årige Halfdan Strøm av med pensjon. Han ble etterfulgt av Jean Heiberg, som i likhet med Revold hadde vært elev på Académie Matisse rundt 1910.
Fra 1936 til 1940 var den danske maleren og arkitekten Georg Jacobsen knyttet til akademiet i et ekstraordinært professorat i billedbygging og komposisjonslære. Jacobsens egne arbeider var preget av underliggende geometriske beregninger. Hans idé var at det lå en geometrisk lovmessighet tilsvarende fargelæren bak komposisjonen i all god kunst. Det var en bevisst formulert estetikk preget av troen på at vesentlige problemer i billedkunsten var kartlagt og løst. Interessen var en tid enorm både hos yngre og eldre kunstnere, og det ble en sterk søkning til Jacobsens klasse, også fra etablerte kunstnere.
I de siste årene før krigen lå studenttallet på rundt 60. Studiet var fortsatt treårig, både for malerne og billedhuggerne.
Etter utbruddet av andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge, gikk Nasjonal samling (NS) inn for en «nyordning» av akademiet i nazistisk retning. Maler og NS-medlem Søren Onsager ble ansatt som professor, mens Axel Revold ikke fikk fornyet sitt åremål. Under slike forhold nektet Heiberg å fortsette. Også elevene forlot akademiet, sammen med sine to malerprofessorer, i en felles boikottaksjon. De dannet et illegalt akademi kalt «Fabrikken», som drev undervisning på skiftende steder rundt i byen. Imens eksisterte akademiet som en ren papirinstitusjon et par år, til tyskerne okkuperte lokalene i Kunstnernes Hus. Skulpturprofessor Wilhelm Rasmussen sympatiserte med de nye makthaverne, men var en godt likt professor som beholdt en håndfull elever. Først fra 1943 ble også skulpturundervisningen illegal. Den ble da ivaretatt på skift av Rasmussen-elevene Stinius Fredriksen og Per Palle Storm, i en like omflakkende tilværelse som den malerne førte.
Malerklassene i etterkrigsårene
I det første etterkrigsåret hadde akademiet over 100 elever. Kunstnernes hus var overfylt. Professorene som fra starten av hadde hatt atelier på akademiet, måtte nå gi slipp på ordningen. Departementet gikk med på å opprette et nytt professorat i maleri, og «Matisse-eleven» og «frescobroren» Per Krohg ble ansatt i 1946. Han opprettet en frescoklasse i 1951, der Ola Solbaken underviste. Samme år ble det opprettet undervisning i maleriets teknikker og materialer. Heiberg satt i 20 år og sluttet i 1955. Revold sluttet i 1946 etter 21 år. Med pensel og palett. Besøk på Kunstakademiet. Radioprogram fra Norsk rikskringkasting 20. april 1948. 15 minutter. Ved Trygve Strøm Han ble etterfulgt av Aage Storstein.
Alexander Schultz var professor fra 1955 til 1965. Han ble en overgangsskikkelse og brobygger mellom de ulike syn som hersket i disse årene da det informelle – eller nonfigurative – maleriet kjempet seg fram i Norge. Han hadde en egen komposisjonsundevisning.
Axel Revold hadde hatt en sterk påvirkning på sine elever og nærmest skapt epigoner (eller «etterliknere».) «Revold-elev» ble et begrep. I 1958 ble Reidar Aulie professor etter Per Krohg. Aulie hadde studert hos Revold, men var ikke «Revold-elev» i snever forstand. Professor Schultz' etterfølger Alf-Jørgen Aas hadde studert hos både Revold, Heiberg og Jacobsen. Fra 1950 hadde han konsentrert seg om pedagogisk og administrativt virke, blant annet som direksjonsformann i Kunstnernes Hus og styremedlem i Henie-Onstads stiftelse. Disse erfaringene tok han med til akademiet i 1965, i en periode da akademiet ble organisert inn i høyskolesystemet for alvor. Han hadde et skarpt intellekt, og ingen romantisk innstilling til kunstnerrollen. For ham var det å skape et spørsmål om karakter og livsholdning mer enn om talent og tilfeldigheter.
Halvdan Ljøsne ble i 1967 ansatt i et nytt professorat i komposisjon og romkunst. Han hadde studert under Storstein og Heiberg, senere i Paris, og hadde magistergraden i kunsthistorie. Ljøsne holdt ukentlige forelesninger i kunsthistorie, farge-, komposisjons- og formproblemer, og bidro til en mer allsidig undervisning og en sterkere orientering mot samtidskunsten. I 1970-årene ble Erik Dæhlin ansatt som amanuensis i kunsthistorie
Sigurd Winge ble i 1969 professer med ansvar for «materialklassen». Han rakk bare å undervise et halvt år før han døde i januar 1970. Han ble etterfulgt av Ludvig Eikaas i 1970, en av pionerene innen det nonfigurative maleriet, og dessuten en dyktig grafiker. Plassmangel gjorde at hans klasse måtte ut av Kunstnernes hus. De fikk 360 kvm i den tidligere Wangs kunsthandel i Kristian IVs gate 12, og der startet Eikaas en undervisning som ble legendarisk. Alle fikk stor frihet. Eikaas oppmuntret til eksperimenter og utprøving. Han så betydningen av å skape et miljø slik at elevene kunne lære av hverandre. Om kveldene gikk diskusjonen høyt rundt kafébordene, og på dagtid ble det mange turer på byen med studier av gater, fasader og plasser. Eikaas trakk inn utøvere fra musikk, arkitektur og teater, og inviterte malervenner og kolleger til å bidra med erfaringer.