Denne artikkelen omhandler Tysklands historie fra andre verdenskrigs slutt i 1945 fram til gjenforeningen i 1990. Den inneholder stoff om både Forbundsrepublikken Tyskland (ofte kalt Vest-Tyskland) og Den tyske demokratiske republikk (DDR) (Øst-Tyskland).

Nederlaget Tyskland lå i ruiner etter nederlaget i andre verdenskrig. Da det tredje rike endelig kapitulerte den 8. mai 1945 var landet okkupert av de allierte i vest, og av sovjetiske styrker i øst. Det var et utslitt Tyskland som gav opp, tapene under krigen hadde vært enorme, både i menneskeliv og i materielle skader.

Umiddelbare følger av krigen

Under Jaltakonferansen i februar hadde lederne for Sovjetunionen, USA og Storbritannia lagt planer for hva som skulle skje med Tyskland etter krigen.

Etter krigen var det stort kvinneoverskudd i landet. For hele landet var det 1,25 kvinner for hver mann, i Berlin var det 1,46 for hver mann.

Grenseendringer

Sovjetunionen hadde dyttet vestgrensen sin vestover i 1939, og dermed overtatt en del av Polen. Polakkene ble kompensert ved at de i realiteten overtok de østlige områdene av Tyskland. Schlesien, Øst-Pommern og Preussen ble underlagt polsk administrasjon, med unntak av den nordlige delen av Øst-Preussen med hovedstaden Königsberg, som ble omdøpt til Kaliningrad og de facto innlemmet i Sovjetunionen. Alle områdene øst for den såkalte Oder-Neisse-linjen ble okkupert og de facto-annektert1.

Folkeforflytning

Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia, og andre stater i Sentral- og Øst-Europa. Et stort antall tyskere hadde flyktet fra disse områdene i angst for Den røde armé. Fordrivelsene ble i stor grad sanksjonert ved Potsdamkonferansen. Det totale antall etniske tyskere som flyktet eller ble deportert fra Øst-Europa anslåes til å ligge rundt 12 millioner. Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner og 14 millioner. Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien.

Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold i forbindelse med fordrivelsene. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5– registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare.Herausforderung Bevölkerung: zu Entwicklungen des modernen Denkens über die Bevölkerung vor, im und nach dem Dritten Reich Ingo Haar, Bevölkerungsbilanzen“ und „Vertreibungsverluste. Zur Wissenschaftsgeschichte der deutschen Opferangaben aus Flucht und Vertreibung Verlag für Sozialwissenschaften 2007 ISBN 978-3-531-15556-2 s. 278Rüdiger Overmans, "Personelle Verluste der deutschen Bevölkerung durch Flucht und Vertreibung" (en polsk parallelloversettelse var også inkludert, dette var en presentasjon ved en akademisk konferanse i Warszawa i 1994, Dzieje Najnowsze Rocznik, XXI -1994 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War , Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1. pp. 11seq.

En del av de fordrevne (opp til ) var etnisk tyske (Volksdeutsche) som fra 1939 hadde blitt forflyttet fra de baltiske landene, Romania og det østlige Polen (okkupert av Sovjetunionen) til det tyskokkuperte Polen. En del tyske borgere (Reichsdeutsche) hadde også flyttet til det okkuperte Polen og den okkuperte delen av Tsjekkoslovakia.Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. Foreign Affairs, 20(4), 705-718.Harvey, E. (2001). ‘We Forgot All Jews and Poles’: German Women and the ‘Ethnic Struggle’in Nazi-occupied Poland. Contemporary European History, 10(3), 447-461.

Okkupasjon

De resterende tyske områder ble delt i fire soner, som ble administrert av de fire seierherrene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Hovedstaden Berlin ble også delt i fire, selv om den geografisk lå langt inne i den sovjetiske sonen. De vestlige områdene ble administrert av vestmaktene, og de østlige av Sovjetunionen.

Avnazifisering thumb |Adolf Hitler-gaten får tilbake sitt opprinnelige navn

Et viktig mål for seierherrene etter krigen var det å avnazifisere Tyskland og andre europeiske land hvor denne ideologien hadde fått fotfeste. Det dreide seg om en rekke deler av samfunnet som kultur, presse, økonomi, rettsvesen og politikk. Avnazifiseringen gikk bl.a. ut på å fjerne personer i innflytelsesrike stillinger og ved å forby symboler og organisasjoner som var forankret i nazismen. Grunnlaget for avnazifiseringen var Potsdamavtalen vedtatt under Potsdamkonferansen. Ved innledningen av den kalde krigen og opprettelsen av Vest-Tyskland ble avnasifiseringsprogrammet stanset og i noen grad reversert.

Den største og mest kjente rettsprosessen mot nazistene i Tyskland var Nürnbergprosessen som ble ført for Det internasjonale militærtribunal mot topplederne. Siden kom en rekke andre rettsprosesser som går under navnet Nürnbergprosessene. Av de over 200 tusen gjerningsmennene under det nasjonalsosialistiske styret ble kun en mindre andel straffet etter krigen. Av om lag 140 tusen som ble stilt for retten i årene 1946-2005 ble kun 6 656 dømt.

Gjenoppbygning

I 1946 holdt man lokalvalg i den britiske sonen. Konrad Adenauer var leder for CDU i vest, og utmerket seg som en dyktig politiker. Det at han ikke hadde hatt noe med nazismen å gjøre gjorde han politisk spiselig for britene.

Til østsonen hadde sovjeterne allerede under krigen skolert fremtidige kommunistledere. Walter Ulbricht var kommunistenes mann i Tyskland. Det var imidlertid ikke så lett for kommunistene å gjøre politisk comeback etter all den anti-kommunistiske propagandaen som det tyske folk var blitt utsatt for i Hitler-tiden. De fleste tyskere var også svært skeptiske til kommunistene på grunn av grusomhetene begått av Sovjetunionen under og etter krigen, ikke minst fordrivelsen.

Krigserstatninger Under Jaltakonferansen ble det bestemt at Tyskland skulle betale krigserstatning som naturalerstatning, og ikke som pengeerstatning. Det ble bestemt at deler av tysk industri skulle demonteres og fraktes til seierherrene som krigsskadeserstatning. Det ble i henholdsvis den britiske, den amerikanske og den franske okkupasjonssonen, demontert tilsammen 667 industrianlegg. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det demontert ca. 3 400 anlegg, som tilsvarte 30 % av Tysklands industrikapasitet i 1944.

Tyskland fikk hjelp gjennom Marshallplanen. I 1948 gjennomførte landet en valutareform, og erstattet Riksmarken med den nye Deutsche Mark. Like etter innføringen av D-marken var det også en valutareform i østsonen, der det ble en egen Østtysk mark.

I Luxembourg-avtalen fra 1952 betalte Tyskland erstatninger til Israel og den jødiske organisasjonen Claims Conference. I 1953 oppnådde Tyskland i den såkalte Londonavtalen at halvparten av den tyske utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden ble avskrevet.

Berlinblokaden

thumb|Minnesmerke over luftbroen som reddet Vest-Berlin

I september 1947 møttes utenriksministerene fra USA, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg i London. Her diskuterte de måter å hindre en fryktet sovjetisk ekspansjon. Her ble også valutareformen vedtatt.

I protest mot D-marken forlot sovjeterne den 20. mars 1948 det allierte kontrollrådet. Den 24. juni blokkerte de alle innfartsveier inn i Vest-Berlin.

Over to millioner mennesker ble med dette avskåret fra alle forsyninger. Det var ingen matproduksjon i byen, så all mat måtte fraktes inn med fly.

Allerede to dager etter blokadens start begynte det britiske luftforsvar å fly inn forsyninger. I juli var mengden kommet opp i 2 000 tonn i døgnet, og den 16. april 1949 ble rekorden satt, da fløy 1398 fly inn 11 740 tonn varer.

Den 12. mai 1949 ga sovjeterne opp blokaden. Den hadde ingen effekt, byen ble likevel forsynt med varer. Dette var et stort propagandanederlag for Stalin, og en stor moralsk seier for vestmaktene.

Totalt ble det levert 2 250 000 tonn med forsyninger til Vest-Berlin i løpet av tiden blokaden varte. Det var 277 804 flyvninger inn til byen i denne perioden. Luftbroen stoppet ikke umiddelbart da blokaden ble hevet, den fortsatte ut september.

Statsdannelse i vest For detaljer, se hovedartikkelen: Vest-Tyskland. ramme|Vest-Tysklands plassering i Europa markert med grønt i kartet. De vestallierte okkupasjonsmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) presenterte i de såkalte Frankfurtdokumentene, planer for gjenoppbygging av en tysk stat i vest, for de tyske myndighetene. Frankfurtdokumentene av 1948 ga tillatelse til å etablere en demokratisk rettsstat i de tre vestlige okkupasjonssonene, det området som senere ble omtalt som Vest-Tyskland. Okkupasjonssonene inkludert den sovjetiske hadde allerede lokalt og regionalt selvstyre. CDU og sosialdemokratene drev allerede den sivile administrasjonen i elleve delstater (Land) i vest. Da det ble klart at samarbeidet mellom de tre vestlige okkupasjonsmaktene på den ene siden og Sovjetunionen på den andre, bestemt de tre vestlige å skape en egen stat i vest med en sentralregjering. Vesttyskerne var opptatt av selvstyre, men var urolige for at etablering av en vesttysk ville blokkere gjenforening. De gikk derfor inn for en midlertidig (engelsk: provisional) statsordning i påvente av at den sovjetiske okkupasjonssonen skulle slutte seg til.

Planene omfattet forfatningsrettslige retningslinjer for den nye staten, inndelingen av delstatene, og endelig en skisse til maktfordelingen mellom de allierte og de tyske myndighetene, det som senere skulle bli kjent som okkupasjonsstatuttet. Frankfurtdokumentene hadde sitt utspring i sekslandskonferansen i London 1948. De allierte okkupasjonsmaktene i vest krevde at den vesttyske staten skulle være føderal (forbundsstat). USA og Frankrike gikk inn for sterke delstater, mens de tyske sosialdemokratene og fridemokratene gikk inn for å styrke de sentrale forbundsorganene. Forbundspresidenten ble gjort til en representativt embete med begrenset makt.