Nahmanides, også kjent som Rabbi Moses ben Naḥman Girondi, Bonastruc ça Porta og ved hans akronym Ramban, (født 1194 i Gerona, død 1270 i Israels land), var en ledende jødisk lærd, katalansk rabbiner, filosof, lege, kabbalist og bibelkommenator.
Navnet «Nahmanides» er en greskinnfluert dannelse som betyr «sønn av Naḥman». Han er også vanligvis kjent ved sitt hebraiske akronym «Ramban», (Rabbi Moshe ben Naḥman). Hans katalanske navn var Bonastruc ça Porta, (også skrevet Saporta, de Porta).
Liv Nahmanides ble født i Girona (derav hans navn «Girondi») i 1194, og han døde i Israels land en gang rundt 1270.Bar Ilan CD-ROM Han var barnebarn av Isaak ben Reuben av Barcelona og fetter av Yonah Gerondi (Rabbeinu Yonah). Hans bror var Benveniste de Porta, fogd av Barcelona. Blant hans lærere i Talmud var Judah ben Yakkar og Meïr ben Nathan av Trinquetaille, og det er sagt at han også ble instruert i Kabbala (jødisk mystikk) av hans landsmann Azriel av Gerona,Kohler, Kaufmann & Broydé, Isaac: «Azriel (Ezra) Ben Menahem (Ben Solomon)». Jewish Encyclopedia. som igjen var en disippel av Isaak den blinde.
Nahmanides studerte medisin som han siden praktiserte som sitt levebrød. Han studerte også filosofi. Allerede mens han var i ungdommen begynte han å få et omdømme som en jødisk lærd. Han lærte selv fra den kjente kabbalisten Zacharia Coppell Gold, også kalt for «den lille» på grunn av sin spinkle skikkelse. Da Nahmanides var blitt 16 år begynte han på sine skrifter om jødisk lov. I hans Milhamot Hashem (Herrens kriger) forsvarte han Alfasis kjennelser mot kritikken av Zerachiah ha-Levi av Girona. Disse skriftene viste en konservativ tendens som også utmerket seg i hans senere verker, en uforbeholden respekt for tidligere autoriteter.
I henhold til Nahmanides var visdommen til rabbiene av Misjná og Talmud, foruten også Geonim (rabbinere fra tidlig middelalder) ubestridelig. Deres ord skulle ikke bli tvilt eller kritisert. «Vi bøyer oss,» skrev han, «for dem, og selv når årsaken i deres ord er ikke helt innlysende for oss, underkaster vi oss for dem».Aseifat Zekkenim, kommentarer om Ketubot Nahmanides' uforbeholdne troskap til ordene til de tidligere autoritetene kan ha sin årsak i fromhet, eller til innflytelsen fra den nordfranske jødiske tankeskole. Det er også antatt å ha vært en reaksjon på den raske aksept av gresk-arabisk filosofi blant jødene i Spania og franske Provence. Det skjedde kort tid etter utgivelsen av Maimonides' bok Dalālat al-ha’irīn eller De rådvilles rådgiver. Maimonides' bok kan opphav til en tendens til å lese Bibelens fortellinger som allegorier, og nedvurdere miraklenes rolle. Nahmanides gikk mot denne tendensen til den motsatte ytterlighet. Han tillot ikke en gang ytringene til de mest endeframme disiplene av Geonim til å bli motsagt.
Holdning mot Maimonides Da Nahmanides ble tilkalt en gang rundt 1238 for å støtte av Solomon av Montpellier, som hadde blitt bannlyst av Maimonides' støttespillere, adresserte han et brev til samfunnene i Aragón, Navarra, og Castilla, hvor Solomons motstandere var heftig hånet. Med den store respekt som han hadde for Maimonides, selv om han ikke delte dennes syn, forhindret ham å bli en del av Maimonides' fiender, og førte ham til rollen som mekler.
I et brev adressert til de franske rabbinere ga han oppmerksomhet til Maimonides' dyder, og opprettholdt at Maimonides' Misjné Torá – hans kode for jødisk lov – ikke bare viste ingen mildhet i fortolkningen av det urimelige innenfor jødisk lov, men kunne også ble sett som mer streng, noe som i Nahmanides' var en positiv faktor. I henhold til Maimonides' De rådvilles rådgiver hevdet Nahmanides at det ikke var tilsiktet for de med urokkelig tro, men for de som hadde blitt ledet på avveger av ikkejødiske filosofiske verkene til Aristoteles og Galenus.
«Hvis», har han sagt, «du var av den mening at det var din plikt å fordømme De rådvilles rådgiver som kjettersk, hvorfor gjør en del av din flokk avstår fra beslutningen som om det angret på skrittet. Er det riktig i slike viktige forhold å handle lunefullt, å applaudere den ene i dag og en annen i morgen.»
For å forsone de to partiene foreslo Nahmanides at forbudet mot den filosofiske delen av Maimonides' Kode for jødisk lov skulle bli trukket tilbake, men at forbudet mot studiet av De rådvilles rådgiver, og de som avviste allegorisk tolkning av Bibelen, skulle bli opprettholdt og faktisk styrket. Dette kompromisset, som kunne ha avsluttet striden, ble avvist av begge partier til tross for Nahmanides' autoritet.
Iggeret ha-Kodesh Nahmanides har blitt tilskrevet forfatterskapet til et brev om ekteskap, hellighet, og seksuelle forhold, Den hellige epistel (אגרת הקודש, Iggeret ha-Kodesh). Her kritiseres Maimonides for å stigmatisere menneskets seksuelle natur som vanære for mennesket. I forfatterens syn er menneskekroppen, med alle dens funksjoner, som en del av Guds skapelse, og er derfor hellige, og ingen av dens normale seksuelle impulser og handlinger kan av den grunn betraktes som upassende.Iggeret HaKodesh
Det er diskutabelt, og til og med tvilsomt, om Nahmanides faktisk er forfatteren av denne teksten,Roi, Biti: Iggeret Ha-Kodesh og de to bind som ble trykket i 1978 av hans tekster, Ramban: Writings and DiscoursesRamban: Writings and Discourses, New York: Shilo Publishing House, 1978 har ikke inkludert Iggrot ha-Kodesh. Det er øyensynlig flere alternative forfattere som har blitt foreslått som mulige kandidater, og hvor Nahmanides er en av dem.Marienberg, Evyatar: Jews Have the Best Sex: The Hollywood Adventures of a Peculiar Medieval Jewish Text on Sexuality
Synet på døden, sorg og oppstandelse I Nahmanides' Torat ha-Adam som tar for seg ritualer for sorg, gravskikker og lignende, kritiserer han skarpt de forfattere som streber å framstille mennesket som likegyldig til glede og sorg. Dette, erklærte han, er imot Loven som befaler mennesket å fryde seg på gode dager og gråte i dager med sorg. Det siste kapittelet, «Shaar ha-Gemul», diskuterte belønning og straff, oppstandelse, og lignende emner. Det gjør narr av oppfattelsen av filosofer som hevder å ha en kunnskap om Guds vesen og englene, mens selv sammensetningen av deres egne legemer er et mysterium for dem.
For Nahmanides var den himmelske åpenbaring den beste vegviser i disse spørsmål, og fortsatte med å gi sin mening om jødiske synspunkter på etterlivet. Han hevdet at da Gud er absolutt rettferdig må det være belønning og straff. Dette må da skje i en annen verden ettersom det gode og onde i denne verden er både relativt og forgjengelig.
Foruten dyrenes sjel, som er avledet fra «den høyeste makter» og er felles for alle vesener, har mennesket en særskilt sjel. Denne, som er en direkte emanasjon (utstråling) fra Gud, eksisterte før verdens skapelse. Via mennesket som medium går det over i materielt liv og ved legemets oppløsning går det enten tilbake til sin opprinnelige kilde eller inn i legemet til et annet menneske. Denne troen, i henhold til Nahmanides, er grunnlaget for e ekteskap,Et levirat er en type av ekteskap hvor en kvinne gifter seg med en av hennes ektefelles brødre etter ektefelles død, om ingen barn var resultatet av det første ekteskapet, slik at den døde ektemannens ætt kan fortsette. Begrepet er avledet fra latinske levir, som betyr «ektemakens bror». Se forøvrig forholdet med Henrik VIII av Englands første ekteskap. barnet arver ikke bare navnet til broren av sin legemlige far, men også hans sjel, og således fortsetter dets eksistens på jorda. Gjenoppstandelse som profetene snakket om, som vil skje etter at Messias har kommet, er referert til av Nahmanides for legemet. Den fysiske legeme kan, via dens innflytelse fra sjelen, omforme seg til en så ren essens at den vil bli evinnelig.
Kommentarer på Tora Nahmanides' kommentarer på Tora (de fem bøkene om Moses) var hans siste verk, og hans mest kjente. Det er hyppig sitert og gir alternative fortolkninger. Hans hensikt i å skrive den hadde tre motiver: (1) å tilfredsstille forstanden til de som studerer Loven og stimulere deres interesse ved en kritisk undersøkelse av teksten; (2) å rettferdiggjøre Guds veger og oppdage skjulte meninger i Skriftens ord, «for i Tora er det skjult hvert under og hver mysterium, og i hennes rikdommer er det forseglet hver visdoms skjønnhet»; (3) å lindre forstanden til studentene ved enkle forklaringer og milde ord når de leser utpekte seksjoner av Pentateuk (Tora) på sabbatene og høytidsdager.
Hans kommentar om verdens skapelse beskriver en ekspanderende univers, og materie som dannes:
«På den korteste øyeblikk fulgte etter skapelsen at alt materie i universet var konsentrert på et meget lite sted, ikke større enn et sennepskorn. Materie på denne tiden var meget tynn, så uhåndgripelig at de ikke hadde virkelig substans. Det hadde derimot et potensial til å få økt substans og form og til å bli konkret materie. Fra den innledende konsentrasjon av denne uhåndgripelige substans i dens svært lille lokalisering, ekspanderte substansen, ekspanderte universet mens den så gjorde. Etter hvert som ekspansjonen utviklet seg, skjedde det en endring i substansen. Den opprinnelig tynne ikkematerielle substans tok de konkrete aspekter av materialet som vi kjenner det. Fra denne begynnende opptakt til skapelsen, fra denne eteriske tynne pseudosubstansen, alt det som har eksistert, eller noen gang vil eksistere, var, er, og vil bli dannet.»Naḥmanides: Commentary on Torah, Genesis 1:1, sitert i Schroeder, Gerald (1991): Genesis and the Big Bang: The Discovery of Harmony Between modern Science and the Bible, Bantam. ISBN 0-553-35413-2. s. 65. Oversatt til norsk for anledningen.
Hans redegjørelse, avbrutt av aggadiske og mystiske fortolkninger, er basert på omsorgsfylt filologi og selvstendig studie av Bibelen. Som i hans foregående verker, angrep han heftig greske filosofer, særlig Aristoteles, og kritiserte hyppig Maimonides' bibelfortolkninger. Således siterte han Maimonides' fortolkning av Første Mosebok 18.8Nettbibelen: Første Mosebok 18.8 og hevdet med stor styrke at det er stridende med den åpenbare meningen i Bibelens ord og at det syndig å bare høre det. Mens Maimonides bestrebet seg på å redusere Bibelens mirakler til naturlige fenomener, uthevet Nahmanides dem og erklærte at «ingen mann kan dele vår lærer i Tora om han ikke tror det om alle være affærer, om de angår massene eller den enkelte, er mirakuløst kontrollert, og at ingenting kan bli tilskrevet naturen eller verdens orden.»
Nest etter å tro på mirakler Nahmanides plasserte han tre andre overbevisninger som er, i henhold til ham, den jødiske trosprinsipper: troen på skapelse ut av ingenting; Guds allvitenhet; og den guddommelige forsyn.
Holdningen mot Abraham ibn Ezra Nahmanides var en motstander av rabbiner Abraham ibn Ezra, en innflytelsesrik jødisk bibelkommentator. Nahmanides var uenig med ham; særlig med hensyn til Kabbala, jødisk mystikk, som er betraktet som en del av den normative jødiske tradisjon. Ikke desto mindre hadde han meget stor respekt for ibn Ezra, noe som er åpenbart i hans introduksjon til dennes kommentarer på de fem mosebøkene.
Disputten i Barcelona, 1263 thumb|150px|right|Jakob I av Aragón. Nahmanides, først som rabbiner av Girona og senere som hovedrabbiner av Catalonia, synes ha levd et hovedsakelig rolig liv. Da han var framskreden alder ble hans liv forstyrret av en hendelse som fikk ham til å forlate sin familie og sitt land, og vandre i fremmede land. Det var den religiøse disputten hvor han ble tilkalt for å forsvare sin tro i 1263. Initiativet til debatten var foretatt av en apostasisk (frafallen) jøde, Pablo Christiani, som hadde blitt sendt av dominikanerordenens generalsuperior Raymond de Penyafort til kong Jakob I av Aragonia, med det krav at kongen beordret Ramban (Nahmanides) for å stå til ansvar for anklagene som ble rettet mot jødedommen.