thumb|Tibetansk buddhisme følger klosterdisiplinen (vinaya) til Mūlasarvāstivāda. Sarvāstivāda (sanskrit; devanāgarī: सर्वास्तिवाद, brahmiskrift: 𑀲𑀭𑁆𑀯𑀸𑀲𑁆𑀢𑀺𑀯𑀸𑀤) var en av de tidlige buddhistiske skolene. Navnet kan oversettes med «teorien om at alt eksisterer».
Skolen oppstod omkring 250 f.Kr. under regjeringstiden til keiser Aśoka. Skolen oppstod etter at Kashmir var blitt omvendt, og den kan ha vært et resultat av Aśokas misjonering i Gandhāra.
Skolen ble etter hvert delt opp i syv mindre skoler. Av disse fikk mūlasarvāstivādin stor innflytelse på tibetansk buddhisme. Klosterdisiplinen (vinaya) i Tibet er hentet fra mūlasarvāstivāda. De bar røde kapper, slik de også gjør i Tibet idag.
Store deler av skolens kanon er bevart i den tibetanske og den kinesiske buddhistiske kanon.
Navnet Ulike navneformer
Ordet sarvāstivāda (सर्वास्तिवाद) er sanskrit og betyr «teorien om at alt eksisterer». På pāli er navnet sabbatthivāda (𑀲𑀩𑁆𑀩𑀢𑁆𑀣𑀺𑀯𑀸𑀤).
På tibetansk er navnet gzhi thams cad yod par smra ba las gyes pabdun (གཞི་ཐམས་ཅད་ཡོད་པར་སྨྲ་བ་ལས་གྱེས་པབདུན).
Den vanligste navneformen på tradisjonell kinesisk er 說一切有部. På pinyin er det shuōyīqièyǒu-bù.
På koreansk er navneformen 설일체유부 (hangul). Den uttales Seol ilche yu bu på McCune-Reischauer. På revidert romanisering av koreansk er uttalen Sŏl ilch'e yu bu.
På japansk er navnet setsu issai u bu (hepburn). Det skrives セツイッサイウブ (katakana).
På vietnamesisk er navnet Thuyết nhất thiết hữu bộ.
På thai er navnet Sonwattiwat (สรวาสติวาท).
Flere navn forekommer i den kinesiske buddhistiske kanon:
ālíyémùluó sàpóxīdǐpótuō (阿離耶暮攞薩婆悉底婆拖), som er en transkripsjon av ārya mula-sarvāstivāda shuō yīqiè yǒu (說一切有), som er en forkortelse. sàwèi (薩衞) sàpódìpó (薩婆帝婆), sàbōduō (薩波多), sàpóduō (薩婆多), sàpóduō bù (薩婆多部), sàpóduō zōng (薩婆多宗), sàpóāsīdǐpótuō (薩婆阿私底婆拖) og sàpóāsīdǐpódì (薩婆阿私底婆地) yǒu bù (有部), yǒuzōng (有宗) og yǒubù zōng (有部宗) shuōyīn bù (說因部), som er en oversettelse av hetuvādinaḥ duōbù (多部) yīqiè yǒu (一切有), yīqiè yǒu bù (一切有部) og yīqiè yǔyán bù (一切語言部)
Etymologi Det finnes ulike tolkninger av navnet. Den generelle konsensus er at det består av de tre delene sarva «alt» + asti «eksisterer» + vāda «vei», «tale», «lære» eller «teori».
De mente at alle fenomener (dharmaer), kinesisk: fǎ (法), har en virkelig eksistens. De analyserte disse dharmaer i fem grupper, som inkluderte 75 distinkte dharmaer (七十五法, qīshí wǔ fǎ):
materielle faktorer (rūpāṇi, 色法, sèfǎ), 11 dharmaer sinnet (cittam, 心法, xīnfǎ), 1 dharma faktorer knyttet til sinnet (citta-saṃprayukta-saṃskārāḥ, 心所有法, xīn suǒ yǒu fǎ), 46 dharmaer faktorer som ikke er knyttet til sinnet (cittaviprayukta-saṃskārāḥ, 心不相應行法, xīn bùxiàng yìng xíng fǎ), 14 dharmaer ubetingede eller ikke-fenomenale dharmaer (asaṃskṛta dharma, 無爲法, wúwéi fǎ), 3 dharmaer
Yogâcāra-skolen utvidet denne listen til 100 dharmaer eller śatamdharma (百法, bǎifǎ), tibetansk: chos don lnga [chos mngon mdzod]).
I det 4. eller 5. århundre e.Kr. skrev den indiske yogācāra-filosofen Vasubandhu avhandlingen Abhidharmakośakārikā (Toh. 4089) og kommentaren Abhidharmakośabhāṣya (AKS, Toh. 4090). På side 25c-d av AKS heter det at:
Dette stemmer også overens med den kinesiske betegnelsen shuōyīqièyǒu-bù (說一切有部) som betyr «sekten som hevder at alle ting eksisterer» eller «eksistens-sekten». Xuánzàng (玄奘, 602–664) brukte denne benevnelsen, da han i årene 656–659 e. Kr oversatte Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra til kinesisk.
Sarvāstivāda var også kjent som hetuvāda (हेतुवाद) og hetuvādinaḥ, på kinesisk shuōyīn bù (說因部). Hetu (हेतु) betyr «årsaker». Dette indikerer at skolen la vekt på kausalitet og betingelser.
Skolen ble også omtalt som yuktivāda (युक्तिवाद). Dette navnet er avledet av yukti, som betyr «fornuft» eller «logikk». Dette viser til deres bruk av rasjonelle argumenter og syllogismer (to premisser og en konklusjon).
Historie Tidlig historie
Theravādamunken K. L. Dhammajoti (f. 1949), som hadde spesialisert seg på sarvāstivādaskolens abhidharma, skrev:
Det har vært spekulert i om sarvāstivāda var kjettere som ble utvist fra det opprinnelige buddhistiske klosterfellesskapet (sthaviravāda) under det tredje buddhistiske konsil omkring året 250 f.Kr. Ifølge denne tradisjonen ble skolen utvist fra oldtidsriket Magadha og flyttet deretter til det nordvestlige India.
Grunnleggeren av skolen var ifølge skolen selv en viss Rahula (羅怙羅, luóhùluó) eller Mahākātyāyanīputra (迦多衍尼子, jiāduōyǎnnízí). Skolens egen tradisjon forteller om at den ble grunnlagt etter at munken Madhyāntika omvendte bystaten Kāśmīra. Kāśmīra hadde nære bånd med Gandhāra, og det har blitt argumentert for at skolen var et resultat av Aśokas misjonering i Gandhāra.
En tredje tradisjon sier at skolen ble opprettet i Mathura av patriarken Upagupta. Upagupta sies å ha vært den femte patriarken etter Mahākāśyapa, Ānanda, Madhyāntika og Śāṇakavāsin. I tradisjonen til chán betraktes han som den fjerde patriark; de teller ikke med Madhyāntika.
Kushriket thumb|right|En votiv stupa fra Mohra Muradu i Taxila (Kushriket), hvor sarvāstivādagrupper holdt til frem mot slutten av det første århundre f.Kr. Sarvāstivāda nøt beskyttelsen fra keiser Kanishka (omkring 127–150 e.Kr.). Han var keiser i Kushriket, og på denne tiden ble skolen i stor grad styrket. Den ble en av de mest dominerende sekter i det nordlige India for århundrer fremover. Den blomstret i det nordvestlige India, i det nordlige India og sentral-Asia. Derifra gikk dens doktriner videre til Kina, Korea og Japan, hvor de ble vidt studert.
Da sarvāstivādaskolen holdt en synode i Kashmir under regjeringstiden til Kanishka II (158–176 e. Kr.), ble Aṣṭagrantha (T. 1543) oversatt på nytt fra sanskrit. Originalen hadde nemlig gjennomgått revisjoner. Den reviderte oversettelsen ble kjent som Jñānaprasthānaśāstra (T. 1544) eller «grunnlaget for kunnskap»).
I tillegg vedtok synoden å omdanne den allerede nevnte Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra (T. 1545) til en ortodoks autoritet. Tilhengerne av denne ortodokse skolen ble kalt vaibhāṣika, «de som foreslår forskjeller», eller «partikularistene». De hadde også to tekster (T. 1546 og T. 1547) som var to varianter av samme tekst.
Men i Gandhāra fantes det fortsatt retninger innen sarvāstivāda som holdt seg til den gamle Aṣṭagrantha. De skrev blant annet mange vibhaṣas (kommentarer) til den. thumb|Dharmarajikastupaen og klosterruiner i Taxila, en av hovedstedene til Kushriket Enkelte «vestlige mestere» fra Gandhāra og Baktria hadde synspunkter som divergerte fra vaibhāṣika. De skapte i så måte en ny litteratur:
Tattvasiddhiśāstra (T. 1646) Abhidharmahṛdaya (T. 1550) og dens to kommentarer, Abhidharma hṛdayaśāstra (T. 1551) og Saṃyuktābhidharma hṛdayaśāstra (T. 1552). Den ovennevnte Abhidharmakośakārikā (Toh. 1490) av Vasubandhu og dens mange kommentarer. Dette verket kritiserte noen av de ortodokse synspunktene til vaibhāṣika.
I det 5. århundre e. Kr. formulerte mesteren Saṃghabhadra, en robust respons til denne nye kritikken. Resultatet ble Abhidharma nyāyānusāraśāstra (T. 1562).
Tarimbekkenet Da den kinesiske pilegrimmen Xuánzàng (玄奘, 602–664) besøkte bystaten Kucha i Tarimbekkenet i året 630 e.Kr., mottok han gunstene til Suvarṇadeva, sønn og etterfølger til Suvarṇapuṣpa, sarvāstivāda-kongen av Kucha.
Xuánzàng skildret mange detaljer om egenskapene til Kucha. Han besøkte trolig også Kizilgrottene. Han skrev at folkene i Kucha tilhørte sarvāstivāda:, also available in:
Underskoler Sarvāstivāda var en utbredt gruppe, og der var mange underskoler opp gjennom dens historie. De mest innflytelsesrike var vaibhāṣika og sautrāntika.
Cox et al (1998) skrev:
[V]i må, i utgangspunktet, differensiere den opprinnelige sarvāstivāda som oppstod i Mathura, fra kaśmīri vaibhāṣikas, de vestlige mestere fra Gandhāra og Baktria (dārṣṭāntika-sautrāntika) som også ble omtalt som bahirdesaka, aparāntaka og pāścāttya, og mūlasarvāstivāda. Ettersom de ulike gruppene påvirket hverandre, dannet endog disse underskoler ofte ingen homogene grupper.
Vaibhāṣika
Vaibhāṣika ble dannet av tilhengere av abhidharma mahāvibhāṣaśāstra (MVŚ) under konsilet i Kashmir. Siden den gangen var den en ortodoks hovedstrøm av sarvāstivāda i Kāśmīra og delvis utenfor. Vaibhāśika hadde det mest «omfattende byggverk av doktrinær systematikk» blant de tidlige buddhistiske skolene. Den var høyst innflytelsesrik i India og hinsides.A Study of the Abhidharmahṛdaya: The Historical Development of the Concept of Karma in the Sarvāstivāda Thought. PhD thesis by Wataru S. Ryose. University of Wisconsin-Madison: 1987 pg 3 Changwan Park skrev i 2007: «[M]an finner ikke noe sted en kropp av doktriner som er så organisert eller så komplett som deres ... Faktisk har ingen annen konkurrerende skoler noen ganger kommet i nærheten av å bygge et såpass omfattende byggverk av doktrinær systematikk som vaibhāśika.»
K. L. Dhammajoti skrev:
Vaibhāśika blir også omtalt i MVŚ som «ābhidharmikaene», «sarvāstivāda teoretikerne» og «mestrene fra Kāśmīra». I andre tekster blir de omtalte som yuktavāda (læren om logikk) og hetuvāda (læren om årsaker).
Vaibhāṣika så på seg selv som den ortodokse sarvāstivādatradisjonen, og de forsvarte teorien om at «alt eksisterer» (sarvām asti). Dette er læren om at alle dharmaer, fortidige, nåtidige og fremtidige, eksisterer. Læren har blitt beskrevet som en eternalistisk teori om tid.
Mens vaibhāṣikas hevdet at dharmaene i alle tre tider eksisterer, hevdet de at bare de nåværende dharmaer har «effektivitet» (karitra). Slik fungerer det nåværende annerledes enn fortiden og fremtiden.
Forskjellige sarvāstivādatenkere hadde forskjellige idéer om hvordan denne teorien skal bli forstått. MVŚ skisserer fire fortolkninger av de «fire store ābhidharmikaer av sarvāstivāda»: Dharmatrāta, Buddhadeva, Vasumitra og Ghoṣaka.
Doktrinene til sarvāstivāda inkluderer teorien om samtidighet (ksanika), sammenslåing (samprayukta) og kausal samtidighet (sahabhu), betingelseshet (hetu og pratyaya), en unik presentasjon av den spirituelle veien (marga), og andre. Disse doktriner er alle ved sammen med prinsippet om at «alt eksisterer». Denne aksiomiske læren holder den større bevegelsen sammen når de presise detaljer til andre doktriner trues.
For å forklare hvordan en dharma forblir den samme og likevel gjennomgår forandring mens den går gjennom de tre tider, hevdet vaibhāṣika at dharmaene har en konstant essens (svabhāva) som vedvarer gjennom de tre tider. Begrepet ble også identifisert som et unikt kjennetegn eller en egen karakteristikk (svalaksana) som differensierer en dharma og forblir uforanderlig gjennom dets eksistens.
Svabhavas ekisterer substansielt (dravyasat) i motsetning til de tingene som består dharmaer og således bare har en nominell eksistens (prajñaptisat).
Dārṣṭāntika og Sautrāntika
Sautrāntika («de som opprettholder sūtraene»), også kjent som Dārṣṭāntika, fremmet ikke mahāvibhāṣa śāstra (MVŚ) men de buddhistiske sūtraer som autoritative.
Allerede under dagene til MVŚ, på tiden for de tidlige Dārṣṭāntikamunkene Dharmatrāta og Buddhadeva, eksisterte det en skole av tenkning innenfor sarvāstivāda som var uenige med de ortodokse synspunkter.
Disse gruppene ble også kalt «de vestlige mestere» (pāścātya), «de utenlandske mestere» (bahirdeśaka), «mestrene utenfor Kaśmīra» og «de Gāndhāriske mestere»). De studerte de samme abhidharmatekstene som de andre sarvāstivādatilhengerne, men på en mer kritisk måte. I følge K. L. Dhammajoti, avviste de til slutt sarvāstivādalæren om at «alt eksisterer». thumb|Vasubandhu: tre, 186 cm høyde, omkring 1208, Kōfuku-ji, Nara, Japan De som avviste den aller viktigste sarvāstivādalæren, sammen med andre nøkkelkonsepter i vaibhāṣika, ble kjent som sautrāntika («de som bygger på sūtraene»). Sautrāntikaene forfattet sine egne Abhidharmamanualer, slik som Abhidharmahṛdaya. Den senere buddhistiske tradisjonen pramāṇa, som ble grunnlagt av munkene Dignāga og Dharmakīrti, er også assosiert med sautrāntika.