thumb|right|Jazzmusikeren Willie Smith thumb|right|Poeten Claude McKay thumb|right|Forfatteren Nella Larsen fotografert i 1928 Harlemrenessansen (engelsk Harlem Renaissance) refererer til oppblomstringen av afrikansk-amerikaneres kulturelle og intellektuelle liv i USA i tiden mellom 1920 og 1940. I samtiden var bevegelsen ofte kjent som New Negro Movement («den nye negerbevegelse»), navngitt etter antologien The New Negro, redigert av Alain Locke i 1925. Bevegelsen hadde utgangspunkt i bydelen Harlem i New York, og påvirket kulturlivet i større byer over hele landet, og hadde også innflytelse på mange fransktalende svarte forfattere fra Afrika og Karibia som levde i Paris.«Harlem In The Jazz Age», New York Times 8. februar 1987; «Art; A 1920's Flowering That Didn't Disappear», New York Times 24. mai 1998«French Connection» , Jcu.edu«Dorothy West: A Voice of Harlem Renaissance Talks of Past--But Values the 'Now'», Los Angeles Times 1. januar 1995
Over hele det kulturelle spektrum (litteratur, skuespill, musikk, billedkunst, dans) samt innenfor sosial tenkning (sosiologi, historiografi, filosofi), fant kunstnere og intellektuelle nye måter å utforske svarte amerikaneres erfaringer og livssituasjon i det nordvestlige USAs større byer. Afroamerikanske kunstnere og intellektuelle utfordret de hvites levesett og holdninger, og priset den svarte befolkningens kultur og historie heller enn å imitere europeerne og hvite amerikanere.
Historikere er uenige om når man kan si at harlemrenessansen begynte og når den sluttet. Den er uoffisielt anerkjent til å ha strukket seg fra rundt 1919 og fram til midten av 1930-tallet, grovt sett mellom 1920 og 1940. Mange av tankene levde videre og tjente blant annet som inspirasjon til borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 1960-tallet. Selve høydepunktet av denne «blomstrende negerkulturen», som James Weldon Johnson foretrakk å kalle Harlemrenessansen, er plassert til 1924, det året da Opportunity: A Journal of Negro Life var vertskap for et selskap for svarte forfattere og hvor mange hvite forlagsfolk deltok, og 1929, året da børsmarkedet brøt sammen og den store depresjonen begynte.
Utviklingen av afroamerikansk miljø i Harlem thumb|«En studie av negerartister», en samtidig dokumentar fra 1930-tallet som stumfilm.
New York City hadde blitt en meget viktig sentrum for den ekspanderende svarte middelklassen. På 1800-tallet var distriktet Harlem blitt bygd som en eksklusiv forstad for hvite middel- og midtre overklasse med staselige hus, storslåtte avenyer og bekvemmeligheter som polobane og et operahus. I den store tilstrømningen av europeiske innvandrere på slutten av 1800-tallet ble det en gang så eksklusive distriktet forlatt av den innfødte middelklassen, og tidlig på 1900-tallet ble Harlem raskt et afroamerikansk nabolag.
I 1910 ble en stor boligblokk langs 135th Street og Fifth Avenue kjøpt av ulike afroamerikanske eiendomsmeglere og en kirkegruppe. Ytterligere afroamerikanere kom under den første verdenskrig, og på grunn av krigen hadde innvandringen fra Europa stoppet brått opp samtidig som krigsinnsatsen skapte et stort behov for ufaglærte industriarbeidere. Den store migreringen, som det kalles da hundretusenvis av afroamerikanere flyttet fra sørstatene, vekk fra rasisme og søkte arbeidsmuligheter i de store industribyene nordpå som Chicago, Philadelphia, Cleveland, og New York City.
En eksplosjon av kultur i Harlem Det første stadiet av harlemrenessansen begynte på slutten av 1910-tallet. I 1917 var det premiere for Three Plays for a Negro Theatre. Disse stykkene, skrevet av den hvite dramatikeren Ridgely Torrence, hadde svarte skuespillere som framførte komplekse menneskelige følelser og lengsler, ikke stereotype negerfigurer fra tradisjonelle «blackface» og minstrel show. James Weldon Johnson karakteriserte i 1917 premierene for disse stykkene som «den aller viktigste enkelthendelse i hele negerhistorien for det amerikanske teater.»The Norton Anthology of African American Literature, Norton, New York, 1997, s. 931 En annen milepæl kom i 1919 da Claude McKay utga sin militante sonett «If We Must Die». Selv om diktet aldri ga allusjoner til rase ble det oppfattet av afroamerikanere som en utfordring mot rasisme og diskriminering, og det brøt ut opptøyer og lynsjinger over hele USA. På slutten av den første verdenskrig hadde romanene til James Weldon Johnson og poesien til Claude McKay blitt utgitt og beskrev virkeligheten for samtidens afroamerikanske liv i USA.
I 1917 grunnla Hubert Harrison, «harlemrenessansens far», Liberty League («Frihetsforbundet») og The Voice («Stemmen»), den første organisasjonen og den første avisen for «New Negro Movement», den nye svarte bevegelsen. Harrisons organisasjon og avis var politiske, men vektla også kunstartene. Avisen hadde eksempelvis egne seksjoner kalt «Poetry for the People» og for bokanmeldelser. I 1927 hadde Harrison i avisen Pittsburgh Courier utfordret forestillingen om en afroamerikansk renessanse. Han argumenterte for at oppfatningen om «Negro Literary Renaissance», en svart litterær renessanse, hadde utsikt til «en strøm av litterære og kunstneriske produkter som flytt uavbrutt fra negerforfattere fra 1850 til i dag,» og sa at den såkalte «renessanse» var hovedsakelig en hvit oppfinnelse.
Opprinnelse thumb|300px|En hvit gjeng på jakt etter svarte under opptøyene i Chicago i 1919. Harlemrenessansen vokste ut av endringene som skjedde i det afroamerikanske samfunnet siden slaveriet hadde blitt opphevet. Disse ble framskyndet som en konsekvens av den første verdenskrig og de store sosiale og kulturelle endringene tidlig på 1900-tallet i USA. Industrialiseringen tiltrakk seg mennesker fra landsbygda og ga vekst til en ny massekultur. Medvirkende faktorer som førte til harlemrenessansen var den store migreringen av afroamerikanere fra sørstatene og til storbyene nordpå, noe som konsentrerte ambisiøse mennesker på steder hvor de kunne oppmuntre hverandre, og den første verdenskrig som hadde skapt nye industriarbeidsplasser for ti tusener av mennesker. De samme faktorene og den voldsomme veksten førte også til tilbakegang på slutten av 1920-tallet og den store depresjonen.
Fram mot slutten av den amerikanske borgerkrigen hadde flertallet av afroamerikanere vært slaver og levd i sørstatene. Umiddelbart etter at slaveriet ble avsluttet, strebet de frigjorte afroamerikanerne etter sivil deltagelse, politisk likhet og økonomisk og kulturell selvbestemmelse. Ved slutten av 1870-tallet begynte konservative hvite å gjenvinne makten i sørstatene. Fra 1890 og fram til 1908 fortsatte de med å innføre lover som fratok svarte rettigheter og for fattige hvite, ved å frata politisk representasjon. De etablerte hvitt maktherredømme med Jim Crow-lovene i sørstatene og etpartiblokkstemming bak sørstatenes Det demokratiske partiet. De konservative hvite nektet afroamerikanere å utøve deres borgerlige og politiske rettigheter. Regionen avhengighet på en landbruksøkonomi fortsatte å begrense mulighetene for de fleste som bodde i sørstatene. Afroamerikanere ble utnyttet som sesongarbeidere på bomullsmarkene og annet kroppsarbeid. Da livet i sørstatene i økende grad ble vanskeligere med dårlige livsvilkår og forfølgelser, inkludert framveksten av Ku Klux Klan, begynte afroamerikanere migrere ut av sørstatene i stort antall.
Det meste av den afroamerikanske litterære bevegelsen vokste ut av en generasjon som hadde levd gjennom vinn og tap etter frigjøringen etter den amerikanske borgerkrigen. Tidvis hadde deres foreldre eller besteforeldre vært slaver. Deres forfedre hadde tidvis dratt fordeler av investering i sosial kapital som bedre enn gjennomsnittlig utdannelse. Mange i Harlemrenessansen hadde vært en del av den store migreringen ut av sørstatene, og andre var folk av afrikansk opprinnelse fra rasedelte samfunn i Karibia som kom til Nord-Amerika i håp om et bedre liv. Det som forente dem var deres sammenfall i Harlem i New York.
Til tross for den økende populariteten for såkalt «negerkultur», forgiftet av hvit rasisme, ofte av nyere etniske innvandrere, fortsatte å påvirke de afroamerikanske samfunnene, selv i nordstatene. Mot slutten av den første verdenskrig kom mange afroamerikanske soldater — som hadde vært soldater i egne rasedelte soldatenheter som eksempelvis Harlem Hellfighters — tilbake til en nasjon hvor borgerne ofte ikke respekterte hva de hadde ofret og gjort i krigen. Raseopptøyer og annen sivil uro skjedde over hele USA i løpet av den såkalte røde sommeren av 1919, noe som reflekterte økonomisk konkurranse over arbeidsplasser og boliger i mange byer, foruten også spenninger over sosiale områder.
Musikk thumb|Fats Waller, 1938 En ny måte å spille piano på som ble kalt for Harlem Stride Style ble skapt i Harlemrenessansen, og bidro til å gjøre skillelinjene mellom fattige svarte og svarte fra den sosiale elite uklar. Tradisjonelle jazzband var satt sammen hovedsakelig av messinginstrumenter og ble betraktet som et symbol på sørstatene, mens pianoet ble betraktet som et instrument for de rike. Med instrumentale endringer til den eksisterende sjangre hadde rike svarte nå større tilgang til jazzmusikk. Dets popularitet spredte seg snart over hele landet. Nyvinninger og livlighet var viktige karaktertrekk for utøvere av jazzmusikks begynnelse. Jazzmusikere som Fats Waller, Duke Ellington, Jelly Roll Morton, og Willie «The Lion» Smith var meget talentfulle og konkurrerende, og ble betraktet som de som la grunnlaget for framtidens jazzmusikere i sine musikksjangre.Boland, Jesse (23. november 2009): "Harlem Renaissance Music", 1920s Fashion and Music.
I løpet av den samme perioden ble svart musikkstiler også stadig mer attraktiv for hvite. Hvite forfattere, dramatikere og komponister begynte å bli inspirert av musikktendensene hos svarte utøvere. Komposisjoner og dikt skrevet afroamerikanske musikere og lyrikere, fra blues, spirituals og jazz, ble tatt opp og benyttet i hvit musikk. Svarte begynte å jobbe sammen med hvite innenfor klassisk musikk. Den første afroamerikaner som fikk anerkjennelse som konsertsanger i både sin region som internasjonalt var tenoren Roland Hayes (1887–1977). Han hadde studert under Arthur Calhoun i Chattanooga og ved Fisk University i Nashville. Senere studerte han med Arthur Hubbard i Boston og med George Henshel og Amanda Ira Aldridge i London i England. Han begynte å synge offentlig som student og turnerte sammen med Fisk Jubilee Singers i 1911.Southern, Eileen (1997): Music of Negro Americans a history. New York: Norton, ss. 404, 405, og 409.
Trekk og tema thumb|Leontyne Price i Porgy & Bess, 1935. Fotografert av Carl Van Vechten Hva som karakteriserte Harlemrenessansen var en åpenbart stolthet over egen rase som ble representert i ideen om «Den nye neger» («New Negro») som gjennom sitt intellekt og frambringelse av litteratur, kunst og musikk kunne utfordre den gjennomtrengende rasismen og stereotyper ved å fremme progressiv eller sosialistisk politikk, og etnisk og sosial integrering. Frambringelsen av kunst og litteratur kom til å tjene til løfte opp afroamerikanerne.
Det var ingen forent form som i særdeleshet og enkelhet karakteriserte kunsten som oppsto, men isteden var det et mangfold av kulturelle elementer og stiler, inkludert et panafrikansk perspektiv, «høykultur» og «lavkultur» fra de tradisjonelle musikkformene til blues og jazz, tradisjonelle og nye eksperimentelle former i litteraturen som modernisme og den nye formen av jazzpoesi. Denne dualiteten betydde at tallrike afroamerikanske kunstnere kom i konflikt med de mer konservative hos den svarte intelligentsiaen som protesterte med bestemte avbildninger av afroamerikansk liv.