«Sladderkjerring-visa» har sitt opphav fra Ranheim i Trondheim, hvor den kom som skillingstrykk rundt 1912.
Teksten A har det no så travelt æ skoill no væra snarmen kom no innom døra og slo av en passiar,kjelen står å koka, kom her og sett deg nedmen noka nytt forresten, og kolles står det te. Jau takk som spør med mæ står det te nokså bramen æ va innom døra te ho Marja no i sta,du store kor det såg utm han Ola han va kleinog ungan dem gikk uflidd, og ho Marja va ålein. Men va du no i kjerka når siste preika vadet va no nå tel fadderstas du skoill ha sett dem da.Ho Anne Lise hadde på sæ en kjole som va findem sa no det va silke men æ trur no det va lin. Og skoan hennes Mette, æ ska sei dæ dem va blankho e no berre stasen men tru mæ det va sant.Dem sei han Søren på Øvrebø ska synes godt om humen sei du æ har sagt det, så sei æ det va du. Og lest du det der støkket som sto i blaet nåder sko det no bli krig igjen ja kan du det forstå.Kor underlig det er med den kjærligheta dudem slåss vesst om et kvinnfolk som hete Kreta nu. Først fikk no tyrken ti a, du hi vel hørt om hanhan ville ha a ensam, men da reist sæ alle mann.Og taka i fra tyrken, æ frøkte no han Kalbli kommandert å bli med han e jo korporal. Ja Kreta ho e vakker og kanskje har ho pengmen kjære gudbevaremæ no bli æ vesst for lengkaffen den va go og den tredje kopp æ fårja det var likar kaffe enn den æ fekk i går. Æ sei itj kor det va hen men fy han va vel veikog koppan, ja æ sei itj meir dem va som småboinnleik,og lite va det tiskjenkt og nokså smått med brødmen jøss det var nok bra åt mæ, det va itj dæ. Så får du no ha farvel og mykje takk for mædu sjer vel innom døra når de såless passe sæ.Men sei itj nåkka om ka vi snakka om vi tovi ha no drokke kaffe i stille fred og ro.
Kilder Per Johan Skjærstad: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Gyldendal 1982
Kategori:Skillingsviser