«Den fromme fru Signe», med tittelen Herr Espen og fru Signe er skrevet som en pastisj over den danske middelalderballaden «Moderen under Mulde» av den danske dikteren Knud Lyne Rahbek (1760 – 1830). Teksten ble første gang publisert i månedsskriftet Minerva for mars 1788 og seks år senere kom den i Rahbeks Poetiske Forsøg. Det viste seg at visa egnet seg godt for skillingstrykk og Matthias Seest var den første til å få den ut på gaten. Både i Norge og Sverige er den blitt oppfattet som en folkevise og både Moltke Moe og andre folkevisesamlere har notert varianter i sine oppskriftsbøker. Folkemusikksamlere som L.M. Lindeman og Ole Mørk Sandvik har dokumentert flere melodier til teksten.
«Moderen under mulde» er i TSB-katalogen typologisert som A 68
Teksten Den fromme fru Signe på sotteseng låHerr Espen han sørget for henne så såre.Å kjære min husbond og gråt ikke såmeg smerter langt mer enn min død dine tåregid snart i en lykkelig vennevivs favndu glemmer din sorg og forvenner ditt savn. Nei Signe nei før enn jeg krenker mitt båndden evige meg i min dødsstund forglemmer,hun hysjede på ham med vinkende håndog avbrøt ham kjærlig med døende stemme.Å gjerne min mann må du krenke meg sånår hun har deg kjær og kan elske de små. Fru Signe hun døde ble jordet og glemtHerr Espen han ektede Gullborg den rike.Berømt for sin snillhet og skjønnhet og skjemti dans og i harpelek fant hun ei like.Hun svermede stedse i gammen og susog aktet kun lite på barn og på hus. De hunder de tutet ved midnatten innog svovelblå brente vokslysende luede tutet igjen og da utsluktes det bråttherr Espen og Gullborg begynner å grue.Ved tredje gangs tuten de dører sprang oppog suste som vinden i ekenes topp. Ved sotkoldt et ildsted Helena nu sattpå skjødet hun hadde en gråtende broder,hun kjælede for ham og sukket og bad,og ønsket seg titt hos sin hvilende moder.Med ett hun forferdet i måneskinn såen lik kledet skikkelse for seg å stå. Helena min datter hvi sitter du herhvordan står det til med småsøsknene dineOg kall meg ei datter I hvor I enn erog la meg i fred, sagde engstelig Helena.Min moder som eplet var hvit og var rødmen I er jo gulblek og ligner en død. I graven der falmes det rødeste kinni graven jeg bor og i graven jeg kommer,jeg hørte Jers sorg i mitt hvilested innda rørte min klage den evige dommer.Jeg reiste de mødige lemmer i hastså murene revnet og marmoren brast. Ømt favnede Signe nu datter og drengdet var som en sydvestens kjølnende åndeda treder hun vred for sin ektemanns sengO Espen og Gullborg, se børnene vånde,og hadde du båret og født dem som jegdu glemte dem ikke for dans og for lek. Da galede hanen og Signe forsvantsom morgenens tåke for solen forsvinnerfra Gullborg de brennende tårer ned randtpå Espens av ruelse blussende kinner.I Skjollungers land var fra selsamme stundei edlere kone og moder enn hun.
Kilder Ruth Andersen, Den rapmundede muse: Ti års danmarkshistorie i skillingsviser fra Matthias Seest bogtrykkeri, Odense 1995, s. 372ff. M.B. Landstad, Norske Folkeviser, 1853, s. 550 Svend Grundtvig, Danmarks gamle Folkeviser II, 1854 – 56, s.470, fotnote Kilder til teksten: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Per Johan Skjærstad, Gyldendal 1982
Kategori:Danske sanger Kategori:Skillingsviser