«Barnesletten» er en skillingsvise som også er kjent under navnet «På sætren under øde fjell» og er hentet fra diktsamlingen «Valdresluren» av Lars Brenden. Brenden var lærer, og var fra en liten husmannsplass i Bagn. Visa ble trykket og sendt ut som skillingstrykk i mange ulike versjoner. Begivenheten som visen beskriver, skal etter sigende ha funnet sted i Bagns vestås på slutten av 1700-tallet.
Tekst Tett ved den tause mørke li men langt fra noen setersti,på Ølnesfjellets øde grå et gammelt gravkors monne stå. Et sukk fra fjellets vandrer går når han det gravkors skue fårhan ville gjerne vite mer og stille på innskriften ser. Men den ei stort nu sige kan men sagnet mellom mann og manni dalen ennu friskt mon gå og dette sagn forteller så. På seteren bak dette fjell der satt en kone sent en kveldog melket kjør mens hennes små fikk sultne uten pleie gå. En pike kom i fjøset inn og gråten satt på hennes kinnhun søvnig var og sakte bad: O kjære moder gi meg mat. Jeg er sulten kold og trett ta meg og i ditt fang meg setti moders arm hun der på tok men moderen til barnet slo. Og moderen svarte henne så: Pakk deg bort ifra meg gåditt gny og gnål jeg tåler ei til helvete reis du din vei Nu barnet opp ad fjellet gikk for aftensmat fikk tåredrikkder vandrer over ur og myr blant fjellets mange ville dyr. Hun ville hjem til fader gå for hjelp hos ham i nøden fåmen feil av veien hun dog tar og vandret hjem til bedre Far. Hun gikk da i den mørke natt av far og mor så rent forlattmed kinnet blekt og tårevått ei noen enset hennes gråt. Den lille nattevandrer som ble trett og matt snart segnet omog da det led mot morgenstund det våte øyet fikk en blund. Av frost der søvnen snart fordrev det lille legeme rystet bleHun visste ikke hvor hun var men ropte: Er du her min far. Hun strakte ut de hender små for moders favn å kunne nåmen traff nok kun den kalde sten der var så hard som mangen en. Ei blide ord hun høre får kun stormens hvin til øret når,nu dagen alt tok til å gry men moderen hørte ingen gny. Ei gikk hun langt på denne dag thi dertil var hun altfor svakhun foldet sine hender små og mestendels således lå. Men øyet hist som allting ser hva nede her på jorden skjerhan sendte sine engler ned tok den forlatte hjem i fred. Da solen ned bak fjellet gled randt hennes sol der ei går nedda mørket fjellets rygg omga sto hun i lysets strålehav. Nu leker hun ved gledens vell ser ned på Ølnesseterfjellog taler med de andre små som dengang hun der nede lå. På pletten der hvor liket lå et gresstrå aldri mer kan såog sletten omkring korset der nu Barnesletten kallet er. Du moder som på visen sang gjør armod veien for deg trangså be kun om tålmodighet vær ei mot dine sur og vred. Og mange roper: Mor og mat, og du har lite i ditt fatså del med smil ditt simple brød så gjør du maten sukkersøt. Hvis sur og vred du sleper frem ditt hus blir onde ånders hjemselv de livsglade kjære små du synes det som trollet gå. Har du til dem ei daglig brød for din skyld de da lider nødbedrøv dem da ei ennu mer i Jesu navn jeg deg det ber.
Kilder «Viser på vandring», Per Johan Skjærstad, Aschehoug 1978
Kategori:Skillingsviser