Danmarks historie (1536–1660) var en periode i landets historie preget av et svakt statsstyre dominert av adelen og flere militære nederlag. I kjølvannet av valget på Christian III som Frederik Is etterfølger ble reformasjonen innført i 1536. På en utenlandsreise i 1521 hadde Christian vært til stede under riksdagen i Worms og møtet med Martin Luther hadde gjort et uutslettelig inntrykk på ham.Christian III hos Danmarkshistorien.dk
Mot periodens avslutning var Danmark involvert i en lang rekke kriger, og dette kulminerte med at svenskene besatte store deler av landet. Etter at landet måtte avstå Skånelandene og Bornholm ble det fritt igjen. Kort tid etter gjennomførte Frederik III et statskupp som innebar at eneveldet ble innført. Denne styreformen holdt seg helt frem til 1848, i nesten to hundre år.
I den mellomliggende perioden var landet formelt styrt av kongen, men et riksråd som besto av en rekke medlemmer av adelen hadde via kongens håndfestning til tider avgjørende innflytelse på politikken og beslutningene og perioden blir gjerne betegnet som «adelsveldet».
Landet nøt godt av gunstige økonomiske vilkår, men midlene ble i stor utstrekning benyttet til å finansiere Danmarks deltakelse i flere store europeiske kriger. Det ble allikevel også mulighet for å realisere flere av Christian IVs visjoner med omfattende byggevirksomhet i København.
Reformasjonen
Den 6. august 1536 holdt Christian III sitt inntog i København etter at grevefeiden var over og København hadde kapitulert. Seks dager senere gjennomførte han et statskupp. De tre biskopene som oppholdt seg i København ble arrestert og satt bak lås og slå. Den offisielle begrunnelsen var nøling med å velge Christian til konge og for på andre måter å ha begått straffbare handlinger. Den egentlige årsaken var at Christian III ville slå to fluer i en smekk: trumfe gjennom en luthersk reformasjon og konfiskere bispegodset. Verdiene skulle blant annet dekke utgiftene til den nylig avsluttede borgerkrigen.
På et stendermøte i oktober 1536 ble det utarbeidet en håndfestning og en rikslov. Til stede på møtet var representanter for de 81 kjøpstedene og tre bønder fra hvert herred. Danmark skulle fortsatt være et valgkongedømme og riksrådet skulle velge kongen. Christian fikk valgt sin toårige sønn Frederik til tronfølger.
Kongen skulle ha en rikshovmester, kansler og riksmarsk, som alle automatisk skulle bli medlemmer av riksrådet. Skattebevillingene tilfalt riksrådet og habeas corpus-regelen om at ingen kan fengsles uten dom med mindre han gripes på fersk gjerning, skulle bare gjelde for adelen. Dessuten sikret adelen seg at de og bøndene skulle få handle med hvem de ville og at borgere og bønder ikke kunne kjøpe eller pantsette adelsgods. Kongen skulle heller ikke blande seg i adelens indre forhold, og adelen bevarte hals- og håndrett over sine bønder. Bispetienden skulle tilfalle kongen, og adelen skulle slippe å betale den. thumb|250px|Gustav Vasa og Christian III møtes på Brömsebro På stendermøtet ble Norge gjort til en del av kongeriket. Det norske riksrådet som hadde hyllet Christian II, ble avskaffet.
Forholdene for den nye, luthersk-evangeliske kirken ble organisert i kirkeordinansen, som ble godkjent av selveste Martin Luther. Den vendte seg mot helgendyrkelse, fastedager, sjelemesser, sølibat og alt annet katolsk, og gikk inn for dansk forkynnelse.
Etter at Christian hadde sikret sønnens valg som tronfølger i 1536, ville han sikre seg mot Christian IIs arvinger, døtrene Dorothea og Christine. Som barn av keiser Karl Vs søster kunne de få støtte av keiseren. Derfor inngikk Christian III i en nordtysk allianse av protestantiske fyrster og byer. I tillegg inngikk han en 50-årig militærallianse med Sverige ved freden i Brömsebro. Sverige lovte gjensidig hjelp mot indre og ytre fiender og at tvistemål mellom de to rikene skulle avgjøres ved voldgift.
Danmark inngikk også i et forsvarsforbund med Frankrike. Da Frankrike ble angrepet av Karl V ble Danmark trukket inn i krigen og dermed også mot Nederlandene. Danmark sperret Øresund for nederlandske skip og innledet et mislykket angrep på den nederlandske øya Walcheren. Året etter sluttet Danmark fred med keiseren i Speyer. Nederlandene fikk fri handelsrett i Danmark og Danmark-Norge gikk ut av forbundet med Frankrike. Til gjengjeld lovet keiseren at han for fremtiden ikke skulle støtte Christian IIs arvinger. Senere samme år delte Christian III hertugdømmene med sine halvbrødre, Hans, som ikke etterlot seg arvinger, og Adolf, som ble stamfar til den gottorpske hertuglinjen.
Kampen om Østersjøen Den nordiske syvårskrigen
thumb|150px|Erik XIVs våpenskjold hvor Norges og Danmarks våpen er med. Den 1. januar 1559 døde Christian III og 24 dager senere, den 25. januar, døde hans fetter Christian II, som i 1549 var blitt flyttet fra fangenskapet på Nyborg slott til Kalundborg slott, hvor han fikk større bevegelsesfrihet.
Frederik II underskrev en håndfestning svært lik sin fars, men denne gang ble det ikke valgt en tronfølger. Riksrådet ville overta styret etter kongens død og kongen skulle stå til regnskap for riksrådet i tilfelle av klager over styret.
Frederik II deltok som hertug i hertugdømmene med sine onkler hertug Hans og Adolf, i erobringen av Ditmarsken. Samtidig overdro han den estiske øya Øsel til sin bror Magnus i 1560 for å unngå en ytterligere oppdeling av hertugdømmene. Magnus forsøkte å erobre Estland, men ble slått tilbake av russerne, som var i ferd med å tilkjempe seg adgang til Østersjøen. Tallinn søkte beskyttelse mot russerne hos den svenske kongen Erik XIV. Han tilbød Magnus å bli Eriks vasall for daler. Da Magnus takket nei, innførte Erik XIV et forbud mot all handel med russiske varer i kystbyen Narva. Handelen skulle gå over den finske byen Viborg og Tallinn som den svenske kongen kontrollerte. Danmark ville ikke finne seg i at svenskene hadde kontrollen over handelen i Finskebukta og innkalte til et møte mellom de to land i København.
Under forhandlingene møtte den svenske diplomaten opp med Erik XIVs nye våpenskjold, som nå førte de danske løver og den norske løve. Omvendt inneholdt Frederik IIs våpen tre kroner, som hans far hadde innført i 1550-årene under svenske protester. Møtet løste ikke noe, og begge land innførte høyere beskatning for å ha penger til den krigen som var rykket nærmere etter propagandakrigen med våpenskjoldene i København. Den 30. mai 1563 rammet et dansk varselsskudd ved et uhell det svenske admiralskipet utenfor Bornholm. De nitten svenske skipene gikk til kamp mot de ni danske, og svenskene erobret tre skip med ca. 500 manns besetning.
Danmark inngikk en allianse med Lübeck i juni, og i oktober ble det sluttet forbund med Polen. Før dette var de danske og lybske feidebrevene (krigserklæringer) blitt avlevert i Stockholm 31. juli; Den nordiske syvårskrigen hadde begynt.
Danmark sendte rundt mann mot Sverige og den svenske festningen Älvsborg overga seg allerede 4. september. Erik XIV innledet deretter et angrep mot Halland, men ble slått tilbake. Selv om den dansk-lybske flåten hadde herredømmet i de første årene av krigen, klarte den aldri å spille en avgjørende rolle og hadde ingen innflytelse på landkrigen, hvor begge parter utførte massakrer på hverandres byer. thumb|Älvsborg festning erobres av Frederik II Danmark led raskt under den resultatløse krigen på grunn av høye krigsskatter og tvangsutskriving av bønder til krigstjeneste. Etter en våpenhvile i krigshandlingene kom krigen i gang igjen i oktober 1565 og den svenske flåten begynte å få overtaket. En dansk blokade av Øresund medførte bare at Nederlandene, England, Spania og de ellers nøytrale hansabyene ble fiendtlig stemt overfor Danmark. I juli 1566 gjorde en storm utenfor kysten av Gotland det av med mesteparten av den danske flåten og av de ombord omkom.
I 1568 ble Erik XIV avsatt av sine brødre Johan og Karl. Johan ble senere valgt til konge under navnet Johan III. Johan søkte å få til våpenhvile med Danmark og under fredsforhandlingene i Roskilde gikk de svenske forhandlerne med på å betale krigserstatning til Danmark. Johan fikk i 1569 stenderforsamlingen til å forkaste forslaget og krigen fortsatte. Det danske riksrådet ønsket å avslutte krigen før den brakte landet i kne, men Frederik II fikk 1. januar 1570 ved å true med abdikasjon riksrådet til å innkalle til stendermøte for å skrive ut nye skatter. 26. februar fikk kongen det som han forlangte. Den 15. juli innkalte den tyske keiseren til fredsmøte i Stettin. 13. desember 1570 ble freden i Stettin sluttet og den innebar i realiteten status quo, ettersom Danmark skulle beholde Älvsborg inntil Sverige hadde betalt en krigserstatning på daler.
I resten av Frederik IIs regjeringstid hersket det fred i Danmark og til tross for de fortsatt høye skattene som skulle fylle den tomme statskassen gikk det landet godt. I 1576 begynte kongen å utstede såkalte luksusforordninger. Det ble blant annet forbudt for adelen å avholde overdådige begravelser som oversteg kongebegravelser når det gjaldt prakt, og adelsmennenes fruer skulle ikke pynte seg så mye med smykker at de kunne forveksles med fyrstinner.
Christian IV
thumb|250px| Da Frederik II døde i 1588, var tronfølgeren Christian IV kun elleve år gammel. Han var blitt valgt i 1580. Da han hverken kunne regjere eller underskrive den håndfestningen hans far hadde gitt tilsagn om, innsatte riksrådet i stedet en formynderregjering som besto av fire riksråder. Enkedronning Sophie ble satt utenfor innflytelse og fikk kun tillatelse til å fungere som familiens overhode.
I 1595 besluttet en herredag å krone Christian til konge følgende år. Kroningen fant sted i august 1596 og ble av det overdådige slaget. Kongen underskrev en håndfestning som var en tro kopi av farens. Året etter kroningen ble Christian IV gift med Anna Kathrine av Brandenburg.
Christian IV huskes nok først og fremst for sine bygningsverker, som Rundetårn, Holmens kirke, Nyboder og Børsen samt for opprettelsen av bydelen Christianshavn. Kongen selv var meget velstående: Øresundstollen gikk direkte i hans kasse og dessuten mottok Christian IV i 1629 10 tønner gull som krigserstatning. I siste instans kunne han låne penger hos sin mor som med stor suksess drev godsområdet for Nykøbing slott.
Mange store planer
thumb|200px|Tugt- og Børnehuset i Philip de Langes utforming på Christianshavns torv sees her til venstre på et stikk fra 1700-tallet. Med en god personlig økonomi hadde Christian IV et godt utgangspunkt for å føre en aktiv politikk. Hans første trekk kom i 1613 da han fratok alle håndverkerlaugenes vedtekter. Problemet med laugene var blant annet at de skrudde prisene i været og la hindringer i veien for nye mestre. I 1621 kom en ny forordning for laugene; den bestemte fortsatt lærlinge- og svennetidens lengde, men skulle ikke kreve mesterstykke og dyrt gjestebud hvis en svenn ville slå seg ned som mester. Mestrene skulle heller ikke holde fremmede mestre som søkte opptak i laugene og de skulle ikke avtale priser innbyrdes.
Christian IV drømte om å starte en dansk tekstilindustri. I 1605 opprettet han Tugt- og Børnehuset, hvor straffanger, omstreifere og foreldreløse barn ble satt til å sy klær. Etter en periode i 1619 hvor det var stengt på grunn av en pestepidemi ble de to avdelingene delt opp og «Børnehuset» ble en håndverkskole. Dessverre var det svært vanskelig å få avsettelse på varene og mesteparten endte i kongens kleskammer. I 1620 inviterte kongen silkehåndverkere fra bl.a. Nederlandene til København for å grunnlegge en silkemanufaktur. Prosjektet ble slått stort opp, men man kom fort opp i vanskeligheter ettersom råsilke skulle importeres og var meget dyr og markedet for silkevarer var lite. På tross av at det ble innført tollfrihet på råsilke og forbud mot import av utenlandsk silke, ble Silkeværket i Silkegade en fiasko. I 1624 solgte kongen det til to hollendere, som heller ikke kunne få det til å lønne seg. Silkeværket måtte stenge i 1626.