thumb|Topografisk kart over Korsika. Korsikas historie har vært påvirket av øyas strategiske posisjon i hjertet av den nordvestlige delen av Middelhavet, og dets sjøruter, kun 12 km fra Sardinia, 50 km fra den lille øya Elba utenfor kysten av Italia, 80 km fra kysten av Toscana og 200 km fra den franske havnen Nice, noe som først ble fremmet av den tyske teoretikeren Friedrich Ratzel på 1800-tallet. Beskrivelsen «et fjell i havet» er også tillagt ham. Uansett om han faktisk benyttet denne frasen,Det er ikke oppgitt noen nøyaktig referanse, og den franske forfatteren Guy de Maupassant er også forslått som opphavsmann. Imidlertid har frasen blitt et fast uttrykk uansett opphavsperson. er denne tanken uttrykt i hans hovedverk Anthropogeographie som karakteriserer Korsika som Ein abgeschlossenes und eigenartiges Land, das Insel und Gebirg zugleich ... («Et isolert og singulært land, både øy og fjell ...»), også uttrykt i hans monografi om Korsika, La Corse, også utgitt i 1899.<ref>Ratzel, Friedrich (1899): «La Corse, étude anthropogéographique", Annales de Géographie» 8 (40), s. 304–329.</ref>
Verket presenterte en oversikt av Ratzels analysemetode, men den 25 siders monografien er kanskje mest relevant og metoden i detalj for Korsika. «Havet» i utsagnet over refererer til den lette tilgjengeligheten som stormaktene hadde til Korsika over de smale vannene fra nabolandene. Straks de ankom måtte de overkomme «fjellene» som var øyas forsvarsverk, og som ikke ga invasjoner noen lett tilgjengelighet. En sentral fjellrygg strekker seg i retning nord-sør langs øyas lengde, noe som gjør reiser og kommunikasjon mellom hver side vanskelig, og isolerer korsikanere selv fra hverandre. Denne fjellryggen og dens strategiske posisjon forklarer langt på vei øyas unike historie.
Ved sine 8 779 km2 er Korsika den fjerde største øya i Middelhavet etter Sicilia, Sardinia og Kypros. Ratzel har beskrevet et samfunn som aldri er blitt erobret eller har styrt seg selv, men i sin evigvarende strid for frihet og suverenitet har Korsika frambrakt «tallrike forkjempere». På dette siste punktet innrømmer Ratzel en uhemmet beundring for sin venn og kollega Ferdinand Gregorovius, som forsvarer av korsikansk kultur og slutter seg til i å framstille Pasquale Paoli og Napoléon Bonaparte som større enn livet.
I 1762 skrev Jean-Jacques Rousseau i sitt hovedverk Du contrat social (Den sosiale kontrakt) at Korsika ville en da forbause Europa.Rousseau, Jean-Jacques, The Social Contract, kapittel 10. Sitat: «There is still in Europe one country capable of being given laws – Corsica. The valour and persistency with which that brave people has regained and defended its liberty well deserves that some wise man should teach it how to preserve what it has won. I have a feeling that some day that little island will astonish Europe.» Det ble skrevet rundt sju år før Napoléon ble født.
Det eldste kjente spor etter mennesker på Korsika er et 9500 år gammelt skjellet av en gravlagt kvinne. Sør for byen Sarténe, sørvest på øya, finnes det flere menhirer (steinstøtter med kanskje religiøs betydning) som har flere bilder av innhugde menneskeansikter.
Forhistorisk tid
Korsikas forhistorie er sammenlignbar med forhistorien til andre store øyer i Middelhavet som kun var tilgjengelig via båter og fikk en kultur som var til en viss grad insulær og utviklet seg i isolasjon. En mulig tilstedeværelse av folk under tidlig paleolitikum (den eldste steinalderepoken) under siste istid er kun bevist ved et mulig sted. Korsika, Sardinia og de andre øyene var da landfast med den italienske halvøy, men kan ha vært øyer både før og etter i sin geologiske historie.
Korsikas insulære forhistorie begynner med mesolittisk tid (steinalderepoken mellom paleolitikum og neolitikum da folk fra forhistoriske Sardinia krysset det smale Bonifaciostredet for å finne fjellheller som kunne gi ly for vær og vind rundt 9 000 f.Kr. Forhistorisk tid avsluttes med koloniseringen av antikkens grekere ved Aléria i 566 f.Kr. i jernalderen. Korsika, eller Kyrnos som grekerne omtaler den som, er ikke nevnt før den tid. Korsikas historie begynner således i 566 f.Kr.
Mesolittisk tid er datert til tiden 9 000-6 000 f.Kr.Costa, L.J.; Cécile Costa (2005): «Préhistoire de la Corse» , Kyrnos Publications pour l'archéologie. Denne epoken er kjent ved flere steder over hele Korsika og parallell til en tilsvarende samtidig kultur på Sardinia. Tilstedeværelsen av sardinsk obsidian (naturlig forekommende glass i form av naturlig bergart), som var viktig for produksjon av steinredskaper, sør på Korsika indikerer at folk krysset over fra Sardinia og til Korsika.
Neolittisk tid (bondesteinalderen) skjedde i tiden 6 000-3 000 f.Kr. Kulturen er definert som sammenlignbar med Sardinia, som er større og bedre arkeologisk undersøkt.Setzer, Teddi J. (2004): Use-Wear Experiments With Sardinian Obsidian: Determining Its Function In The Neolithic (PDF). University of Florida. s. 31. MA Thesis. Setzer følger Webster, G.S. (1996): A Prehistory of Sardinia 2300-500 B.C.: Monographs in Mediterranean Archaeology 5. Sheffield, England: Sheffield Academic Press Ltd. Dateringsskjema: EN 6000-4800 f.Kr.; MN 4800-4000 f.Kr.; LN 4000-3200 f.Kr. De avrundede datoene i denne artikkelen er felles med andre tekniske publikasjoner. Den sjøførende befolkningen i tidlig netolittisk tid brakte med seg sauer, geiter og griser. Jakt var en minimal del av økonomien. Tilstedeværelsen synes å ha vært periodisk og ikke fastboende.Patton, Mark (1996): Islands in Time: Island Sociogeography and Mediterranean prehistory. Routledge, ISBN 0-415-12659-2, s. 72–75. I den midtre neolittiske tiden mellom 5 000-4 000 f.Kr. ble kuer innført, produksjon av korn begynte, og faste landsbyer ble opprettet. Sen neolittisk tid er 4 000-3 000 f.Kr. og samsvarer med tidlig europeisk megalittisk kultur.Peregrine, Peter N.; Ember, Melvin (2001): Encyclopedia of Prehistory. 4 : Europe. Springer, ISBN 0-306-46255-9, s. 157, 169 De store steinmonumentene som ble reist på Korsika var dysser, justerte steiner på rad, og menhir (høyreiste bautasteiner), de sistnevnte kunne ha menneskelignende trekk med hode og torso hogd inn.Eiddon, Iorwerth; Stephen Edwards; C.J. Gadd; N.G.L. Hammond; E. Sollberger (1970): The Cambridge ancient history: Volume II Part 2. Cambridge University Press, s. 743–744.
Korsikas bronsealder skjedde i tiden 1 800-700 f.Kr., markert blant annet av den torriske sivilisasjon. Den har navn etter dens torri, «tårn», som er framstående trekk på bygninger, muligens borger, beliggende på de nedre skråningene i fjellene med utsikt over kysten. Kulturen fortsatte med statuemenhirer fra den foregående megalittiske kulturen, i mange tilfeller med gjenbruk av gamle statuer, men nå representerte de bevæpnede krigere med mykensklignende dolker, sverd og runde skjold, og en del har hjelmer med horn. Den torriske sivilisasjon var bevæpnet, framstilte metall og var internasjonal. Dets folk framstilte og eksporterte gjenstander og råblokker av bronse som er gjenfunnet i andre samfunn rundt Middelhavet.
Antikken thumb|Ruiner fra antikken i Aléria. thumb|Arven fra antikkens grekere i Aléria, keramisk drikkebeger, rhyton, formet som et hundehode. Jernalderen begynte rundt 700 f.Kr. og varte til rundt 100 f.Kr. Fønikerne var der først, men havnebyen Aléria ble grunnlagt av grekere. Byen hadde i henhold til grekeren Herodotus «en stor og vakker havn» og tjue år før byen Fokaia i Jonia ble oppgitt, det vil si i 566 f.Kr., hadde fokaiske kolonister grunnlagt en by, Alaliē, i det vestlige Middelhavet på øya Kyrnos (= Korsika).Herodotos: Historie, bok I, seksjonene 162-167. Diodorus Siculus skrev at byen het Kalaris, antagelig en forvanskning av Alaliē.Gregorovius, Ferdinand; (1855): Corsica: Picturesque, Historical and Social. Overs. Edward Joy Morris. Philadelphia: Parry & M'Millan, s. 12–13
Etruskerne fra det italienske fastlandet okkuperte det samme området og bygde blant annet en nekropolis med mer enn 200 graver,«France, le trésor des régions: Département: Haut-Corse» men fra 100-tallet f.Kr. var den blitt overtatt av romerne og en romersk villa er avdekket fra 100-tallet e.Kr. Korsika er det latinske navnet og var i bruk under den romerske republikken. Romerne gjorde Aléria til en administrasjonsby.
Antikkens greske navn på øya, Κορσική (Korsikḗ), er omtalt i Homers epos Odysseen, avledet fra forvanskning av det eldste greske navn Σειρηνούσσαι (Seirēnoússai, «Av sirenene»),«Corsica», Wiktionary og er en referanse til helten Odyssevs og hans fristelse av de skjønne sirener som lokket sjøfolk til skipbrudd og undergang. Andre greske skrivemåter er Kalliste, Korsis, Kernealis, eller Kirné. Det greske navnet avledet det latinske Corsica. Romerske historikere trodde imidlertid at Corsa eller Corsica (rett eller galt tolket de -ica som en adjektivisk avledet endelse) var det innfødte navnet på øya, men kunne ikke gi en forklaring på dets betydning.«Corsica» i: Charlton T. Lewis & Short, Charles (1879): A Latin Dictionary, Oxford: Clarendon Press Deres teori var at de innfødt korsikanere var opprinnelig ligurere, et opphavelig folk som har gitt navn til Liguria, en region i nordvestlige Italia.«Liguria» i: Smith, William, red. (1854): Dictionary of Greek and Roman Geography
Etter at romerne erobret Korsika fra etruskerne ble øya lagt inn under den romerske republikk ved slutten av første punerkrig sammen med Sardinia. Den ble i 238 f.Kr. en provins av republikken.Bertarelli, Luigi Vittorio (1929): Corsica. Guida d'Italia, Rome: CTI, s. 41 Romerne, som bygde ut en bosetning i Aléria, betraktet Korsika som en av de mest avsidesliggende, rustikke regioner i den romerske verden. Øya produserte sauer, honning, harpiks og voks, og eksporterte mange slaver, som ikke hadde godt rykte da de hadde et voldsom og opprørsk vesen. Øya var kjent i Roma for sin billige vin, og stedet ble benyttet som egnet som for forvisning. En av de mest kjente som ble forvist hit var den romerske filosofen Seneca den yngre.
Administrativ ble øya inndelt i regioner kalt pagi, som i middelalderen ble hetende pievi, den grunnleggende administrative enhet på øya fram til 1768. Under spredning av den nye religionen kristendom, som kom svært tidlig fra Roma og havnene i Toscana ble Korsika et sted med mange martyrer og helgener; de mest framstående var de hellige Devota (283-303)«Den hellige Devota av Corsica (283-303)», Katolsk.no og Julia,«Den hellige Julia av Corsica (500-t?)», Katolsk.no som ble skytshelgener for Korsika. Øya ble integrert inn under romersk Italia av keiser Diokletianus (regjerte 284-305).
Middelalderen