thumb|Grafisk framstilling av en befestet bosetning oppdaget ved Popeşti i sørlige Romania. Getere (gresk: getai; latin: getae) er det navnet som oldtidens grekere betegnet flere trakiske stammer på begge sider av Donaus nedre løp, i det som i dag er den nordlige delen av Bulgaria og Romania. Dette området var innlandet til de greske koloniene ved kysten av Svartehavet, noe som førte geterne i kontakt med grekerne fra en tidlig dato.
Historie 600-tallet f.Kr. Fra 600-tallet f.Kr. og framover kom getere i økonomisk og kulturell kontakt med grekerne som på denne tiden etablerte kolonier langs den vestlige siden av Euxeinos Pontos (Εὔξεινος Πόντος), det vil si Svartehavet. Geterne er nevnt for første gang hos historikeren Herodot i hans fortelling om Dareios I av Persias krig mot Skytia i år 513 f.Kr. I henhold til Herodot skilte geterne seg fra andre trakiske stammer i deres religion, sentrert rundt guden (daimon) Zalmoxis, og som en del getere kalte for Gebeleizis.Herodot: Histories, 4.93-4.97.
Mellom 400- og 200-tallet f.Kr. var geterne hovedsakelig underlagt styret til det blomstrende odrysiske kongedømmet (en sammenslutning av trakiske stammer). I løpet av denne tiden tjenestegjorde mange getere som soldater og ble kjent for sitt utmerkede kavaleri. Etter at det odrysiske rike gikk i oppløsning begynte mindre getiske fyrstedømmer å samle seg.
Den persiske ekspansjonen Før Aleksander den store gikk mot Persia hadde han ført krig mot geterne og rasert deres bosetninger.Arrian: Anabasis, Bok IA. «The Getae did not sustain even the first charge of the cavalry; for Alexander’s audacity seemed incredible to them, in having thus easily crossed the Ister, the largest of rivers, in a single night, without throwing a bridge over the stream. Terrible to them also was the closely locked order of the phalanx, and violent the charge of the cavalry. At first they fled for refuge into their city, which. was distant about a parasang from the Ister; but when they saw that Alexander was leading his phalanx carefully along the side of the river, to prevent his infantry being anywhere surrounded by the Getae lying in ambush, but that he was sending his cavalry straight on, they again abandoned the city, because it was badly fortified.» I 313 f.Kr. dannet geterne en allianse med Kallatis, Odessos og andre greske kolonier mot Lysimakhos, en makedonisk leder og arvtaker etter Aleksander den store, som holdt en festning ved Tirizis (dagens Kaliakra).Strabon: Geography, 7.6.1. «On this coast-line is Cape Tirizis, a stronghold, which Lysimachus once used as a treasury.»
Geterne blomstret særlig i løpet av den første halvdelen av 200-tallet f.Kr. Rundt 200 f.Kr. nådde autoriteten til den getiske fyrsten Zalmodegicos så langt som til den pontisk greske kolonien Istros ved Donaus munning i Svartehavet, noe en samtidig inskripsjon viser.Supplementum Epigraphicum Graecum 18.288 Andre sterke fyrster omfattet Zoltes og Rhemaxos (rundt 180 f.Kr.). Flere getiske herskere preget deres egne mynter. De antikke forfatterne StrabonStrabon: Geography, 16.2.38-16.2.39. og Dio CassiusCassius Dio: Roman History, 68.9. forteller at geterne praktiserte en herskerkult og det er bekreftet av arkeologiske levninger.
Strid med Roma I 72-71 f.Kr. ble Marcus Terentius Varro Lucullus den første romerske kommandant som marsjerte mot geterne. Det ble gjort for å angripe de vestlige pontiske allierte til Mitridates VI av Pontos, men romerne hadde begrenset militær suksess. Et tiår senere beseiret en allianse av skytere, getere, bastarnere,Folkegruppe i nedre Donau av muligens germansk opprinnelse. og greske kolonister Gaius Antonius Hybrida ved Istros.Titus Livius: Ab Urbe Condita, 103.Cassius Dio: Roman History, 38.10.1-38.10.3. Denne seieren over Romerriket gjorde det mulig for Burebista, en konge av geterne og dakerne, å dominere regionen for en kort tid (60-50 f.Kr.).
På midten av 100-tallet f.Kr. organiserte Burebista et kongeriket som besto av etterkommere av de som grekerne kalte getere, foruten også dakere, det navnet som romerne hadde gitt til folket i den samme regionen.Waldman & Mason (2006), s. 335.
Augustus satte som mål å underkaste hele Balkan og benyttet et fiendtlig angrep fra bastarnerne over Donau som påskudd for å angripe geterne og trakerne. Han ga Marcus Licinius Crassus ansvaret for planen. I 29 f.Kr. beseiret Crassus bastarnerne med hjelp av den getiske fyrsten Rholes.Cassius Dio: Roman History, 52.24.7; 26.1. Crassus lovte ham hjelp for hans støtte mot den getiske herskeren Dapyx.Cassius Dio: Roman History, 51.26. Etter at Crassus hadde nådd så langt som til Donaudeltaet lot han Rholes utpekes som konge og dro deretter tilbake til Roma. I 16 f.Kr. invaderte sarmatere, antagelig et iransk folk, getisk område og ble drevet tilbake av romerske tropper.Cassius Dio: Roman History, 54.20.1-54.20.3. Geterne ble plassert under kontrollen av den romerske vasallkongen i Thrakia, Rhoemetalces I. I år 6 e.Kr. ble provinsen Moesia opprettet, og opptok geterne sør for Donau. Geterne nord for Donau fortsatte som uavhengige stammer utenfor Romerriket.
Kultur right|thumb|Den trakiske graven i Sveshtari, Bulgaria. I henhold til Herodot var geterne «de edleste foruten også de mest retteferdige av alle de trakiske stammene.» Herodot: Histories, 4.93. Da perserne, ledet av Dareios I av Persia, drev krig mot skyterne, overga de trakiske stammene på Balkan seg til Dareios mens han marsjerte mot Skytia. Bare geterne ga motstand.
Da Lysimakhos forsøkte å undertrykke geterne ble han selv beseiret av dem. Den getiske kong Dromichaetes tok ham til fange, men behandlet ham godt og overbeviste således Lysimakhos at det var en større fordel å ha geterne som allierte enn som fiender, og ble til sist løslatt. I henhold til Diodorus ble Lysimachus underholdt i Dromichaetes' palass ved Helis hvor mat ble servert på tallerkener av gull og sølv. Oppdagelsen av en fornem grav ved Sveshtari i 1982 antyder at Helis var lokalisert i dets nærhet,Delev, P. (2000): "«Lysimachus, the Getae, and Archaeology» i: The Classical Quarterly, New Series 50 (Vol. 50, No. 2): 384–401. doi:10.1093/cq/50.2.384. hvor levninger av en stor antikk by er blitt funnet blant et dusin andre takiske gravhauger.
Som nevnt over var geternes hovedgud var Zalmoxis som de noen ganger kalte Gebeleizis.
Plinius den eldre har i hans Naturalis Historia nevnt en stamme som er kalt for Tyragetæ,Plinius den eldre: Naturalis Historia, 4.26. «Leaving Taphræ, and going along the mainland, we find in the interior the Auchetæ, in whose country the Hypanis has its rise, as also the Neurœ, in whose district the Borysthenes has its source, the Geloni, the Thyssagetæ, the Budini, the Basilidæ, and the Agathyrsi with their azure-coloured hair.» åpenbart en dakisk-trakisk stamme som bodde ved elven Tyras (dagens Dnestr). Deres stammenavn synes å være en bokstavelig kombinasjon av Tyras og Getæ, sammenlign med navnene til to andre stammer Thyssagetæ og Massagetæ.
Den romerske poeten Ovid under hans lang landflyktighet i Tomis (dagens rumenske havneby Constanța) skal ha skrevet et dikt (som nå har gått tapt) på getisk språk. I hans Epistulæ ex Ponto («Brev fra Svartehavet»), forsikrer han at to betydelige, men adskilte språk ble snakket av flere stammer i Skytia, hvilket han refererte til som getisk og sarmatisk.
I henhold til Hieronymus var geterne gul- og rødhårete.Hieronymus: Brev CVII til Laeta. II, se The Letters of St. Jerome
Getere og dakere Antikkens kilder miniatyr|Trakisk-getisk kunsthåndverk, fra 4. århundre f.Kr. Strabon er en av de første antikke kildene som nevner getere og dakere. Han hevdet i sin bok Geographica (ca 7 f.Kr.-20 e.Kr.) at dakerne levde i de vestlige delene av Dakia, «mot Germania og ved kildene til Donau», og at geterne i de østlige delene, mot Svartehavet, både sør og nord av Donau.Strabon: 20 AD, VII 3,13. Geografen skrev også at dakerne og geterne snakket det samme språket,Strabon: 20 AD, VII 3,14. etter å ha hevdet det samme om geterne og trakerne.The Cambridge Ancient History (Volume 3) (2. utg.). Cambridge University Press. 1982. ISBN 1108007147. I kapittel «20c Linguistic problems of the Balkan area» på side 838 argumenterer Ronald Arthur Crossland at «it may be the distinction made by Greeks and Romans between the Getae and Daci, for example, reflected the importance of different sections of a linguistically homogenous people at different times». Han tilbakekaller dessuten Stratons vitnemål og Georgievs hypotese for et «traktisk-dakisk» språk.
Plinius den eldre i hans Naturalis Historia, ca. 77-79 AD, ga et tilsvarende syn: «... selv om ulike folk har okkupert de tilstøtende kystene, ved et sted Getae, som romerne kaller Daci...»Plinius den eldre, 77 AD, IV 25.
Appian, som begynte å skrive sin historie om Romerriket under keiser Antoninus Pius fra 138 til 161, merket seg: «Men bortenfor disse elvene i steder de styrer, noe av kelterne over Rhinen og geterne over Donau, som de kaller dakere.»Appian 160 AD, Praef. 1.4.Millar, Fergus; Cotton, Hannah M.; Rogers, Guy M. (2004): Rome, the Greek World, and the East, Volume 2: Government, Society, and Culture in the Roman Empire, University of North Carolina Press. ISBN 978-0807855201. s. 189.
Junianus Justinus, historiker på 200-tallet e.Kr., skrev i sitt Sammendrag av Pompeius Trogus at dakerne er nevnt som etterkommere av getere: «Daci quoque suboles Getarum sunt» («Dakerne er også ætlinger av getere»).Junianus Justinus, XXXII 3.Papazoglu, Fanula (1978): The Central Balkan Tribes in Pre-Roman Times:Triballi, Autariatae, Dardanians, Scordisci, & Moesians, overs. av Mary Stansfield-Popovic, John Benjamins North America. ISBN 9789025607937. s. 335.
Dio Cassius la til sin Romersk historie en gang rundt 200 e.Kr.: «Jeg kaller folket dakere, navnet som er benyttet av de innfødte på dem selv foruten også av romerne, skjønt jeg er ikke uvitende at noen greske forfattere omtaler dem som getere, enten det er riktig begrep eller ikke...»Shelley, William Scott (1997): The Origins of the Europeans: Classical Observations in Culture and Personality, Cassius Dio (LXVII.4). Intl Scholars Pubns. ISBN ISBN 1573092207, ISBN 978-1573092203. s. 108Sidebottom (2007), s. 6. Han viste også at dakerne levde på begge sidene av nedre Donau; de som er sør for elven (i dagens nordlige Bulgaria) i Moesia, er kalt for moesianere, mens de som levde nord for elven er kalt for dakere. Han argumenterte at dakerne er «getere eller trakere av dakiske stamme».Cassius Dio. Roman History, 55.22.6-55.22.7. «The Suebi, to be exact, dwell beyond the Rhine (though many people elsewhere claim their name), and the Dacians on both sides of the Ister; those of the latter, however, who live on this side of the river near the country of the Triballi are reckoned in with the district of Moesia and are called Moesians, except by those living in the immediate neighbourhood, while those on the other side are called Dacians and are either a branch of the Getae are Thracians belonging to the Dacian race that once inhabited Rhodope.»
«I oldtiden, det er sant, moesianere og getere okkuperte alt landet mellom Haemus og Ister; men etter hvert som tiden gikk, endret en del av dem navnene sine, og siden den gang har navnet Moesia vært inkludert blant alle stammene som lever overfor Dalmatia, Makedonia, og Thrakia, og er adskilt fra Pannonia av Sava , en sideelv til Ister. To av de mange stammene funnet blant dem er de som tidligere ble kalt for Triballi, og Dardani, som fortsatt beholder sitt gamle navn.»Cassius Dio LI 27
Moderne tolkninger