thumb|250px|Kart over rutene til «Endurance», «James Caird» og «Aurora», depotruten til Rosshavsgruppen og den planlagte transantarktiske ruten til Weddellhavsgruppen:

Rosshavsgruppen var en del av Ernest Shackletons Endurance-ekspedisjon til Antarktis (1914–17). Gruppens oppgave var å legge ut en rekke forsyningsdepoter over Rossbarrieren fra McMurdo-sundet til Beardmorebreen, en rute som var etablert av tidligere antarktisekspedisjoner. Ekspedisjonens hovedgruppe skulle under ledelse av Shackleton gå i land ved Weddellhavet på motsatt side av kontinentet, og deretter gå tvers over iskalotten via Sydpolen til Rosshavet. Siden hovedgruppen ikke kunne frakte tilstrekkelig drivstoff og forsyninger for hele distansen, var de avhengige av Rosshavsgruppens depoter på den siste fjerdedelen av reisen.

Shackleton seilte fra London i august 1914 med ekspedisjonsskipet «Endurance» med kurs mot Weddellhavet. På samme tid samlet medlemmene av Rosshavsgruppen seg i Australia før avreisen til Rosshavet med det andre ekspedisjonsskipet, «Aurora». Organisatoriske og økonomiske problemer forsinket deres avreise til desember 1914, noe som forkortet den første sesongen med depotlegging. Etter ankomsten strevde den uerfarne gruppen med å mestre kunsten å ferdes i polarstrøk, og de mistet flesteparten av sledehundene sine. Nedturen fortsatte da «Aurora» slet seg løs av moringene under et kraftig uvær og ikke var i stand til å vende tilbake. Landgruppen var dermed overlatt til seg selv i det vinteren sto for døra.

Til tross for disse tilbakeslagene og ytterligere problemer som interne krangler, ekstremvær, sykdom og tre dødsfall, maktet Rosshavsgruppen å gjennomføre sin oppgave til fulle i løpet av den andre sesongen i Antarktis. Dette skulle imidlertid vise seg å være til ingen nytte, da Shackletons hovedekspedisjon ikke klarte å nå land, og «Endurance» ble knust av isen og sank i Weddellhavet. Shackleton klarte omsider å bringe besetningen i sikkerhet, men den transkontinentale ferden kunne ikke gjennomføres og depotene som hadde blitt lagt ut av Rosshavsgruppen ble derfor ikke benyttet. Rosshavsgruppen forble strandet fram til januar 1917, da «Aurora», som hadde blitt reparert i New Zealand, kom for å hente dem. Offentlig anerkjennelse av deres innsats lot vente på seg, men omsider ble fire Albertmedaljer tildelt medlemmer av gruppen, to av dem posthumt. Shackleton skrev senere at de som omkom «ga sine liv for sitt land like sikkert som de som ga sine liv i Frankrike eller Flandern.»Shackleton (1919), s. 340

Personell thumb|alt= En gruppe på 19 menn stilt opp på tre rekker, mange av dem i marineuniform.|Rosshavsgruppens medlemmer: Bakre rekke fra venstre: Joyce, Hayward, Cope, Spencer-Smith.Midtre rekke: Mackintosh tredje fra venstre, Stenhouse fjerde fra venstre. Til å lede Rosshavsgruppen valgte Shackleton Aeneas Mackintosh etter først å ha forsøkt å overtale Admiralty til å stille et marinemannskap til rådighet. Mackintosh var i likhet med Shackleton en tidligere offiser i den britiske handelsflåten og hadde deltatt på Nimrod-ekspedisjonen fram til han ble utsatt for et uhell som endte med at han mistet et øye.Shackleton (1911), s. 52–53 En annen veteran fra Nimrod, Ernest Joyce, som hadde startet sin Antarktis-karriere på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon, fikk ansvaret for hunder og sleder. Shackletons biograf, Roland Huntford, beskrev Joyce som «en merkelig blanding av svindel, fargeprakt og dyktighet»,Huntford, s. 194 men hans innsats med depotlegging under Discovery-ekspedisjonen hadde imponert Shackleton.Tyler-Lewis, s. 21–22 Ernest Wild, en underoffiser i Royal Naval, var bror av Frank Wild som seilte med Shackleton på «Endurance» som nestkommanderende.Huntford, s. 414

Flere hadde blitt hyret inn til gruppen temmelig hastig, noe som reflekterte den korte tiden Shackleton hadde satt av til innledende organisering av ekspedisjonen. Joseph Stenhouse, en ung offiser fra British India Steam Navigation Company, ble utnevnt til «Aurora»s styrmann etter å ha reist fra Australia til London for å få et møte med Shackleton.Haddelsey, s. 21–22 Arnold Spencer-Smith, en prest i Scottish Episcopal Church og tidligere skolemester, var med som erstatning for et av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene som hadde blitt sendt på aktiv tjeneste i første verdenskrig.Huntford, s. 412–413 Victor Hayward, en økonomiassistent fra London med sans for eventyr, ble rekruttert fordi han hadde jobbet på en ranch i Canada.Tyler-Lewis, s. 31–32

Selv om Rosshavsgruppens hovedoppgave var å legge ut forsyningsdepoter, omfattet Shackletons plan et vitenskapelig program for å utføre biologiske, meteorologiske og magnetiske undersøkelser i regionen. Leder for den vitenskapelige staben var Alexander Stevens, en skotsk geolog og forhenværende teologistudent.Tyler-Lewis, s. 41 John Cope, en 21-åring som hadde studert ved Cambridge, var gruppens biolog og ble senere ekspedisjonens skipslege.Tyler-Lewis, s. 50 To andre vitenskapsmenn ble tatt med fra Australia: fysikeren Dick Richards og kjemikeren Keith Jack. En australsk slektning av Spencer-Smith, Irvine Gaze, ble med som vitenskapelig assistent.

Trøbbel i Australia Mackintosh og kjernen av Rosshavsgruppen ankom Sydney i Australia i oktober 1914. De ble sjokkert over å oppdage at «Aurora» ikke var klar for en antarktisreise, men var avhengig av en kraftig overhaling. Videre hadde Shackleton tilsynelatende misforstått betingelsene for overtakelsen av fartøyet fra Mawson – selv ikke registrering av skipet i Shackletons navn hadde blitt gjort riktig.Tyler-Lewis, s. 43–45Haddelsey, s. 25 Mawson hadde fjernet mye av utstyret og forsyningene som hadde befunnet seg om bord, blant annet essensielle navigasjonsinstrumenter og grunnleggende utstyr i fartøyets mannskapsrom og som måtte erstattes. Problemet ble forverret av at Shackleton hadde redusert Mackintosh' midler fra 2000 til 1000 pund under forventning om at resterende behov ble dekket av gaver og belåning av fartøyet.Tyler-Lewis, s. 46 Det var ikke tilgjengelig midler for å dekke lønn og levekostnader for gruppen.Tyler-Lewis, s. 47

Shackleton var nå om bord på «Endurance» på vei mot Antarktis, og dermed utenfor rekkevidde. Støttespillere av ekspedisjonen i Australia, spesielt Edgeworth David som hadde deltatt som vitenskapelig leder under Nimrod-ekspedisjonen, var bekymret over situasjonen gruppen til Mackintosh hadde havnet i. De hjalp til med å skaffe tilstrekkelig med midler for å kunne fortsette ekspedisjonen, men til tross for dette trakk flere av medlemmene trakk seg fra videre tjeneste.Tyler-Lewis, s. 46–49 Noen av de som ble hentet inn som erstatning var rene noviser: Adrian Donnelly, en lokomotivingeniør uten erfaring til sjøs, meldte seg som andremaskinist, mens telegrafisten Lionel Hooke var en 18-årig elektrikerlærling.

Til tross for disse problemene, var «Aurora» klar til å seile fra Sydney 15. desember 1914 med kurs for Hobart. Dit ankom hun 20. desember for å laste de siste forsyningene og bunkre før kursen ble satt sørover mot Rosshavet 24. desember, tre uker forsinket i forhold til den opprinnelige planen. Den 16. januar 1915 ankom ekspedisjonen Rossøya. Mackintosh valgte å etablere en landbase ved Cape Evans, Scotts hovedleir under Terra Nova-ekspedisjonen, og å finne en sikker vinterhavn i nærheten for «Aurora».Bickel, s. 43–44

Første sesong, 1914–15 Depotlegging, januar–mars 1915 I tilfelle Shackleton ville forsøke å gjennomføre kryssingen allerede første sesong, valgte Mackintosh snarest å legge ut de to første depotene, ett ved 79°S nær Minna Bluff, et fremstående landemerke på Rossbarrieren, og ett lenger sør ved 80°S. I Mackintosh' øyne var dette minimum av det som var nødvendig for at Shackletons gruppe skulle klare seg over barrieren.Bickel, s. 46–47 Den forsinkede ankomsten til «Aurora» hadde gitt liten tid for akklimatisering av hunder og utrente menn, og det var ulike syn på hvordan de skulle gå fram. Ernest Joyce, den klart mest erfarne polfareren i gruppen, foretrakk en forsiktig start og ønsket å utsette avreisen med minst én uke.Fisher, s. 400 Joyce hevdet at Shackleton hadde gitt ham selvstendig kontroll over sledeaktivitetene,Bickel, s. 38Tyler-Lewis, s. 67–68 et synspunkt Mackintosh avviste og som senere skulle vise seg å være uten hold.Tyler-Lewis, s. 260

Mackintosh' syn vant fram, og 24. januar satte den første av tre grupper ut på sin ferd på isbarrieren. De to siste gruppene fulgte etter neste dag. Ytterligere uenighet mellom Joyce og Mackintosh oppstod angående hvor langt sør hundene skulle benyttes. Joyce ønsket ikke at de skulle gå lenger enn Minna Bluff, men Mackintosh hadde hastverk og tok dem med helt til 80°S.Huntford, s. 412 Et ytterligere tilbakeslag var at forsøkene på å frakte forsyninger med motortraktor mislyktes.Tyler-Lewis, s. 84–85 Selv om depotene omsider ble lagt ut på de planlagte stedene, var hele operasjonen omgitt av problemer. Ikke alle forsyningene hadde nådd depotene, og alle de ti sledehundene som var med på depotleggingen omkom under tilbaketuren.Tyler-Lewis, s. 94–97 Da alle gruppene samlet seg på Hut Point 25. mars var mennene utslitte og hadde forfrysninger, og tilliten til Mackintosh var betydelig svekket.Tyler-Lewis, s. 104–106 Isforholdene i McMurdo-sundet gjorde det umulig å gjennomføre tilbaketuren til Cape Evans, så mennene var ble nødt til å oppholde seg ved Hut Point fram til 1. juni da isen ble ansett å være trygg. I denne perioden levde de under kummerlige forhold og var avhengige av å fange seler for å skaffe ferskt kjøtt og olje.Tyler-Lewis, s. 106–111

Det skulle senere vise seg at denne første, tøffe sesongen med depotlegging var unødvendig. Shackleton hadde uttrykt i et brev sendt fra Sør-Georgia 5. desember 1914 (dagen «Endurance» forlot Sør-Georgia med kurs for Weddellhavet) til Ernest Perris i Daily Chronicle at han ikke hadde noen mulighet for å gjennomføre kryssingen denne sesongen. Hensikten var at Mackintosh skulle motta denne beskjeden, men telegrammet ble aldri sendt.Tyler-Lewis, s. 214–215

Tapet av «Aurora» thumb|upright|«Aurora» avbildet i New Zealand etter isdriften. Da Mackintosh avmarsjerte 25. januar 1915 for å lede gruppene som skulle legge ut depoter, overlot han kommandoen over «Aurora» til overstyrmannen Joseph Stenhouse. Den prioriterte oppgaven for Stenhouse var å finne en ankringsplass for vinteren i overensstemmelse med Shackletons instruksjon om å unngå å ankre opp sør for Erebus istunge midtveis mellom Cape Evans og Hut Point. Denne oppgaven viste seg å være en langdryg og farefull prosess. Stenhouse manøvrerte i McMurdo-sundet i flere uker før han omsider bestemte seg for å overvintre i nærheten av hytta på Cape Evans. Etter en siste visitt til Hut Point 11. mars for å plukke opp fire mann som hadde returnert tidlig fra depotleggingen, bragte han skipet til Cape Evans og festet fartøyet med anker og trosser. Deretter lot han «Aurora» fryse inne i isen.Bickel, s. 70–72

Natt til 7. mai blåste det opp til storm, og «Aurora» løsnet fra moringene. Festet til et stort isflak ble hun ført ut til åpent hav. Forsøk på å oppnå radiokontakt med folkene på land mislyktes, og med maskinene ute av drift begynte fartøyet å drive nordover ut av McMurdo-sundet og ut i Rosshavet, fremdeles innefrosset i et isflak. Først 12. februar 1916 kom «Aurora» fri av isen og gikk til New Zealand, der hun ankom 2. april.Shackleton (1919), s. 304–333

Improvisasjon