thumb|right|Kart over USA der New England er markert med rødt mini New England (bokstavelig: «Ny-England») er en region i det nordøstre hjørnet av USA. Boston er regionens forretnings- og kultursenter, og områdets storby. Regionen omfatter delstatene Connecticut, Maine, Massachusetts, New Hampshire, Rhode Island og Vermont. New England går omtrent vest til Hudson-elven. Alle unntatt Vermont har kyst mot Atlanterhavet. Dette er delstatene med minst utstrekning og har et samlet areal på 163.000 km2. Rhode Island er USAs minste delstat i utstrekning; Connecticut, New Hampshire, Vermont og Massachusetts er også blant USAs 10 minste delstater. Med en befolkning på rundt 15 millioner (2020) er området relativt tett befolket. Området har noen av USA fremste læresteder ved MIT, Harvard, Brown, Dartmouth og Yale der de fire siste er med i Ivy League.
New England har en viktig rolle i USAs historie ved at de første puritanerne kom dit i 1620 og etablerte koloni. Den første europeiske bosettingen var de såkalte pilgrimsfedrene som i 1620 kom fra England med «Mayflower» og slo seg ned i Plymouth. Den amerikanske revolusjonen begynte i Boston. Roger Williams’ utvandring fra Massachusetts til Providence regnes som en viktig hendelse i USAs historie. Massachusetts, New Hampshire, Connecticut og Rhode Island var blant de 13 koloniene som gjorde opprør og ble uavhengige av Storbritannia.
New England var et av tre hovedområder i den tidlige koloniseringen som senere ble USA. De to andre områdene var de sørlige koloniene dominert av store plantasjer med slaver fra Afrika (Virginia, Carolina, Georgia) og det mellomliggende området preget av kompakte landsbyer og isolerte gårder (New Jersey, Pennsylvania, Maryland). New York (nederlandsk) og Delaware (svensk) kom etterhvert under engelsk kontroll. Sjøveien forbandt områdene og havnebyene Baltimore og Boston var viktige befolkningssentra. I 1790 var befolkningen i koloniene omkring 4 millioner og de fleste av disse bodde ved eller med lett adgang til kysten.
New England er minst av USAs 8 regioner: New England, De mid-atlantiske statene, Sørstatene, Midtvesten, sørveststatene, fjellstatene og stillehavsstatene.
Geografi og befolkning New England inngår i en kjede av østkystbyer fra Boston til Washington DC; byene er vokst slik at forstedene i den ene nesten går over i forstedene i nabobyen slik at det dannes en "megaby" (engelsk: megapolis). Klimaet er relativt kjølig og været uforutsigbarhet med hyppige lavtrykk særlig i Maine og Vermont. Været er ofte preget av fuktig luft fra Atlanterhavet og det kommer noen ganger svært kald luft fra Canada og av og til tørr luft fra vest. Årsnedbøren ligger på 900 til 1100 millimeter i gjennomsnitt. Boston har juligjennomsnitt på 23⁰C og januar på -1⁰C. Jorden er med noen unntak stort sett lite gunstig for jordbruk på grunn av mye stein, kupert terreng, tynt lag matjord og til dels sur jord. I områder preget av løvtrær er jordsmonnet mindre surt og mer fruktbart. Nord-sørgående fjellkjeder på opp mot 1200 meter utgjør naturlige barrierer mot vest. Cape Cod er stort sett det eneste flate lavlandsområdet. Connecticut-dalen er det viktigste jordbruksområdet i New England. Grønnsaksdyriking og plantasjer er det stort sett i lavlandet ved kysten og i Connecticut-dalen, mens det indre er preget av skog og beiteland. Maine, Vermont og New Hampshire er for en stor del dekket av skog og det er betydelig skogbruk og treforedling. Åsene i Vermont er for en stor del dekket av barskog som er grønn hele året, derav det franske navnet Vert Mont. Vermont har lange snørike vintre som gir grunnlag for vintersport. +DelstatAreal km2Som delstatHovedstadConnecticut129731788HartfordMaine860271820AugustaMassachusetts213861788BostonNew Hampshire240971792ConcordRhode Island31441790ProvidenceVermont248871791Montpelier New England har en relativt tydelig dialekt som skiller seg fra de fleste statene i det indre. Befolkningen er overveiende hvit og en stor del av innbyggerne er katolikker (tall for 1995). På 1800-tallet innvandret mange fra katolske deler av Europa (Polen, Italia og Portugal samt en del mellomeuropeiske land). Bostone er sentrum for chrisian science og for unitarismen i USA. Området rundt Boston og New Haven er tett befolket, mens det indre av Maine er tynt befolket (under 10 innbyggere per km2). Vermont har spredt befolkning. Massachusetts har omtrent halvparten av befolkningen i New England. Connecticuts folketall har steget blant annet fordi New York Citys omland har spredt seg til den sørvestlige delen.
Lokalt er hver delstat delt inn i små inkorporerte samfunn kjent som New England-byer, og disse er ofte er styrt ved bymøter. Velgerne har i senere år stemt oftere på liberale kandidater ved delstatlige og føderale valg enn i noen annen region i USA, men var tidligere en bastion for Republikanerne. (Tilsvarende var Sørstatene tidligere en bastion for Demokratene, men har i senere år blitt et kjerneområde for Republikanerne).
New England tok ledelsen i amerikansk litteratur, filosofi og utdannelse til tross for områdets puritanske bakgrunn. Regionen spilte en framtredende rolle i bevegelsen som forbød slaveri. Det var også den første regionen i USA som ble endret av den industrielle revolusjon. I dag er New England et betydelig sted for høyere utdannelse, høyteknologi, forskning og medisin, finans og turisme. Boston, kalt «New Englands hjulnav», har alltid vært et dominerende sentrum i regionen; finansielt, kulturelt, intellektuelt og transportmessig.
Yankee var opprinnelig betegnelse for personer fra New Enland.
Historie
Urbefolkning
De første kjente innbyggerne i New England var amerikanske urfolk som snakket øst-algonkinske språk. De var dyktige jordbrukere med avanserte teknikker. Kjente stammer er blant annet abenaki, narrangsettene, massaschusettene, pocomtuc, micmac, penobscot, Warranocke og mohegan. Puritanerne som koloniserte New England fra 1620 hadde i utgangspunket bedre relasjoner til urfolket (såkalte indianere) enn mange andre kristne kolonister. Ved den første thanksgiving-festen i 1621 deltok 90 personer fra Wampanoag-stammen, inkludert høvding Massoit. Narrangansettene og wampanoagene dominerte i området der puritanerne slo seg ned. Etter 1630 dør et stort antall av massachusettene under en koppeepidemi.
I den tidlige koloniseringen var de engelske kolonistene relativt svake og behandlet de innfødte som likeverdig. For eksempel i 1621 inngikk Plymouth-kolonien og Wampanoag-stammen en fredsallianse (league of peace). Etterhvert som de engelske kolonistene ikke behandlet indianerne som likeverdige søkte de støtte hos andre stammer, hos den engelske kronen, hos franske og nederlandske kolonister.
På 1630-tallet var det strid mellom kolonistene i Connecticut-dalen og pequot-indianere; puritanerne omringet i 1637 indianernes leir ved Mystic og massakrerte der flere hundre og satte fyr på landsbyen. I 1643 dannet Massachusetts Bay, Connecticut, Plymouth og New Haven en konføderasjon for å stå samlet mot indianerne. Misjonæren John Eliot medvirket til å bedre relasjonen til indianerne. Harvard fikk en egen avdeling for indianere.
Indianerne var særlig misfornøyde med at kolonistene hadde tatt jaktmarkene deres. Høvding Metacom, kalt kong Philip av de engelske kolonistene, ledet en allianse av indianerstammer som fra 1675 angrep gårder og mange landsbyer, og kolonistene ble drevet tilbake i retning Boston. Dette var kjent som kong Philips krig (1675-1678). Kolonistene var overlegne i antall (omkring fire ganger så mange) og var bedre utstyrt. Indianerne ga opp, Metacom ble drept og hodet av Metacom ble spikret opp på en vegg i Plymouth. Omkring 600 kolonister og 4000 innfødte ble drept i denne krigen. Etter kong Philips krig konkluderte indianerne at væpnet motstand ikke nyttet og aksepterte å være undersåtter eller de trakk ut av det sørlige New England. I 1680 var det sør i New England omtrent 10 ganger så mange europeere som innfødte.
Lengre nord og øst i New England opprettholdt indianerne sin suverenitet lenger. De innfødte i Maine og New Hampshire, kalt Wabanaki, avviste stadig de engelske kolonistenes forsøk å utøve myndighet. På midten av 1600-tallet var antallet innfødt reduserte merkbart på grunn av smittsomme sykdommer fra Europa. I 1688 var det knapt 7000 europere i Maine og 4000 i New Hampshire, mot 3000 innfødte. Wabanakiene spilte engelske og franske kolonister ut mot hverandre i skiftende allianser. De engelske kolonistene tolket situasjonen som at wabanakiene hadde underordnet seg de engelske kolonistene, en tolkning de innfødte selv var uenig i; wabanakiene betraktet kolonistene som likeverdige undersåtter under den engelske kongen. I 1677 angrep indianerne bosettinger på Maine-kysten og de engelske kolonistene signerte i 1678 en fredsavtale som innebar at underordning under den engelske kongen gjorde de innfødte og kolonistene likeverdige; dette innebar at indianerne hadde suverenitet i sitt område og for sine innbyggere.
King William's War, eller kong Vilhelm-krigen, ble utkjempet 1688-1697 mellom på den ene siden engelske kolonister og på den andre siden franske kolonister i Ny-Frankrike og deres allierte i Wabanaki-sammenslutning (innfødte i New England og kanadiske kystområder). Kong Vilhelm-krigen omtales som den nordamerikanske delen av niårskrigen (krigshandlingene i Europa begynte senere enn i New England) og var i stor grad en følge av at avtalene etter kong Philip-krigen ikke ble etterlevd. Guvernør Edmund Andros i Dominion of New England bemannet garnisoner i Maine og New Hampshire; i forbindelse med oppføring av befestninger var det voldelige sammenstøt høsten 1688. Etter at Andros ble avsatt i april 1689 angrep de innfødte flere byer langs kysten av Maine og fordrev en god del av de engelske kolonistene. Til langt ut på 1700-tallene var de engelske kolonistene i Maine svake og fåtallige.
Engelsk kolonisering
New England var en av de aller første europeiske bosetningene i Nord-Amerika etter den oppgitte norrøne bosetningen i Vinland på begynnelsen av 1000-tallet. John Cabot nådde kysten av New England i 1497 og tok landet i besittelse på vegne av den engelske kongen, Cabot kalte området "De syv byer". Cabot hadde sett tegn til at landet var befolket. Giovanni da Verrazano undersøkte i 1524 kysten på oppdrag av Frankrike. Den engelske oppdageren Bartholomew Gosnold gikk i land på øya Martha's Vineyard i 1602 og handlet skinn med de innfødte. Fire år senere var Gosnold kaptein på et skip som gikk til Jamestown, den første engelske byen i Amerika I 1609 kom Samuel de Champlain frem til Champlainsjøen i Vermont i sin ambisjon på å finne veien til Kina via Canadas vassdrag. Champlain utforsket St. Lawrence-bukta, seilte i 1604 sørover til Cape Cod og grunnla i 1608 kolonien Quebec. George Weymouth seilte nord til Maine i 1605. Weymouth kidnappet fem personer fra en abenaki-stamme og tok dem med seg til England. Noen av disse kom tilbake til landsbyen og advarte mot engelskmennene. I 1611 kidnappet Edward Harlow flere personer noe som ble fulgt av gjengjeldelsesangrep.
Kaptein John Smith undersøkte kysten av New England i 1614 og laget et kart som de første bosetterne brukte; Smith satte navnet New England på området. Smith ble i 1615 tatt til fange av franskmenn og ført til La Rochelle, han rømte og tok seg tilbake til Plymouth. Han laget detaljerte kart som kom ut i 7 versjoner og ga ut 6 bøker om området. Smiths beskrivelse av kysten og hans kart ble studert nøye av kolonistene som seilte fra Plymouth i 1620.
New England har en viktig rolle i USAs historie ved at de første puritanerne kom dit i 1620 og etablerte koloni. Den første europeiske bosettingen var de såkalte pilgrimsfedrene som i 1620 kom fra England med «Mayflower» og slo seg ned i Plymouth.