«Jakt» kan også referere til predasjon og båttypen jakt miniatyr|Buskmann i Afrika på jakt med pil og bue miniatyr|Jeger med en en moderne rifle (en Sako 85) (2017) miniatyr|Jeger med gevær Jakt eller veiding (av norr. veiðr)Norsk ordbok (online). Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Dokumentasjonsprosjektet. Besøkt 1. august 2009 er å spore opp og fange eller felle ville dyr og fugler, som kan brukes til matauk eller klær, eller på annen måte ha nytteverdi for jegeren. Jakt kan også tjene til å regulere en viltbestand, for eksempel for å begrense eller unngå skade på beitemark.Vebjørn Veiberg: Hjort, hjortejakt og beiteskader (PDF) I den industrialiserte delen av verden er det ikke lenger behov for å jakte for matauk og klær, så der er jakt en mer eller mindre kontroversiell hobby med stor økonomisk betydning for mange. miniatyr|Jeger ved drivjakt

Bakgrunn thumb|left|Artemis, jaktgudinnen thumb|left|Jaktscene fra Tassili n'Ajjer i Sahara (Algerie) I gresk mytologi er Artemis kjent som jaktgudinnen, eller den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Artemis var også kjent som jaktgudinnen Diana i romersk mytologi.

Menneskets jaktinstinkt var opprinnelig motivert ut fra behovet for mat, der menneskets diett skal ha et visst innslag av kjøtt fra pattedyr, fugler eller fisk. I årtusener var menneskene jegere og sankere som flyttet rundt med årstidene og byttedyrene de jaktet på. I Europa fulgte disse disse jegerne villreinens migrering nordover, etter hvert som isen trakk seg tilbake etter siste istid. Slik ble Skandinavia befolket, men bofaste ble disse folkene først mye senere. I Norge og Europa forøvrig er det funnet en rekke beviser for slike veidekulturer, blant annet gjennom funn av helleristninger og hulemalerier.

Man har antatt at samene var blant de første veidefolkene som bosatte seg i det nordlige Europa, men selv om det finnes en rekke bevis for at jegerfolk var bofaste, så kan ikke disse bevisene uten videre tilskrives den samiske veidekulturen før nærmere år 0. Jakt har alltid vært en essensiell del av selve livsgrunnlaget for naturfolkene, mens jakt i det moderne samfunnet mer blir å regne som en sport eller fritidssyssel.

I Magnus Lagabøtes landslov, et lovverk gjeldende for hele Norge gitt i 1276, beskrives lover for jakt i Landsleiebolken. Bjørn og ulv kan den som vil, jakte i enhvers skog, bare unntatt når en bjørn har gått i hi. Om fellefangst står det blant annet: Hvis noen driver fellefangst i egen utmark, skal han løse ut fellene om dagen og sette dem opp om natten... Dersom noen driver fellefangst utenfor egen utmark og legger ut selvskudd for bjørn eller andre dyr, da skal han kunngjøre ved herredskirken eller på tinget hvor det er lagt ut. Og hvis folk seinere går i det og får skade av det, skal enhver være ansvarlig for seg selv.... Når folk drar på dyrejakt​, skal enhver dra dit hvor han eier utmark, og drive hunder mot dyr. Den som jager det opp, eier dyret, så lenge han vil fare etter det, selv om en annen feller det... Hvis folk drar i andres skog eller utmark for der å drive hunder mot dyr, da jakter de dyr for den som eier utmarka, unntatt om de jakter bjørn og ulv... Det er også omtalt jakt på elg, ekorn, tiur og oter i denne loven. Det omtales også revegjerder, spydgjerder, dyregraver, ulvehus og bjørnebåser.

På 1900-tallet ble forsyningen av denne type mat industrielt organisert, og behovet for å «dra på jakt» mindre aktuelt mange steder i verden. Fortsatt er imidlertid jakt et primærbehov for mange, men i industriland tilfredsstiller jakten kun et sekundærbehov, som ønsket om friluftsliv og sosialt fellesskap med likesinnede. Der vil kostnadene ved å delta i jakt ofte overstige besparelsene, og bare sjeldent finner man i dag mennesker som i livnærer seg av jakt. Derimot finner vi i økende grad næringer som organiserer forskjellig typer jakt mot betaling. Helt fram til 1970-tallet har det dessuten vært utstrakt jakt på såkalte skadedyr.

Jakt og fangst Jakt kan deles inn på mange måter, men det har blitt vanlig å skille mellom småviltjakt og storviltjakt. Småviltjakt er jakt på mindre pattedyr og fugler, opp til størrelsen av et rådyr, som i seg selv ikke regnes som småvilt i Norge. Storviltjakt er jakt på større pattedyr, som for eksempel større hjortedyr, oksedyr, elefanter og større rovpattedyr som bjørner og store kattedyr.

En form for jakt kalles også fangst, en jaktform som i dag i hovedsak omhandler kommersiell utnyttelse av fisk og sjøpattedyr. Fiske, hvalfangst og selfangst er eksempler på denne jaktformen, som i tidligere tider også i stor grad omhandlet fangst av pelsdyr. Denne næringen har imidlertid for det meste blitt overtatt av såkalt pelsdyroppdrett.

Jaktvåpen Våpen til jaktbruk kan sammenfattes som jaktvåpen. I dag bruker man helst lange skytevåpen av typen rifle og haglegevær når man jakter, men i mange kulturer er det fortsatt vanlig å bruke mer primitive våpentyper, som spyd, buevåpen, slynge, sprettert og ulike blankvåpen eller gift, feller og snarer. I noen former for trofejakt er det også vanlig å bruke primitive våpen. Også spesialtrente hunder og rovfugler kan benyttes og brukes fortsatt noen steder.

I Norge reguleres all bruk av våpen av våpenloven.LOV 1961-06-09 nr 01: Lov om skytevåpen og ammunisjon m.v. (våpenloven). Lovdata ISBN 82-504-1146-3. Besøkt 31. juli 2009

Jaktformer Der er mange måter å jakte på. Man kan jakte alene eller sammen med andre mennesker og dyr. Det er grunn til å tro at hunden, som også er kalt menneskets beste venn, ble domestisert av jaktmessige årsaker. Mennesket har også temmet og dressert mange dyr av samme grunn, for eksempel rovfugler og gepard. Mange dyr har dessuten blitt domestiserte for at mennesket skal slippe å gå på jakt, eksempelvis sau, geit, gris og kveg.

Drivjakt

Drivjakt er en jaktform som har røtter tilbake til steinalderen. Prinsippet går ut på å drive (jage) vilt mot andre jegere som har posisjonert seg i terrenget på forhånd. En eller flere jegere går gjennom et begrenset område i terrenget for å drive eventuelle dyr mot postene. Jaktformen er typisk for blant annet elgjakt. Til drivjakt kan man også bruke såkalte drivende hunder for å jage viltet mot jegerne.

Utfordringen med drivjakt ligger først og fremst i å forutse hvor dyrenes fluktrute vil gå. Mange jegere bruker derfor mye tid på å undersøke terrenget på forhånd for å finne de beste postene. Det kan for eksempel være et dyretråkk eller en naturlig kløft i terrenget som sikrer dyret skjul. Dyrene kjenner som regel terrenget godt og jegeren bør derfor lete etter velbrukte dyretråkk eller andre spor som tilsier at dyrene velger akkurat den fluktruten. Selv dyr som ikke kjenner terrenget vil av instinkt følge visse mønstre i valget av fluktrute. I mange tilfeller velger dyrene likevel en helt annen rute enn det jegeren anså som logisk, spesielt skjer dette med svært stressede dyr. Det er vanlig å gå mot vinden slik at dyrene ikke får vær av menneske før de ser eller hører driverne.

Det stilles ikke like høye krav til forsiktighet på post under drivjakt som f.eks ved råbukkjakt. Det skyldes at dyrene flykter fra en fare og dermed ikke er så oppmerksomme på andre farer.

I land med høy fattigdom og jakt er en eksklusiv turistnæring, som for eksempel i Ungarn, Slovakia og Polen, er det vanlig at fattige arbeider for jaktarrangører med å drive dyr gjennom skogen mot jegerne som har betalt for jakten. Dette forekommer sjelden eller aldri i Norge, fordi stort sett all jakt organiseres av jegerne selv eller eventuelt sammen med en jaktguide eller kjentmann.

Hetsjakt thumb|Hetsjakt på hare med mynderDean Wolstenholme, (1757)–1837)

Hetsjakt er en spesielt hurtig form for drivjakt der hurtige hetsende hunder renner etter viltet for å nedlegge det selv (altså uten bruk av våpen), men slik jakt er ikke lenger tillatt i Skandinavia og mange andre industrialiserte land. Jaktformen blir av flere hevdet å være en form for blodsport, men den er fortsatt både vanlig og nødvendig (for matauk) mange steder i verden.

De mest typiske jakthundene for hetsjakt er mynder, fordi disse er svært hurtige og gjerne har et bedre utviklet syn enn andre hunderaser, men også hurtige støvere og terriere blir benyttet i noen grad. Jaktformen blir av noen regnet som en blodsport, men mange steder (for eksempel i Asia, Afrika og Sør-Amerika) er den essensiell for at folk skal klare å overleve.

Parforsejakt

Parforsejakt eller parforcejakt (av fransk par Force = med vold, hets) er en type hetsjakt der et jaktlag av jegere jakter rødrev (i tidligere tider også andre pattedyr) fra hesteryggen og bruker et kobbel av hunder, tradisjonelt av hunderasen foxhound eller en annen hurtig støvertype som jager i flokk, til å søke opp og hetse rødreven til dyret blir utmattet og styrter.

Jaktformen har vært spesielt populær i Storbritannia i tiden etter andre verdenskrig, men det er også vært drevet med parforsejakt i mange andre land. Som regel blir reven drept ved at hundene river den i filler, men opprinnelig var det personen med høyest rang som hadde retten til å drepe byttet, som regel med dolk. Jaktformen er forbudt i de fleste industrialiserte land og blir gjerne regnet som en blodsport.

Falkoneri

Falkoneri er en form for hetsjakt. Rovfugler lar seg dressere til å hetse småvilt og andre fugler. Det er spesielt ørner og falker som brukes, ofte jaktfalk eller kongeørn. Selve akten kalles falkonering, og de som holder på med dette kalles falkonerere.

Falkoneri hadde høy status i Europa under middelalderen, men er nå blitt uvanlig og ofte ulovlig. Det finnes imidlertid fortsatt falkoneri i noen europeiske land, for eksempel i Storbritannia og Spania. I flere land utenfor Europa er falkoneri fortsatt i bruk for matauk. I andre land brukes slike fugler aktivt til å beskytte fly og flyplasser, gjennom at rovfuglene jager vekk andre fugler, som ellers kan have i jetmotorene til flyene og forårsake store katastrofer.

Lokkejakt

Lokkejakt er en jaktform der jegeren bruker en lokk til å narre viltet inn på skuddhold. Jaktformen er derfor mest egnet for revirhevdende arter, for eksempel til bukkejakt og revejakt. Lokkejakt krever også god kunnskap om arten det skal jaktes på.

Posteringsjakt

Posteringsjakt er en passiv jaktform der jegerne benytter seg av faste plasser (poster) der dyra ofte trekker eller er lette å få øye på, for eksempel i hogst- og åkerkanter, myrhalser osv. Mange jegere bygger også jakttårn eller trehytter og lignende, for å gjøre livet på post mer komfortabelt og sjansen til å bli oppdaget av viltet mindre. Ellers er det også vanlig å dekke seg til på andre måter. Posteringsjakt kan man drive på med alene eller sammen med andre. Det er blant annet en vanlig jaktform når man jakter på rådyr.

Smygjakt

Smygjakt eller snikjakt er en jaktform der jegeren (som regel alene) går stille eller «sniker» for å oppdage og komme seg inn på skuddhold av vilt, uten at viltet oppdager ham. I Norge brukes teknikken ofte på rådyr og hjort. Jaktformen er ikke avhengig av organisering eller samkjøring av jegere og er sånt sett enkel å utføre, men det kreves derimot svært mye av jegeren. Blant annet er tålmodighet, list og kunnskap om viltet avgjørende for å lykkes. Hjortevilt er svært vare og oppmerksomme dyr som frykter mennesker. De har en velutviklet hørsel og luktesans og er som regel alltid på vakt etter farer. De er dessuten vant til å skille ut bevegelser i skogen og har godt nattesyn. Dette gjør at det stilles store krav til jegerens kamuflasje og fremferd i skogen. Det er avgjørende at jegeren går mot vinden, unngår å bevege seg i silhuett samt unngår å knekke kvister eller rasle i løv eller skaresnø. Jegeren bør også kle seg i farger som samsvarer med omgivelsene han skal jakte i. Mange velger også å kamuflere lys hudfarge med kamuflasjefarger eller bekledning. Jegeren bør også forflytte seg rolig og i skjul av vegetasjonen.