Den store røde flekken er et mursteinsrødt og oransjefarget høytrykksområde, som produserer en antisyklonisk storm i planeten Jupiters atmosfære. Flekken er det mest gjenkjennelige trekket på Jupiter og er den største stormen i solsystemet. I 2017 var den så stor at 1,3 jordkloder kunne få plass der, og den kan observeres fra jorden med relativt små teleskoper.
Den ble observert i juli 1665 og har således eksistert i minimum 360 år. Flekkens opprinnelse er ukjent, og man vet ikke hvordan slike strukturer kan bestå over så lang tid.
Sentrum av stormen ligger ved den 22. breddegraden sør for Jupiters ekvator, og den gir opphav til vindhastigheter på opp til mer enn 400 km/t. Infrarøde observasjoner og rotasjonsretningen tyder på at flekkens skytopper er betydelig høyere og kaldere enn de omgivende regionene.
En har kjent til andre lignende, mindre flekker i flere tiår (se for eksempel artikkelen Oval BA). Det kan ha vært lignende strukturer på Saturn (jamfør den store hvite flekken og Dragon Storm) og Neptun (jamfør Neptuns mørke flekker).
Flekken antas av mange forskere å være borte om 50–100 år eller mer, ettersom den har begynt å bli mindre. Fra 1930-årene frem til 2015 mistet den 2/3 av størrelsen.
Observasjonshistorie Den store røde flekken er en vedvarende antisyklonisk storm. Sentrum av stormen befinner seg 22° sør for Jupiters ekvator. Flekken har blitt observert og har eksistert i minimum 360 år. thumb|upright|En tegning av Jupiter foretatt av Thomas Gwyn Elger (1836–1897) i november 1881. Tegningen viser den store røde flekken «opp-ned». Robert Hooke (1635–1702) beskrev en flekk på planeten i mai 1664. Det er mulig at Hookes flekk var i det nordlige ekvatorbelte, mens den store røde flekken er i det sørlige ekvatorbelte. Det er også mulig at flekken som Hooke beskrev, i virkeligheten var månen Callisto. Mer overbevisende er Giovanni Cassinis (1625–1712) beskrivelse i det påfølgende år.
Stormen ble beskrevet som en «permanent flekk» av Cassini etter at han observerte den i juli 1665 sammen med sin instrumentmaker Eustachio Divini (1610–1685). Ifølge en rapport av Giovanni Battista Riccioli (1598–1671) fra 1635, observerte Leander Bandtius en stor flekk som han beskrev som «en oval, som tilsvarte 1/7 av Jupiters diameter på sitt lengste.» Riccioli omtalte Bandtius som abbeden av Dunisburgh og at denne hadde et «ekstraordinært teleskop». Ifølge Ricciolis beskrivelse «er disse egenskapene sjelden observert, og da bare med et teleskop med eksepsjonell kvalitet og forstørrelse». thumb|upright|left|Donato Cretis maleri «Jupiter» fra 1711 er den første avbildning av flekken som rød Et oljemaleri fra 1711 av rokokkomaleren Donato Creti (1671–1749) er den første avbildning av flekken gjengitt med rød farge. Bildet er utstilt i Vatikanstaten og er et av en serie bilder av forskjellige himmellegemer som er brukt bakgrunn for ulike italienske scener. Bildene ble kontrollert for sin nøyaktighet av astronomen Eustachio Manfredi (1674–1739). Ingen jovianske fenomener ble offisielt beskrevet som røde før på slutten av 1800-tallet.
Flekken hadde synlige fluktuasjoner fra 1665 til 1713. Den var ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708.
Den store røde flekk ble sett i 1830 og ble utførlig studert etter at den ble spesielt klar og tydelig i 1879. Et gap på omkring 118 år skiller observasjonen i 1830 fra observasjonen i 1713. Vi vet ikke om flekken forsvant eller om observasjonene bare er dårlig dokumentert. Før 1830 hadde flekken en langsommere bevegelse, og det har derfor vært spekulert i om dette var en annen flekk. thumb|Jupiter og den store røde flekk sett fra Voyager 1 i 1979.
Et studium fra juni 2024 av historiske observasjoner hevdet at den «permanente flekk» som ble observert fra 1665 til 1713 ikke er den samme som den moderne røde flekk som har vært observert siden 1831. Det ble hevdet at den opprinnelige flekken forsvant, og at en ny flekk ble dannet, som er den vi ser idag.
Den store røde flekken har blitt observert nesten kontinuerlig siden 5. september 1831. I 1879 hadde mer enn 60 observasjoner blitt nedtegnet. Siden 1879 har flekken blitt observert kontinuerlig. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre.
Den 25. februar 1979, da romsonden Voyager 1 var 9,2 millioner km fra Jupiter, overførte sonden det første detaljerte bildet av flekken. Skyer og detaljer så små som 160 km var synlige. De fargerike skymønstrene til venstre for flekken er dens «kjølvann», med komplekse og variable skybevegelser. Den hvite ovale stormen rett under den store røde flekken har omtrent samme diameter som jorden. Flekken var stor nok til å romme to eller tre planeter på størrelse med jorden.
Romsonden Juno, som gikk inn i en polarbane omkring Jupiter i 2016, fløy over den store røde flekken under sin nærmeste passering av Jupiter den 11. juli 2017. Den tok flere bilder av flekken i en avstand på omkring 8 000 km over overflaten. Juno har studert sammensetningen og evolusjonen av Jupiters atmosfære, deriblant den store røde flekken.
Flekkens størrelse I begynnelsen av 2004 hadde flekken omkring halve lengden som den hadde for et århundre siden, da dens lengde var 40 000 km. Med den nåværende reduksjonshastigheten kan flekken bli sirkulær innen 2040. Dog regnes ikke det som sannsynlig, på grunn av den forstyrrende effekt fra tilgrensende jetstrømmer. Det er ikke kjent hvor lenge flekken vil vare eller hvorvidt forandringen skyldes normale fluktuasjoner. thumb|Den store røde flekken minker i størrelse. Bildene viser størrelsen i 1995, 2009 og 2014. Ifølge et studium av forskere ved University of California, Berkeley mistet flekken 15 % av sin diameter sammen med dens store akse mellom 1996 og 2006. Xylar Asay-Davis, som var med i forskerteamet, bemerket seg at flekken ikke forsvant. Han skrev: «Hastigheten er en mer robust form for måling fordi skyene som er tilknyttet den røde flekken også er sterkt påvirket av flere andre fenomener i den tilgrensende atmosfære.»
På slutten av 1800-tallet var flekken omkring 25 500 km lang. Under forbiflyvningen til romsondene Voyager i 1979 hadde den en lengde på 14 500 km og en bredde på omkring 8 000 km.
Observasjoner i 1995 av teleskopet Hubble viste at den hadde minket i bredde til 13 020 km, og i 2009 var bredden 11 130 km. I 2015 hadde den en lengde på 16 500 km og en bredde på 10 940 km, og minsket i lengde på omkring 930 km hvert år.
Fra 1930-årene frem til 2015 hadde den røde flekken minket til en tredel av størrelsen.
Den 3. april 2017 målte flekken 16 350 km i diameter og var 1,3 ganger større enn jordens diameter.
I 2019 begynte den store røde flekken å «avskalle» langs kantene, og fragmenter av stormen begynte å bryte av og forsvinne. Krympingen og «avskallingen» fyrte opp under spekulasjonene om at den store røde flekk kunne forsvinne om 20 år.
Andre astronomer tror at flekkens tilsynelatende størrelse reflekterer dens skydekke og ikke størrelsen på den faktiske, underliggende virvelen. De tror at «avskallingen» kan skyldes interaksjoner med andre sykloner eller antisykloner, deriblant ufullstendige absorberinger av mindre systemer; hvis dette er tilfelle, kan det bety at flekken ikke er i ferd med å forsvinne.
Egenskaper Intern dynamikk thumb|Animasjon av den store røde flekken Den store røde flekken roterer mot klokken, i en periode på 4,5 jorddager eller 11 jovianske dager. Dens sirkulasjon mot klokken ble oppdaget i 1966 – observasjoner av romsondene Voyager under sine forbiflyvninger i 1979 bekreftet dette.
Stormen har eksistert i århundrer fordi Jupiter ikke har noen overflate som gir friksjon (det er bare en mantel av metallisk hydrogen og over dette et heliumfattig lag med molekylært hydrogen); sirkulerende gassvirvler vedvarer over lang tid fordi det ikke er noe friksjon mot rotasjonsbevegelsene.
Infrarøde måledata har lenge indikert at flekken er kaldere enn de fleste andre skyene på planeten. Skytoppene til flekken (omkring 8 km høyere enn de tilgrensende skyene) er likevel betydelig varmere enn resten av planeten.
Lydbølger som kolliderer med tyngdebølger, og som deretter stiger opp fra turbulensen av stormen under, kan være en forklaring av opphetingen.
Data fra NASAs 3 meter lange infrarøde teleskopfasilitet (IRTF) på Mauna Kea på Big Island på Hawaii, tyder på dette. Forskere ved Boston University foreslo denne forklaringen den 27. juli 2016 i en publikasjon i Nature.
Lydbølgene beveger seg vertikalt oppover 800 km over stormen hvor de bryter inn i den øvre atmosfæren, og effekten i lydbølgene blir der konvertert til varme. Dette skaper en region i den øvre atmosfære med en varme på 1 600 kelvin (1 330 °C)—flere hundre kelvin varmere enn resten av planeten ved disse høyder. Effekten blir beskrevet som «brytingen av [...] bølger mot en strand».
Flekken er romlig begrenset av en moderat østlig rettet prograd jetstrøm sør for flekken og av en svært sterk retrograd vestlig strøm nord for flekken. Vindene rundt kanten av flekken er opp mot mer enn 400 km/t (120 m/s). Strømmene på innsiden er mer stagnerende, med lite innflyt og utflyt. Rotasjonsperioden til flekken har minsket over tid, kanskje som et direkte resultat av dens stadige minskning. I 1979 var den på seks jorddager eller 24 jovianske dager. I 2008 var den redusert til 4.5 jorddager eller 11 jovianske dager.
I 2010 fotograferte astronomer den store røde flekken i det fjerne infrarøde spektrum (fra 8,5 til 24 μm) med en høyere oppløsning enn noensinne. De fant at dens sentrale, rødaktige region er 3–4 kelvin varmere enn omgivelsene. De varme massene befinner seg i den øvre delen av troposfæren og har et trykk på 200–500 mbar. Denne varme og sentrale delen av flekken roterer langsomt mot klokken. Trolig skyldes den langsomme rotasjonen en svak innsynkning i midten av flekken.
Breddegrad thumb|Sammensatt infrarødt og ultrafiolett bilde tatt av romsonden Galileo i 1996. Sentrum av flekken befinner seg 22° sør for Jupiters ekvator i det sørlige tropiske belte (STB).
Breddegraden har vært omtalt som stabil i dokumenterte observasjoner og varierer typisk med omkring en grad. Flekkens lengdegrad er derimot varierende. Jupiters synlige overflate roterer ikke med samme hastighet i alle breddegrader. Astronomene bruker tre forskjellige systemer for å definere lengdegrad:
System I gjelder fra breddegradene 10° N til 10° S, og omløpstiden er planetens korteste med 9 t, 50 min og 30,0 s. System II gjelder alle breddegrader nord og sør for disse og har en omløpstid på 9 t, 55 min og 40,6 s. System III ble først definert av radioastronomer og tilsvarer rotasjonen til planetens magnetosfære. Dens periode er Jupiters offisielle rotasjon.
System II var opprinnelig basert på gjennomsnittsrotasjonen til den store røde flekk på 9t 55m 42s. Flekkens rotasjon i System II har likevel endret seg minst ti ganger siden begynnelsen av det 19. århundre. Avdriftshastigheten har endret seg dramatisk over årene og har blitt knyttet til lysheten i det sørlige tropiske belte (STB), og nærværet eller fraværet av en sørlig tropisk forstyrrelse.
Intern dybde, varmeforskjeller og struktur thumb|400x400px|Øverst: Bilde av Hubbleteleskopet med synlig lys og infrarødt bilde fra Gemini-observatoriet. Nederst: Bilder fra Hubble i synlig lys og ultrafiolett lys og bilde av Hubble og Gemini som viser synlig lys i blått og varmen i rødt (infrarødt). Den store røde flekken er en elliptisk antisyklon. Dens sentrum befinner seg 22 grader under ekvator på Jupiters sørlige halvkule. Med sin bredde på ~16 000 km er det den største antisyklon i solsystemet. Dens interne dybde og struktur er lite kjent.