mini|Ved bygging av en ny bro er det aktuelt å foreta en nytte-kostnadsanalyse som sammenligner mulige utforminger av broen. Bildet viser den nye Svinesundsbrua. Nytte-kostnadsanalyse er en samfunnsøkonomisk metode for å sammenligne konsekvensene av offentlige tiltak. Ved en veiutbygging kan man eksempelvis se på forskjellige veitraseer og sammenligne kostnaden for statskassen, nytten for privatpersoner og bedrifter og påvirkningen på miljø og sikkerhet. Slik kan en nytte-kostnadsanalyse gi et beslutningsgrunnlag og opplyse den offentlige debatten.
Nytte-kostnadsanalyser er basert på velferdsøkonomi. I en nytte-kostnadsanalyse verdsettes effektene av det offentlige tiltaket i kroner og øre så langt det lar seg gjøre. Nytteeffektene skal settes lik det befolkningen er villig til å betale for å oppnå dem. Kostnadene ved tiltaket skal settes lik det beste en ellers kunne fått ut av pengene (alternativkostnaden). Hvis kroneverdien av nytten er større enn kostnaden, er tiltaket samfunnsøkonomisk lønnsomt – befolkningen er villig til å betale det tiltaket koster. Effektene inntreffer typisk på ulike tidspunkt, og i beregningen av lønnsomhet må man derfor ta hensyn til at folk legger mer vekt på effekter som skjer nå, enn effekter som kommer i fremtiden. Dette kalles nåverdimetoden. I en helhetlig vurdering av lønnsomhet må man også se på usikkerheten i beregningene og effekter som ikke lar seg verdsette i penger.
Ved beregningen av lønnsomhet ser man normalt ikke på fordelingsvirkninger, det vil si hvem som blir vinnerne og taperne av tiltaket. Prosjektet anses som lønnsomt så lenge nytten overstiger kostnaden, uavhengig av hvem som får nytten. En viktig årsak er at det er vanskelig å bli enig om en matematisk måte som representerer hvordan samfunnet veier ulike interesser mot hverandre. En følge av dette er at samfunnsøkonomisk lønnsomhet ikke automatisk sier at tiltaket er noe samfunnet ønsker. Det er altså ikke en beslutningsregel, men en del av et beslutningsgrunnlag. I Norge har Finansdepartementet bestemt at det isteden skal gjøres en egen analyse som beskriver fordelingsvirkningene. Utelatingen av fordelingsvirkninger i beregningen har likevel vært gjenstand for en del faglig kritikk. En annen kritikk går på at nytte i økonomisk forstand ikke nødvendigvis er den riktige måten å vurdere om hvorvidt tiltaket er bra eller ei.
Nytte-kostnadsanalyser benyttes i mange land. I Norge har man besluttet at det skal gjennomføres en nytte-kostnadsanalyse for alle statlige investeringer som overstiger 750 millioner kroner. Det er også vanlig at forskjellige interessegrupper bestiller nytte-kostnadsanalyser av tiltak de kjemper for eller imot.
Nytte-kostnadsanalyser er beslektet med kostnadseffektivitetsanalyser og kostnad-virkningsanalyse.
Teoretisk grunnlag miniatyr|I mikroøkonomi representeres individers nytte med en nyttefunksjon. Disse kan brukes til tegne indifferenskurver som viser kombinasjoner av goder som individet samme nytte. Individet har høyere nytte jo lenger nordøst i diagrammet kurven ligger. Nytte-kostnadsanalyser er basert på velferdsøkonomisk teori. Her tar man utgangspunkt i resultater fra mikroøkonomi. Dette innebærer en utilitaristisk tilnærming. I mikroøkonomi representeres denne matematisk gjennom en nyttefunksjon som benyttes til å rangere hvordan et individ vurderer forskjellige alternativer opp mot hverandre. Bruken av nyttefunksjoner hviler på en forutsetning om at individene i økonomien opptrer rasjonelt.Hervik et al. (1997), kapittel 4.
I velferdsøkonomi tar man dette et steg videre ved å se på hvordan individene i økonomien som helhet vurderer alternativene. En sentral forutsetning er Pareto-antagelsen: Hvis situasjon A og B er helt lik bortsett fra at ett individ har det bedre i A, skal samfunnet foretrekke situasjon A. To andre sentrale forutsetninger er at irrelevante alternativer ikke skal ha noe å si for rangeringen av alternativer, og at samfunnspreferansene ikke skal styres av ett individ (en «diktator»).
Et viktig resultat fra teorien om sosiale valg, Arrows umulighetsteorem, sier at det ikke er mulig å finne en samfunnspreferanse som oppfyller forutsetningene ovenfor bare ved å aggregere individuelle preferanser.
Pareto-kriteriet, velferdsfunksjoner og Kaldor-Hicks-kriteriet Man må derfor se på andre tilnærminger. Pareto-effektivitet er en mulighet og en vanlig rettesnor i velferdsteori. En situasjon er Pareto-effektiv dersom ingen individer kan få det bedre uten at noen får det verre, og en endring er en Pareto-forbedring hvis minst én person får det bedre uten at noen får det verre. Når Pareto-forbedringene er uttømt, står en imidlertid overfor valg som innebærer at noen vil få det bedre på bekostning av andre – et fordelingsspørsmål.
I velferdsøkonomi kan man bruke en velferdsfunksjon til å rangere alternativer i disse tilfellene. Velferdsfunksjonen må være konstruert slik at hvis samfunnet foretrekker tilstand A fremfor tilstand B, har velferdsfunksjonen en høyere verdi for A enn for B. Ved å finne optimum for velferdsfunksjonen finner man en situasjon som både er Pareto-effektiv og optimal fordelingsmessig. Valget av velferdsfunksjon er derfor viktig, siden det er denne som avgjør hvilke grupper som skal vektes tyngst. Det er imidlertid ikke enkelt å lage en slik velferdsfunksjon, slik Arrows umulighetsteorem viser. Det er derfor ikke gitt at samfunnet vil klare å oppnå konsensus om en velferdsfunksjon, siden ulike grupper kan rangere tilstandene ulikt.OECD (2006), s. 47. alt=|venstre|miniatyr|En fordeling av goder er Pareto-effektiv i en topersonøkonomi når indifferenskurvene tangerer. Figuren er tegnet slik at person én har høyere nytte nordøst i diagrammet, person to høyere nytte sørvest i diagrammet. Et prosjekt vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt dersom verdien av velferdsfunksjonen er høyere når prosjektet er gjennomført enn den var tidligere. For å avgjøre dette trengs det en komplisert analyse der en må modellere likevekten i økonomien. I praksis bruker man derfor i nytte-kostnadsanalyser en enklere tilnærming hvor en tar utgangspunkt i informasjonen som ligger i markedsprisene. Siden det er vanskelig å enes om en velferdsfunksjon, benyttes gjerne en svakere variant av Pareto-kriteriet, Kaldor-Hicks-kriteriet. Pareto-kriteriet er en streng forutsetning, siden det krever at ingen skal få det verre av tiltaket. Kaldor-Hicks-kriteriet sier derimot at et tiltak er positivt hvis det fører til en potensiell Pareto-forbedring – det vil si at noen får det så mye bedre at de i teorien kunne ha kompensert dem som får det verre av tiltaket. Det tilsvarer at samlet betalingsvillighet i samfunnet for tiltaket fratrukket kostnadene er positiv. Isteden kan fordelingsvirkninger behandles i en separat analyse.
Kontroverser Kritikk mot nytte-kostnadsanalyser er gjerne rettet mot de underliggende velferdsøkonomiske forutsetningene. En innvending er problematikken rundt det å lage en velferdsfunksjon som fanger opp samfunnets preferanse, som beskrevet ovenfor. John Gowdy kritiserer løsningen med å bruke Kaldor-Hicks-kriteriet istedenfor; hans argument er at det ikke er teoretisk forsvarlig å vurdere samfunnets velferd uten å sammenligne nytten mellom individer. Brukes Kaldor-Hicks-kriteriet som beslutningsregel uten å ta hensyn til fordeling i tillegg, ender man opp med å legge mest vekt på dem som har høyest inntekt, siden disse har høyere betalingsvillighet enn dem med lav inntekt. Gowdy viser også til John Chipman og James Moore, som i en artikkel fra 1978 konkluderer med at «vi kan ikke komme med anbefalinger om politikk annet enn på basis av verdivurderinger, og disse verdivurderingene bør uttrykkes eksplisitt.» Et argument mot dette igjen er at fordelingsmessige hensyn isteden bør adresseres via skatter og stønader.
En annen fundamental kritikk går på at det er galt å bruke individuelle preferanser som grunnlag for en beslutningsregel, for det å ta utgangspunkt i individuelle preferanser er grunnleggende menneskesentrert (antroprosentrisk). Individuelle preferanser er særlig kontroversielt i forbindelse med miljøhensyn og spørsmålet om hvorvidt andre arter har en iboende verdi, grunnleggende rettigheter og egne interesser, og om hvorvidt mennesket tar godt nok hensyn til disse i sine preferanser. I mikroøkonomi, som velferdsøkonomi bygger på, brukes vanligvis snever egeninteresse som utgangspunkt for preferansene, noe som ikke omfatter at folk i mange situasjoner tar hensyn til andre.Wilkinson og Myles (2012), ss. 393–394. Det er likevel ikke noe ved en tilnærming basert på individuelle preferanser som i seg selv krever at mennesket oppfører seg egoistisk. En annen miljørelatert kritikk går på at mennesket er dårlig til å forstå bærekraft og miljøets betydning for egen overlevelse, og derfor ikke tar godt nok hensyn til dette i preferansene.OECD (2006), s. 48. I mikroøkonomi er nytte primært definert av konsum og inntekt. Samtidig er det vist at lykke avhenger av langt flere faktorer, slik som genetikk, helse, intelligens, utdannelse og sikkerhet. Det kan brukes som et argument for at det er behov for et annet, subjektivt mål på lykke enn det som legges til grunn i velferdsøkonomi.
Metodens nøyaktighet Et annet spørsmål av mer praktisk natur er hvor nøyaktig nytte-kostnadsanalyse er med tanke på å forutse effektene av tiltak. Nytte-kostnadsanalyser gjort i forkant av et prosjekt er avhengig av å benytte seg av usikre estimater av kostnader i fremtiden, og en litteraturgjennomgang viser at kostnadsestimatene har en unøyaktighet fra 20,4 % til 44,7 %, avhengig av hva slags tiltak det er som analyseres. For infrastrukturprosjekter er kostnadsoverskridelser på 50 % til 100 % vanlig. Det forskes derfor på metoder for å bedre kunne måle sikkerheten til estimatene og bedre kvalitetssikringen. Evaluering av den norske kvalitetssikringsordningen viser dog bedre resultater enn internasjonale studier. Offentlige tiltak er dessuten ofte rettet mot områder der det ikke eksisterer markeder, slik som helse og miljø. På nyttesiden er man derfor avhengig av å lage estimater i slike tilfeller ved å foreta spørreundersøkelser av folks betalingsvilje.
Feilaktig bruk av nytte-kostnadsanalyser er et annet mulig problem, for eksempel at det brukes som eneste grunnlag i en beslutningsprosess eller oppfattes som en beslutningsregel.
Fagfeltets utvikling miniatyr|Den franske ingeniøren og økonomen Jules Dupuit (1804–1866) er regnet som personen bak nytte-kostnadsanalyser. Et tidlig uttrykk for ideen bak nytte-kostnadsanalyser ble formulert av Benjamin Franklin, som i et brev fra 1772 anbefalte mottageren å veie fordelene og ulempene ved en vanskelig avgjørelse ved hjelp av «moralsk og klok algebra». Det er imidlertid usikkert om Franklins idé hadde noen innflytelse på den franske ingeniøren og økonomen Jules Dupuit da han på 1800-tallet la frem det matematiske fundamentet for nytte-kostnadsanalyse. Dupuit var den første som definerte konsumentoverskuddet, som kan benyttes som et mål på nytte. Han var også den som først foreslo en «aggregert nyttefunksjon» til å måle samfunnets samlede nytte – det som siden skulle bli kjent som velferdsfunksjoner. Arbeidet til Dupuit sprang ut av analyse av transportsystemer.
Den nye velferdsøkonomien