thumb|right|DDR grunnlegges, 9. Folkerådsmøte 1949 i Berlin thumb|right|Den tyske demokratiske republikks flagg, 1959–90 Den tyske demokratiske republikk, DDR, eksisterte fra 1949 til 1990. Den bestod av de områdene som i dag er Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Berlin (unntatt Vest-Berlin), Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen i staten Tyskland.

Tilblivelse, 1945-1949 Den tyske deling thumb|250px|left|upright|Allierte okkupasjonssoner i Tyskland, 1947. Territoriene øst for Oder-Neisse-linjen, under polsk og sovjetisk administrasjon, er vist som hvite og det er også den daværende republikken Saarland. Berlin er multinasjonal sone innenfor den sovjetiske sonen.

Jaltakonferansen På Jaltakonferansen i februar 1945 ble USA, Storbritannia og Sovjetunionen enige om å dele Tyskland inn i okkupasjonssoner. En evaluering av hvor store områder de ulike armeer fra de tre maktene sannsynligvis ville ta kontroll over ble grunnlaget for de respektive linjer som ble dratt opp på konferansen. Det ble også bestemt at en «Komitee for oppdeling av Tyskland» skulle settes opp. Hensikten var å bestemme hvorvidt Tyskland skulle deles opp i ulike nasjoner og i tilfelle hvilke grenser disse nye nasjonene skulle ha. Etter Tysklands overgivelse tok den Allierte Kontrollkommisjonen regjeringsmakt i Tyskland. Økonomisk demilitarisering var imidlertid hver okkupasjonssones ansvar individuelt.

right|thumb|300px|Oder-Neisselinjen

Potsdamkonferansen Potsdamkonferansen i juli/august 1945 anerkjente offisielt okkupasjonssonen og bekreftet jurisdiksjonen den sovjetiske militæradministrasjonen i Tyskland (på tysk: SMAD) hadde fra elvene Oder og Neisse til demarkasjonslinjen. Den sovjetiske okkupasjonssonen besto av de tidligere områdene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Byen Berlin ble satt under kontroll av de fire maktene. Det tyske territoriet øst for Oder-Neisse-linjen, lik i størrelse med SBZ, ble gitt til Polen og Sovjetunionen for defacto anneksjon. Millioner av tyskere som fortsatt levde i disse områdene ble over en periode over flere år uvisst og erstattet med polske og sovjetiske settlere. Anslag over dødsofre som resultat av fordrivelsen går fra hundretusener til flere millioner. I DDR ble eufemismen «forflytning» offisielt brukt for å beskrive hendelsene for å tone ned fiendtlighet mot samarbeidspartneren og Warszawapaktenlandet Polen.

thumb|right|280px|DDR-frimerke fra 1951 som hedrer Oder-Neisse-linjen som en fredsgrense, med presidentene Wilhelm Pieck (DDR) og Bolesław Bierut (Polen)

De sosiale effektene av voldtekt Norman Naimark skriver i "The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945-1949." at selv om det nøyaktige antall kvinner og piker som ble voldtatt av soldater fra den sovjetiske hær i månedene før og årene etter kapitulasjonen aldri vil bli kjent, er det sannsynlig at det dreier seg om hundretusenvis og kanskje så mange som de to millionene som Barbara Johr kommer frem til i «Befreier und Befreite». Mange av disse ofrene ble voldtatt flere ganger. Naimark slår fast at ikke bare kom hvert offer til å bære med et trauma for resten av livet, det skapte også et traume i den østtyske nasjon. Naimark konkluderer:«Den sosiale psykologi hos kvinner og menn i den sovjetiske okkupasjonssonen var preget av forbrytelsen voldtekt fra de første dager av okkupasjonen, gjennom grunnleggelsen av DDR høsten 1949 inntil-kan man hevde-i dag.»"Norman M. Naimark. The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945-1949. Harvard University Press, 1995. ISBN 0-674-78405-7 pp. 132,133

Erstatninger thumb|left|Omflyttningspolitikk for «overskuddsprodukter» fra tysk tungindustri. Hver okkupasjonsmakt tok kontroll i hver sin sone fra juni 1945. Maktene fulgte opprinnelig en felles tysk politikk og fokusert på denazifisering og demilitarisering for å forberede en restaurasjon av en demokratisk tysk nasjonstat. Etterhvert, imidlertid, gled de vestlige sonene og den sovjetiske fra hverandre økonomisk, ikke minst fordi sovjeterne i langt større grad beslagla tysk industri som en form for krigserstatning. Erstatning ble offisielt erklært som et felles mål av de allierte fra 2. august 1945. Man så da bort i fra det som så langt allerede var beslaglagt. I henhold til data fra sovjetiske UD organiserte sovjetiske tropper særlige trofeebattaljoner som fjernet 1,28 millioner tonn av materiale og 3,6 millioner tonn utstyr (store kvanta jordbruksprodukter er her ikke tatt med).Naimark (1995), The Russians in Germany, p167

Ingen enighet om erstatninger kunne oppnås på Potsdamkonferansen, men i desember 1947 ble det klart at vestlige regjeringer var uvillige til å gå med på det sovjetiske kravet om 10 milliarder dollar i erstatning, et krav sovjeterne satte i perspektiv ved å beregne den totale skaden krigen hadde kostet til 128 milliarder dollar.Naimark (1995), The Russians in Germany, p168(I kontrast til dette beregner tyskerne at det totale tap av tysk eiendom på grunn av de flyttinger av grenser russerne utførte og fordrivelsen av tyskere har kostet 355,3 milliarder DM.Manfred Görtemaker, Geschichte der Bundesrepublik Deutschland: Von der Gründung bis zur Gegenwart, C.H.Beck, 1999, p.171, ISBN 3406445543 Som resultat av dette søkte den sovjetiske okkupasjonsmakten å presse ut 10 milliarder dollar fra sin sone i tillegg til trofeefjerningen; Naimark antok i 1995 at ved begynnelsen av 1950-tallet hadde 10 milliarder dollar blitt overført i form av varer, inkludert 17 000 fabrikker i 1945 og 1946, noe som utgjorde en tredjedel av den produktive kapital i den sovjetiske okkupasjonssonen.Naimark (1995), The Russians in Germany, p169

I de vestlige sonene fortsatte nedmonteringen og ødeleggelsen av tysk industri inntil 1951 i henhold til den flere ganger modifiserte «Tysk Industrinivå-avtalen» som var inngått i forbindelse med Potsdamkonferansen. I denne avtalen ble Tyskland sett på som en enhet som skulle forandres til en nasjon med «jordbruks- og lett industriøkonomi». Fra slutten av 1948 hadde USA nedmontert eller ødelagt alle krigsrelaterte produksjonsenheter i sin okkupasjonssone. I henhold til avtalene med Sovjetunionen ble sendinger av nedmonterte industriinstallasjoner fraktet østover fra 31. mars 1946. Avtalen slo fast at Sovjet til gjengjeld skulle sende råmaterialer som mat og tømmer til de vestlige sonene. Siden dette ikke ble gjort stanset USA sendingene sine. Denne hendelsen ble senere brukt i kald krig-propagandaen, selv om det ble klart at hovedgrunnene til at sendingene ble stanset ikke var å finne i Sovjets oppførsel men heller i fransk stahet.John Gimbel, "The American Reparations Stop in Germany: An Essay on the Political Uses of History" Eksempler på materiale mottatt av Sovjet var utstyr fra Kugle-Fischer kulelagerfabrikk ved Schweinfurt, den underjordiske Daimler-Benz flymotorfabrikken ved Obrigheim, Deschimag verftet ved Bremen-Weser og Gendorf-kraftverket.

Militær industri, industri eid av staten, av nazister og krigsforbrytere ble konfiskert av sovjetiske okkupasjonsmyndigheter. Disse utgjorde rundt 60 prosent av total industriproduksjon i den sovjetiske okkupasjonssonen. Mesteparten av tungindustrien, som utgjorde 20 prosent av den totale produksjon, ble konfiskert av Sovjet som erstatning og sovjetiske aksjeselskaper ble dannet. De gjenværende konfiskerte industrieiendommene ble nasjonalisert, noe som lot det være igjen ca 40 prosent av den totale industrielle produksjon i private hender.

Reformer i jordbruket Jordbruksreformen ("Bodenreform") innebar ekspropriasjon av alt land som hadde tilhørt nazister og krigsforbrytere og begrenset privat eierskap til en 1 km².. Rundt 500 junkereiendommer ble omgjort til kollektivbruk (Tysk: Landwirtschaftliche Produktionsgenossenschaft -LPG-) og mer enn 30,000 km² ble utdelt blant 500 000 landarbeidere, småbønder og flyktninger. Det ble også satt opp statlige gårder som ble kalt Volkseigenes Gut (Statseid eiendom).

Politiske spenninger Voksende økonomiske forskjeller kombinert med økende politisk spenning mellom USA og Sovjetunionen (som etterhvert ville utvikle seg til den kalde krigen) manifesterte i avslaget fra SMAD i 1947 angående USAs tilbud om å få hjelp via Marshallplanen. I mars 1948 møttes representanter fra USA, Storbritannia og Frankrike i London og ble enige om å forene de vestlige okkupasjonssonene og etablere en vesttysk stat. Sovjetunionen svarte ved å trekke seg fra det allierte kontrollrådet og forberedte seg på å opprette en østtysk stat. Delingen av Tyskland ble gjort klarere ved valutareformen av 20. juni 1948 som var begrenset til den vestlige sonen. Tre dager senere ble en egen valuta introdusert i den sovjetiske sonen. Introduksjonen av den vestlige Deutsche Mark i de vestlige sektorene i Berlin mot den sovjetiske øverstkommanderendes vilje, ledet Sovjetunionen til å starte Berlinblokaden i et forsøk på å få kontroll over hele Berlin. De vestlig allierte besluttet å forsyne Vest-Berlin via en luftbro. Dette pågikk i elleve måneder inntil Sovjetunionen hevet blokaden 12. mai 1949.

Politisk utvikling Et dekret fra SMAD 10. juni gav tillatelse for dannelsen av antifascistiske demokratiske politiske partier i SBZ: valg til nye statsorganer skulle være i oktober 1946. En demokratisk-antifascistisk koalisjon, som inkluderte KPD, SPD, det nye østtyske CDU og LDPD, ble dannet i juli 1945. KPD med 600 000 medlemmer, ledet av Wilhelm Pieck og SPD med 680 000 medlemmer, ledet av Otto Grotewohl ble sammenslått i april 1946 og ble til SED. I valget i oktober 1946 fikk SED rundt 50 prosent av stemmene i hver stat i SBZ. I Berlin, som fortsatt var udelt, hadde SPD motsatt seg sammenslåingen og førte en valgkamp på egen hånd. De oppnådde der 48,7 prosent av stemmene og sikret slik en stor valgseier der SED kun fikk 19,8 prosent og således kom på tredjeplass i oppslutning, slått både av SPD og CDU.

Da det ble klart at en vesttysk regjering ville bli etablert ble det organisert et «valg» til en Folkekongress holdt i SBZ i mai 1949. Men i stedet for å kunne velge mellom kandidater kunne de som stemte kunne si ja eller nei til en allerede ferdig oppstilt liste. Disse enhetslistene bestod av representanter fra alle partier såvel som masseorganisasjoner kontrollert av SED. To andre partier, Bøndenes Demokratiske Parti (DBP) og Nasjonal-demokratisk Parti (NDPD), dannet for å få stemmer fra bønder og tidligere nazister, fikk også tillatelse til å være med. Ved å sikre at kommunistene hadde flertall blant representanter på enhetslistene bestemte SED på forhånd sammensetningen av Folkekongressen. I henhold til offisielle resultater hadde to tredjedeler av velgerne godkjent enhetslisten. I etterfølgende valg ble som regel en 99 prosents oppslutning resultatet.

SED organiserte seg selv setter det sovjetisk-inspirerte idealet «Et parti av en ny type». For å oppnå dette ble Walter Ulbricht generalsekretær og det ble grunnlagt et politbyrå, et sekretariat og en sentralkomite. SED bekjente seg til marxismen-leninismen og den internasjonale klassekamp.

Mange tidligere medlemmer av SPD og noen kommunistiske talsmenn for en sosialdemokratisk vei til sosialisme ble utvist fra SED.

Middelklassepartiene CDU og LDPD ble svekket av opprettelsen av de to nye partiene NDPD og DBP. SED sørget for at det selv var overrepresentert i masseorganisasjoner og kanskje viktigst; i fagorganisasjonen FDGB.

Partisystemet var laget for å tillate at tidligere NSDAP-tilhengere som tidligere hadde gått med i Den Nasjonale Front (en organisasjon laget av emigranter og tyskere i sovjetisk krigsfangenskap under den annen verdenskrig) nå kunne gå inn igjen i politikken. Politisk denazisfisering i SBZ var således behandlet mer gjennomsiktig enn i de vestlige sonene der emnet snart ble nedprioritert i forhold til hva som var praktisk.