thumb|300px|Southern Cross-ekspedisjonens leirhytter ved Kapp Adare, midt i en pingvinkoloni. thumb|300px|alt= Outline map of continental Antarctica also showing parts of Australia, New Zealand, South America and South Africa. Various landmarks on the continent and in the surrounding oceans are labelled.|Kart over Antarktis som viser området der Southern Cross-ekspedisjonen drev utforskning (rødt rektangel). Kapp Adare ligger i nedre høyre hjørne av rektangelet, Rossbarrieren ligger midt i rektangelet.

Southern Cross-ekspedisjonen (offisielt British Antarctic Expedition 1898–1900) var den første britiske oppdagelsesreisen i den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning og en forløper for de mer berømte ekspedisjonene til Robert Falcon Scott, Ernest Shackleton og Roald Amundsen. Det var den norskfødte, halvt engelske utforskeren og skolemesteren Carsten Borchgrevink som hadde ideen til ekspedisjonen, som var den første som gjennomførte en overvintring på det antarktiske fastlandet. Ekspedisjonen var også den første som seilte til Rossbarrieren siden James Clark Ross oppdaget den i 1839–43, og den første som foretok ilandstigning på barrieren. Ekspedisjonen var dessuten banebrytende i bruk av hunder og sleder i Antarktis.

Southern Cross-ekspedisjonen var finansiert av den britiske forleggeren George Newnes. Avreisen skjedde i august 1898 med DS «Southern Cross», og Borchgrevinks mannskap tilbrakte vinteren 1899 ved Kapp Adare, helt nordvest i Rosshavet. Her gjennomførte de et omfattende vitenskapelig program, men mulighetene for nærmere utforskning av innlandet var sterkt begrenset av det fjellrike terrenget med mange isbreer rundt leiren. I januar 1900 forlot de Kapp Adare i «Southern Cross». De utforsket så Rosshavet etter samme rute som Ross hadde fulgt 60 år tidligere. Etter å ha nådd isbarrieren ble en gruppe på tre mann de første til å foreta en sledeferd på barriereoverflaten. De nådde 78°50'S, det sørligste punktet til da nådd av mennesker.

Ved tilbakekomsten til England ble ekspedisjonen kjølig mottatt av det etablerte geografimiljøet i London, som var fornærmet over at den hadde kommet dets egen Discovery-ekspedisjon i forkjøpet. Det ble også ytret kritikk av Borchgrevinks lederegenskaper og det begrensede vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen. Til tross for sin banebrytende virksomhet i Antarktis oppnådde aldri Borchgrevink samme heltestatus som Scott og Shackleton, og Southern Cross- ekspedisjonen ble snart overskygget av dramatikken som omga disse og andre av tidens oppdagelsesreisende. Roald Amundsen anerkjente imidlertid at Borchgrevinks ekspedisjon hadde forsert de største hindrene for å ta seg fram på det antarktiske kontinentet og åpnet opp for påfølgende ekspedisjoner.

Bakgrunn thumb|alt= Head and shoulders portrait of a man with receding hair, heavy moustache, looking left from the image. He wears a high white collar, black necktie, dark waistcoat and jacket.|Ekspedisjonslederen Carsten Borchgrevink

Carsten Egeberg Borchgrevink var født i Oslo av engelsk mor og norsk far. I 1888 emigrerte han til Australia, der han blant annet arbeidet som landmåler i Queensland, før han takket ja til et tilbud om en lærerstilling i New South Wales.<ref name="Vogt32" /> I 1894 deltok han i en antarktisekspedisjon finansiert av Svend Foyn. Den hadde som hovedformål å kartlegge muligheten for hvalfangst i Sørishavet. Ekspedisjonen ble ledet av Henrik Johan Bull i hvalskuta «Antarctic» og nådde Kapp Adare helt vest i Rosshavet. En gruppe bestående av blant andre Bull og Borchgrevink gikk i land og hevdet å være de første mennesker til å sette fot på det antarktiske kontinentet, uvitende om britiske og amerikanske selfangere som hevdet å ha gått i land på Antarktishalvøya i 1821.

De gikk også i land på Possession Islands i Rosshavet, der de la igjen en melding i en metallboks på Foyn Island som bevis på sitt besøk. Borchgrevink var overbevist om at Kapp Adares beliggenhet, med en stor pingvinkoloni som gav enkel tilgang til ferskt kjøtt og spekk, var egnet som base for en fremtidig overvintringsekspedisjon og utgangspunkt for undersøkelser av Antarktikas indre.

Fast bestemt på at han ville lede en slik ekspedisjon selv, brukte Borchgrevink de neste tre årene til å forsøke å skaffe økonomisk støtte i Australia og England. Norsk støtte var umulig fordi «Fram»-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe. Til tross for noe oppmuntring fra Royal Geographical Society (RGS), som han talte for på dets internasjonale kongress i 1895, var innsatsen i begynnelsen resultatløs. RGS jobbet i det skjulte med egne planer om en stor nasjonal antarktisekspedisjon og var selv på finansieringsjakt, og Borchgrevink ble av presidenten i RGS, Clements Markham, sett på som en påtrengende utlending og konkurrent. Borchgrevink klarte imidlertid omsider å overtale forleggeren George Newnes til å dekke hele kostnaden ved ekspedisjonen, om lag £ (£ i 2010-verdi). Denne donasjonen gjorde Markham og RGS rasende, da beløpet ville vært tilstrekkelig til å få deres eget prosjekt på bena. Newnes' forretningsrival Alfred Harmsworth støttet for øvrig Markhams ekspedisjon.

Newnes satte følgende betingelse: Borchgrevinks ekspedisjon måtte seile under britisk flagg og under navnet The British Antarctic Expedition. Borchgrevink hadde ingen problemer med å akseptere dette, selv om bare to av ekspedisjonens medlemmer var britiske. Dette forsterket Markhams fiendtlighet og forakt, som refset RGSs bibliotekar Hugh Robert Mill for å ha vært til stede ved Southern Cross-ekspedisjonens lansering. Der hadde Mill i gripende ordelag utbrakt en skål for ekspedisjonens suksess og kalt det «en skam for menneskelig virksomhet» at det var deler av jordkloden mennesket ennå ikke hadde forsøkt å nå. Han håpet at denne skammen ville bli gjort slutt på gjennom «gavmildheten til Sir George Newnes og motet til Hr. Borchgrevink».

Organisering

Ekspedisjonens formål Borchgrevinks ekspedisjon hadde både kommersielle, vitenskapelige og geografiske mål. Han overveide å etablere et selskap for å utvinne de store guanoforekomstene han hadde observert på sin reise i 1894–95, men dette ble det ikke noe av. I en rekke taler i vitenskapelige selskaper poengterte han hvor mye arbeid som kunne bli utført av en overvintrende ekspedisjon, inkludert muligheten til å fastlegge posisjonen til den magnetiske sydpolen. Vitenskapsmennene som Borchgrevink plukket ut til ekspedisjonen, var relativt uerfarne, men de dekket et bredt spekter av vitenskapelige disipliner: magnetisme, meteorologi, biologi, zoologi, taksidermi og kartografi. Borchgrevink håpet også at ekspedisjonens vitenskapelige bedrifter kunne forsterkes av sledeferder og geografiske oppdagelser, og kanskje et forsøk på å nå den geografiske sydpolen. Uten kjennskap til Antarktikas geografi var han intetanende om at leirens beliggenhet ved Kapp Adare ville utelukke omfattende undersøkelser av kontinentets indre.

Fartøy thumb|right|Ekspedisjonsskipet DS «Southern Cross»

Borchgrevink kjøpte inn den dampdrevne ishavsskuta «Pollux», bygget ved Colin Archers verft, som ekspedisjonsskip. Archer hadde konstruert og bygd Nansens skip «Fram», som i 1896 hadde vendt tilbake uskadet fra sin drift i isen under Nansens forsøk på å nå Nordpolen. Skipet ble kjøpt av skipsreder O.B Sørensen i Arendal.Den ukjente polfareren fra Arendal , Agderposten, 6.april.2018 «Pollux», som Borchgrevink umiddelbart døpte om til «Southern Cross», var barkrigget, 146 fot (44,5 meter) lang og med en tonnasje på 521 bruttotonn. Motorene ble konstruert etter Borchgrevinks spesifikasjoner og installert før fartøyet forlot Norge. Markham sådde tvil om skutas sjødyktighet (kanskje for å hindre Borchgrevinks avreise), men «Southern Cross» viste seg å innfri alt som ble krevet av henne i det antarktiske farvannet. I likhet med mange av de historiske polarskutene hadde hun et kort liv etter ekspedisjonen; hun ble solgt til Newfoundland Sealing Company, og i april 1914 forliste hun med hele mannskapet på 173 under en storm utenfor Newfoundland.

Personell mini|upright|alt= Drawing of a heavily-bearded man, hands in pockets, wearing a black tailed coat, striped trousers, waistcoat and watch chain.|Karikatur av Sir George Newnes Landgruppen på ti som skulle overvintre ved Kapp Adare, besto av Borchgrevink, fem forskere, en ekspedisjonslege, en kokk som også virket som assistent, og to hundekjørere. Borchgrevink valgte først ut bare nordmenn, men dette kunne ikke Newnes akseptere. Derfor ble to engelskmenn og en australier med som medlemmer av den vitenskapelige staben. Tasmanieren Louis Bernacchi, som hadde studert magnetisme og meteorologi ved Melbourne Observatory, hadde egentlig blitt utvalgt til å delta på den belgiske antarktisekspedisjonen 1897–99 (Belgica-ekspedisjonen). Han hadde imidlertid blitt etterlatt i Australia, ettersom ekspedisjonsskipet «Belgica» unnlot å anløpe Melbourne på reisen sørover. Bernacchi reiste da til London og sikret seg en plass i Borchgrevinks vitenskapelige gruppe. Hans opptegnelser fra Southern Cross-ekspedisjonen ble utgitt i 1901. De tegnet et kritisk bilde av deler av Borchgrevinks lederskap, men forsvarte det vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen. I 1901 returnerte Bernacchi til Antarktis som fysiker på Discovery-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott. En annen av mannskapet kom også til å delta på Discovery-ekspedisjonen, som kaptein på avløsningsskipet «Morning». Det var engelskmannen William Colbeck, en erfaren sjømann med løytnants grad i Royal Naval Reserve. Som forberedelser til Southern Cross-ekspedisjonen tok Colbeck et kurs i magnetisme ved Kew Observatory i London.

Sjefszoolog Nicolai Hanson hadde et kort studieopphold ved Universitetet i Kristiania bak seg, mens assisterende zoolog Hugh Blackwell Evans var en prestesønn fra Bristol som hadde tilbrakt tre år på en kvegfarm i Canada, og som også hadde deltatt på en selfangstekspedisjon til Kerguelen. Ekspedisjonens lege, Herluf Kløvstad, kom fra en stilling ved et sinnssykeasyl i Bergen. Overvintringsgruppens øvrige medlemmer var Anton Fougner, forskningsassistent og altmuligmann; Kolbein Ellefsen, kokk og assistent; og de to samene Per Savio og Ole Must, som var hundekjørere. Savio og Must, henholdsvis 21 og 20 år gamle, var de yngste deltakerne i gruppen. Borchgrevink beskrev senere Savio som «anerkjent for sin lojale natur, djervhet og intelligens».

Fartøybesetningen under kaptein Bernhard Jensen besto av 19 norske sjøfolk og en svensk stuert. Jensen var en erfaren ishavsskipper og hadde deltatt sammen med Borchgrevink på «Antarctic» i 1894–95.

Utvalget av ekspedisjonsmedlemmer kan tyde på at Borchgrevink ikke fullt ut forsto hvor avgjørende dette kunne være for resultatet av en ekspedisjon av denne typen. Han la mer vekt på å plukke ut menn som hadde godt humør og som han mente ville være i stand til å samle inn pålitelige data, fremfor erfarne vitenskapsfolk som kunne gjennomført mer inngående feltstudier og publisert omfattende vitenskapelige arbeider.

Ekspedisjonen

Reisen sørover «Southern Cross» seilte fra London den 23. august 1898 etter å ha fått overlevert Union Jack av hertugen av York, den fremtidige Kong George V. I tillegg til ekspedisjonens besetning, utstyr og proviant hadde skipet med sibirske sledehunder. Det var første gang hunder skulle bli benyttet på en antarktisk ekspedisjon. Etter en siste proviantering i Hobart på Tasmania seilte «Southern Cross» mot Antarktis den 19. desember.

Kapp Adare ligger på 170 grader øst. William Colbeck mente – etter å ha studert tidligere ekspedisjoner – at det sannsynligvis ville bli enklere å trenge gjennom pakkisen ved 180 grader. Borchgrevink var imidlertid av en annen oppfatning. Han var redd for at vestavinden ville drive dem enda lenger østover i forhold til bestemmelsesstedet. Han bestemte derfor å krysse Sørishavet langs 150. lengdegrad.Vogt, s. 70–71