thumb|right|350px|De mest betydningsfull hellenistiske rikene, inkludert Diadokiske kongedømmer:
Også vist på kartet: Hellenistisk sivilisasjon representerer høydepunktet av gresk innflytelse på antikkens verden fra 323 f.Kr. og fram til rundt 146 f.Kr. (eller diskutabelt så sent som 30 f.Kr.); merk imidlertid at koinegresk språk og hellenistisk filosofi og religion er også uatskillelig elementer av romersk tid fram til senantikken. Den klassiske greske perioden ble avløst av den hellenistiske perioden, som i sin tur ble etterfulgt av romersk styre av områdene grekerne tidligere hadde dominert – skjønt mye av den greske kultur, kunst og litteratur gjennomsyret romersk samfunn, og den romerske elite både snakket og leste gresk i tillegg til latin.
Etter at Det persiske riket ble erobret av Aleksander den store ble det etablert hellenistiske kongedømmer over hele sørvestlige Asia (både Det nære østen og Midtøsten), og nordøstlige Afrika (hovedsakelig oldtidens Egypt). Dette førte til en eksport av gresk kultur og språk til disse nye rikene, og dessuten også greske kolonister selv. Likeledes ble disse nye kongedømmene påvirket av det stedegne kulturen, tilpasset seg lokale skikker og praksis hvor det var gagnlig, nødvendig eller bekvemt.
Hellenistiske sivilisasjon representerte således en fusjon av den antikke greske verden med den i Det nære østen, Midtøsten og sørvestlige Asia, og en avskjed fra den tidligere greske holdningen mot «barbariske» kulturer. Omfanget av i hvilken grad hybrid gresk-asiatiske kulturer oppsto er omstridt; konsensus synes å peke mot en pragmatisk kulturell tilpassing av samfunnets elite, men for det meste av befolkningen ville livet ha artet seg som de hadde gjort tidligere.Green, Peter: Alexander The Great and the Hellenistic Age, side xvii.
thumb|350px|Aleksander den store, seirende over Perserriket, detalj fra mosaikk i Pompeii. Den hellenistiske perioden var karakterisert av en ny bølge av gresk kolonisering,Rempel, Gerhard: Hellenistic Civilization (Western New England College) som skilte seg fra den som skjedde på 700- og 500-tallet f.Kr., og som etablerte greske byer og kongedømmer i Asia og Afrika.Wilcken, Ulrich: Griechische Geschichte im Rahmen der Alterumsgeschichte. De nye byene ble formet av greske kolonister som kom fra ulike steder i den greske verden, og ikke som før fra en særskilt hovedstad eller egentlig «moderby», metropolis. De mest betydningsfulle kulturelle sentra ekspanderte fra fastlandet i Hellas til Pergamon, Rhodos, og nye greske kolonier som Seleukia ved Tigris, Antiokia ved Orontes, og Alexandria i nordlige Egypt. Denne blandingen av gresktalende ga fødsel til en felles attikabasert gresk dialekt, kjent som hellenistisk gresk, og som ble fellesspråk, lingua franca, over hele den hellenistiske verden.
Begrepet «hellenistisk» i seg selv er avledet fra Ἕλλην (Héllēn), grekernes tradisjonelle navn på seg selv. Det ble gitt av den tyske historikeren Johann Gustav Droysen for å referere til spredningen av gresk kultur og kolonisering over ikkegreske land som var blitt erobret av Aleksander den store på 300-tallet f.Kr. Det har vært mye faglig debatt over gyldigheten i Droysens ideer, og ført til avvisning av begrepet «hellenistisk», i det minste i Droysens spesielle mening,Green, ss. x, xiv. men begrepet har vist seg å bli stående som et hendig begrep for å referere til denne historiske epoken, og det er heller intet annet eksisterende begrep som har vunnet innpass og kan benyttes.
Historie Se hovedartikler: Aleksander den store, Diadokene, Den hellenistiske epoke
thumb|Mynt av Alekander med inskripsjon på arameisk. thumb|Mynt av Selevkos I Nikator. Den nominelle begynnelsen på den hellenistiske epoke er vanligvis satt til år 323 f.Kr., det året hvor Aleksander den store døde i Babylon. I løpet av det foregående tiåret med krigføring og hærtokt hadde Aleksander erobret hele Det persiske riket, og veltet den persiske kongen Dareios III. De landene som var blitt erobret innbefattet Lilleasia, Assyria, Levanten, Egypt, Mesopotamia, Media, Persia og deler av de landområdene som i dag utgjør Afghanistan, Pakistan og steppene i Sentral-Asia. På mange måter var det en nær ufattelig prestasjon.
Aleksander ikke gjort noen spesielle forberedelser for hans etterfølger for hans nyopprettede riket da han døde overraskende i ung alder, og således på hans dødsleie skal hans ønske (apokryptisk) ha vært at han lot riket gå til «den sterkeste».Green, s. 20. Resultatet var en stat av gjensidig ødeleggende krigføring mellom hans hærførere (de såkalte diadokene, eller etterfølgerne), som varte i førti år før en mer eller mindre stabil forliksordning ble etablert, bestående av fire betydelige områder eller riker:
Antigoniddynastiet i Makedonia og Hellas; Ptolemeerdynastiet i Egypt, basert i Alexandria; Selevkiddynastiet i Syria og Mesopotamia, basert i Antiokia; Attaliddynastiet i Anatolia, basert i Pergamon.
thumb|Byste av Aleksander den store. Ytterligere to kongedømmer oppsto senere, de såkalte gresk-baktriske og indo-greske kongedømmer.
Hver av disse kongedømmene hadde deretter en merkbar individuell og stedegen utvikling og historie. I de fleste tilfeller var den siste delen av disse rikenes historie preget av en gradvis nedgang som for de fleste innebar at de ble absorbert og underlagt Den romerske republikk. Vi finner tallrike sykluser av allianser, ekteskapsavtaler og kriger mellom disse statene.Green. Imidlertid er det åpenbart at herskerne av disse rikene fortsatt betraktet seg selv som grekere, og de anerkjente at de andre hellenistiske rikene var også greske og ikke «barbariske».
Slutten på den hellenistiske perioden er ofte betraktet å ha vært i år 146 f.Kr. da romerne erobret det meste av fastlandet i Hellas, og underla seg hele Makedonia. På denne tiden var Romas framgang til å bli den absolutte politiske makt i Middelhavet fullført, og dette kan derfor markere begynnelsen på den romerske perioden. En alternativ dato er år 30 f.Kr. da det siste hellenistiske kongedømmet til ptolemeerdynastiets Egypt ble erobret av romerne (de siste levningene av Selevkidriket hadde blitt erobret over tretti år tidligere). Dette tidspunktet kan opplagt representere den absolutte avslutning av makten og tilstedeværelsen av den hellenistiske sivilisasjon.
Den hellenistiske verden thumb|Flerspråklig kunngjøring (Gresk og arameisk) av kong Ashoka, fra Kandahar. Kabul Museum (klikk på bildet for en oversettelse til engelsk).«En mindre forordning hogget i stein som ble avdekket i Kandahar, var skreve i to skrifter, gresk og arameisk», Burjor Avari: India, the Ancient Past, side 112 I tillegg til de fire etterfølgerrikene var det en bred sfære av gresk innflytelse i løpet av perioden med hellenistisk styre. Det meste av de greske fastlandet og de greske øyene i Egeerhavet opprettholdt i det minste uavhengighet i navnet, skjønt ofte dominert av Makedonia. Kongedømmet Epirus, i det området som utgjør dagens nordvestlige Hellas og deler av Albania, og som grenset mot Makedonia, var også meget påvirket av gresk kultur og innflytelse, og har i mange sammenhenger blitt regnet som et hellenistisk kongedømme.
Lengre vest holdt de greske byene på Sicilia og sørlige Italia, Magna Graecia, seg uavhengig i den tidligste delen av perioden fram til de ble erobret av Roma; men de bidro til gjengjeld til voksende hellenistisk innflytelse av romerne selv. I Lilleasia oppsto de ikkegreske kongedømmene Pontos og Kappadokia, og selv om disse ikke ble direkte hellenistisk, var de nødvendigvis preget og påvirket av grekerne.
I de ytterste områdene i øst i den hellenistiske verden, etablerte det gresk-baktriske kongedømme seg i tomrommet etter Selevkidriket. I løpet av 100-tallet e.Kr. synes det som om gresk-baktrerne hadde erobret nordvestlige India og dannet det indo-greske kongedømme, og således spredt indisk innflytelse ytterligere (i hva som ellers ville ha vært en oversett del av Selevkidriket). Faktisk kan det indo-greske kongedømmet teknisk sett ha vært den siste gjenværende hellenistiske staten som varte fram til rundt 10 e.Kr., skjønt ved rikets avslutningen var det knapt spesielt hellenistisk lengre.
Hellas Se hovedartikkel, Hellenistiske Hellas
thumb|Detalj av Alexander på hans sarkofag, Alexander Sarcophagus. I konteksten av antikkens greske kunst, arkitektur, og kultur, tilsvarer hellenistiske Hellas med perioden mellom Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og innlemmingen av det klassiske greske hjemlandet Hellas av Roma i 146 f.Kr. Denne historien består av det Hellas som tilsvarer dagens moderne Hellas, det vil si området som består av det greske fastlandet, og de greske øynene i Egeerhavet, unntatt en del av øyene og området som nå er underlagt dagens Tyrkia.
I løpet av den hellenistiske perioden ble betydningen av det greske fastlandet innenfor den greske verden av gradvis mindre og mindre betydning. De store sentrene for hellenistisk kultur ble isteden Alexandria og Antiokia for henholdsvis ptolemeerdynastiets Egypt og selevkiddynastiets Syria og Mesopotamia. I tillegg var byene Pergamon og Efesos i Lilleasia, øya Rhodos og Seleukia ved Tigris også innflytelsesrike. En økning av urbaniseringen av det østlige Middelhavet var et karaktertrekk for tiden.
De greske byenes nederlag for Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander hadde lært grekerne at deres bystater aldri igjen kunne være stormakter i egen rett, og at de måtte være forente for å bli mektige. Dog var de ulike byene for selvstendige til at en foreningsprosess kunne skje, skjønt det ble gjort flere forsøk på å danne føderasjoner.
I maktkampen etter Aleksanders død tok Kassandros, sønn av Aleksanders ledende hærfører Antipatros, og etter flere år med krigføring hadde han gjort seg til hersker over det meste av Hellas. Den nye makedonske hovedstaden ble Thessaloniki. Hans styre ble utfordret av den enøyde Antigonos, også en tidligere hærfører av Aleksander, og nå hersket over deler av Anatolia. Han lovte de greske byene deres frihet om de støttet ham, og store opprør brøt ut mot Kassandros. Ved 307 f.Kr. hadde Antigonos’ sønn Demetrios Poliorketes erobret Athen og gjeninnført demokratiet som hadde vært undertrykt siden Aleksander, men ved 301 hadde et forbund av Kassandros og andre hellenistiske konger beseiret Antigonos i slaget ved Ipsos, og knuste hans utfordring. Etter Kassandros’ død i 298 f.Kr. erobret Demetrios den makedonske tronen og tok kontroll over det meste av Hellas inntil han ble beseiret av et nytt forbund av greske herskere i 285 f.Kr. Herredømmet over Hellas gikk da til kong Lysimachos av Thrakia, også en av Aleksanders generaler, men han ble beseiret og drept i 280 f.Kr. Den makedonske tronen gikk da til Demetrios’ sønn Antigonos II som hevdet seg ved å slå tilbake en invasjon av gallisktalende barbarere nordfra i Balkan. Seieren førte til antigonerne i Makedonia dannet allianse med selevkidene i Antiokia, en allianse som var rettet mot den rikeste hellenistiske makten, ptotolemeerne i Egypt. Antigonos II hersket fram til sin død i 239 e.Kr. og deretter av hans etterkommere fram til Makedonia og Hellas ble erobret av romerne i 146 f.Kr.
Kypros Se hovedartikkel, Kypros’ historie
I løpet av beleiringen av Tyr i dagens Libanon gikk de kypriotiske kongene over på Aleksander den stores side. I 321 f.Kr. allierte de kypriotiske kongene seg med Ptolemaios I Sotor og forsvarte øya mot Antigonos I Monofthalmos. Ptolemaios tapte Kypros til Demetrios Poliorketes, makedonsk konge og sønn av Antigonos i 306 og 294 f.Kr., men etter dette forble øya under egyptisk styre fram til år 58 f.Kr. Det ble styrt av en guvernør fra Egypt og dannet tidvis mindre ptolemeske kongedømmer i løpet av maktkampene på 100-tallet f.Kr. og framover. Det utviklet seg stor kommersiell handelsvirksomhet med Athen og Alexandria, de to viktigste kommersielle sentrene i antikken.