Folkemordet i Rwanda var et folkemord som skjedde fra 6. april til midten av juli i 1994 i det afrikanske landet Rwanda, under den pågående borgerkrigen i landet. Folkemordet ble hovedsakelig begått av hutuer, som tok livet av mellom og en million tutsier og moderate hutuer i løpet av nesten 100 dager. Massakrene ble hovedsakelig utført av ekstremistiske hutu-militser, først og fremt Interahamwe og Impuzamugambi, i tillegg til medlemmer av regjeringshæren, presidents livgarde, det nasjonale politiet og store deler av landets sivilbefolkning. De fleste av ofrene ble drept i sine egne landsbyer eller byer, mange av sine naboer og felles landsbyboere. Militsene drepte ofrene med macheter og rifler, og i tillegg var seksualisert vold mot kvinner utbredt; anslagsvis til kvinner ble voldtatt under folkemordet.
Folkemordet fant sted i forbindelse med borgerkrigen i Rwanda, en langvarig konflikt mellom den daværende rwandiske regjeringen og opprørsbevegelsen Rwandas patriotiske front (RPF), som begynte i 1990 da RPF invaderte det nordlige Rwanda fra deres base i Uganda. Ingen av sidene var i stand til å få overtaket i krigen, og den rwandiske regjeringen ledet av president Juvénal Habyarimana signerte Arusha-avtalen med RPF den 4. august 1993. Nedskytingen av president Juvénal Habyarimanas fly kvelden den 6. april var den utløsende faktoren for folkemordet, og massakrene mot tutsibefolkningen begynte den påfølgende dagen. Selv om drapene ble forsøkt fremstilt som en spontan reaksjon på nedskytingen av flyet, hadde folkemordet sannsynligvis blitt planlagt i minst et år i forveien. RPF gjenopptok raskt borgerkrigen da folkemordet startet og tok kontroll over landet, avsluttet folkemordet og tvang regjeringen og gjerningsmennene inn i Zaïre.
Nesten to millioner hutuer flyktet til nabolandene Zaïre, Burundi, Tanzania og Uganda som følge av frykt for represalier etter RPFs maktovertakelse, noe som førte til en større flyktingkrise i regionen. I 1996 invaderte den RPF-ledede rwandiske regjeringen Zaïre for å slå ned på flere opprørergrupper bestående av hutuer som hadde flyktet dit etter folkemordet, og startet den første krigen i Kongo. Under krigen ble det drept anslagsvis hutuer. I dag har Rwanda to helligdager for å minnes folkemordet, og fornektelse eller historisk revisjonisme av folkemordet er en straffbar handling.
Bakgrunn Hutuer og tutsier
De tidligste innbyggerne i det som nå er Rwanda var twa, en gruppe pygméfolk som bosatte seg i området mellom 8000 f.Kr. og 3000 f.Kr., og som fremdeles er bosatt i landet i dag. Mellom 700 f.Kr. og 1500 e.Kr. migrerte en rekke bantugrupper til Rwanda, og begynte å rydde skog for å drive jordbruk. Det finnes flere teorier om bantuenes opprinnelse: en teori er at de første bosetterne var hutuer, mens tutsiene kom senere og dannet en annen rasegruppe, muligens av kusjittisk opprinnelse. En annen teori er at migrasjonen var langsom og jevn fra naboområdene, og at folkegruppene som migrerte dit hadde stor genetisk likhet med de som allerede hadde etablert seg, og at de integrerte seg i stedet for å ta over det eksisterende samfunnet. Ifølge denne teorien oppstod skillet mellom hutuer og tutsier senere og var ikke et rasemessig skille, men hovedsakelig et klasse- eller kasteskille der tutsiene drev med storfehold mens hutuene drev med jordbruk. Hutuene, tutsiene og twaene i Rwanda deler samme språk (kinyarwanda) og kultur og er sammen ofte omtalt som banyarwanda.
Etterhvert samlet befolkningen seg, først i klaner (ubwoko), og deretter, innen 1700, i rundt åtte kongeriker. Kongeriket Rwanda, styrt av tutsiklanen nyiginya, ble det dominerende kongeriket fra midten av 1700-tallet, og ble utvidet etterhvert som landområder rundt ble erobret, og oppnådde sin største utstrekning under kong Kigeli Rwabugiri fra 1853 til 1895. Rwabugiri utvidet kongeriket mot vest og nord, og innførte administrative reformer som førte til at forskjellene vokste mellom hutu- og tutsibefolkningen. Disse inkluderte uburetwa, et system med tvangsarbeid som hutuene måtte utføre for å få tilgang til landområder som hadde blitt beslaglagt fra dem, og ubuhake, der hutuer kunne benytte seg av kveg tilhørende tutsier i bytte mot økonomiske og personlige tjenester.
Under Berlin-konferansen i 1884 ble Rwanda tildelt Tyskland, og ble styrt gjennom det eksisterende monarkiet som en del av Tysk Øst-Afrika., De tyske kolonistene favoriserte tutsiene fremfor hutuene da de skulle tildele administrative roller, og mente at tutsiene var migranter fra Etiopia og rasemessig overlegne.Heeger, Carsten (1998). «Die Erfindung der Ethnien in der Kolonialzeit : "Am Anfang stand das Wort"». I: Belgiske styrker tok kontrollen over Rwanda og Burundi under første verdenskrig, og fra 1926 startet en periode med mer direkte kolonistyre. Favoriseringen av tutsiene fortsatte under belgierne. I 1935 introduserte Belgia en permanent inndeling av befolkningen ved å dele inn befolkningen i tre etniske grupper, hvor hutuene representerte om lag 84 % av befolkningen, tutsiene om lag 15 % og twaene om lag 1 % av befolkningen. Identifikasjonskort som viste etnisk tilhørighet ble innført i 1935. Tidligere hadde vært mulig for spesielt velstående hutuer å bli «æres-tutsier», men disse identifikasjonskortene forhindret dette.
Folketellinger i årene før folkemordet klassifiserte befolkningen etter etnisitet. Denne informasjonen ble trolig brukt til å planlegge og gjennomføre massedrapet.
Huturevolusjonen og selvstendighet Etter andre verdenskrig begynte flere hutuer å be om likeverd og frigjøring, og de opplevde større sympati fra Den katolske kirke. Katolske misjonærer så i økende grad på seg selv som ansvarlige for å styrke de underprivilegerte hutuene istedenfor tutseliten, skoler tilbød i økende grad hutuer tilgang til utdanning, og det ble dannet et hutupresteskap som i økende grad dannet en motvekt til de regjerende tutsiene og presset på for politisk deltakelse og demokratisering av landet.
Den 1. november 1959 ble hutuaktivisten Dominique Mbonyumutwa angrepet i nærheten av sitt hjem i Byimana, av tilhengere av partiet som støttet tutsiene. Mbonyumutwa overlevde, men rykter begynte å spre seg om at han hadde blitt drept. Hutuaktivister svarte med å drepe tutsier, både de som tilhørte eliten og vanlige sivile, noe som markerte begynnelsen på «huturevolusjonen». Tutsiene utførte også angrep, men på dette stadiet hadde hutuene fått full støtte fra den belgiske administrasjonen som ønsket å velte tutsidominasjonen i landet. Tidlig i 1960 erstattet belgierne de fleste tutsilederne med hutuer og organiserte kommunevalg som ga et overveldende hutu-flertall. Disse endringene var grunnlaget for valgseirene til Parmehutu (Parti du Mouvement et de l'Emancipation Bahutu), en hutu-bevegelse som kjempet for avskaffelse av monarkiet, innføring av republikk, uavhengighet fra Belgia og fremfor alt for en avslutningen av landets tutsistyre. I 1961 ble kongen avsatt, en hutu-dominert republikk ble opprettet, og landet ble omsider selvstendig i 1962. Etter hvert som revolusjonen utviklet seg begynte tutsier å forlate landet, og bosatte seg i de fire nabolandene: Burundi, Uganda, Tanzania og Zaire. De dannet væpnede grupper, kjent som inyenzi («kakerlakker»), som utførte angrep mot Rwanda; disse var stort sett mislykkede, og førte til drap på ytterligere tutsier og flere tutsier i eksil. I 1964 hadde mer enn tutsier flyktet, og ble tvunget til å forbli i eksil de neste tre tiårene.
Grégoire Kayibanda var president av den nye hutu-republikken det neste tiåret og innførte et autokratisk styre som lignet på monarkiet før revolusjonen. Han ble styrtet etter et kupp i 1973, som førte general Juvénal Habyarimana til makten. Diskriminering mot tutsiene fortsatte i Rwanda, selv om volden mot dem minket noe. Habyarimana grunnla partiet Mouvement révolutionnaire national pour le développement (MRND) i 1975, og kunngjorde en ny grunnlov etter en folkeavstemning i 1978, som gjorde landet til ettpartistat der alle innbyggere måtte tilhøre MRND.
Starten på krigen Men RPF (Rwandas patriotiske front), tutsienes armé, kom til Habyarimanas unnsetning. Rundt 600 000 tutsier hadde måttet flykte til nabolandene mens Habyarimana styrte. Nå ville de ta landet tilbake, om mulig med alle midler. Når dette er sagt var det store deler av medlemmene i RPF som stod for en demokratisering av Rwanda og en likestilling imellom stammene, men RPFs angrep var akkurat det Habyarimana ønsket. Han lot RPFs soldater komme inn i Rwanda for å samle folket bak seg mot tutsiene enda en gang.
4. oktober 1990 ble hovedstaden Kigali offer for en skuddveksling. Det utrolige var at RPF-styrkene sto flere titalls mil fra Kigali, og faktum var at det var Habyarimanas egne styrker som hadde satt i gang dette falske angrepet. Nå kunne han arrestere politiske motstandere og gi dem skylden. Det gjorde han, og 13 000 personer ble fengslet. Dette falske angrepet hadde også et annet motiv. Da regjeringssoldater spurte sine offiserer hvorfor de skjøt mot Kigali fikk de til svar; «Vi skjøt fyrverkeri for å motta våre franske venner», som faktisk ankom Kigali samme kveld. Belgiske kommandosoldater, franske legionærer og en ukjent mengde soldater fra Zaïre ankom for å støtte Habyarimana og sikre landenes egne interesser. Rwandas styrker, indirekte støttet av Frankrike og Belgia kunne nå uten problemer presse RPF tilbake mot grensen.
Men RPF kom sterkt tilbake etter en omgruppering av styrkene og overgang til geriljakrigføring. RPF klarte å skaffe seg kontroll over viktige områder nordøst i landet, og tvang dermed Habyarimana til forhandlingsbordet. Begge parter underskrev Arusha-avtalen (1993), som i første omgang innebar våpenhvile og nedrustning. I 1993 ble Habyarimana presset til å bryte avtalen av sine egne militære, som ikke ville miste fordelene de hadde fått ved å være med i armeen.
Men Habyarimana ble presset av nabolandene til å forhandle på nytt med Tutsiene i april 1994. På veien tilbake ble flyet Habyarimana og hans kollega fra Burundi satt i, skutt ned, og alle ombord døde. Hutuene var raske til å legge skylden på RPF, men selv i dag er det få som vet hva som egentlig skjedde. Mange mener det var Habyarimanas egen sikkerhetsstyrke som gjorde det, først og fremst for å straffe Habyarimana for fredsforhandlingene med tutsiene, men også for å skape hat og sinne mot RPF og tutsiene. Andre mener at Hutuene da ikke hadde antiluft-våpen av typen som ble brukt for å skyte ned flyet med presidentene. RPF anklaget Frankrike for å støtte Hutu-regimet med våpen smuglet via Zaïre, mye basert på Mitterrands politikk om å støtte den fransktalende delen av Afrika. Utrolig nok hadde den rwandiske hær for det meste sovjetiske våpen som AK-47/T-56/AKMs, til og med sovjetiske kamphelikoptre av typen Mi-24D. Det ble også produsert store mengder macheter i Rwanda før folkemordet på tutsiene. Det ble spekulert i om tutsiene hadde kontakter med britiske våpenselgere som kunne selge dem utdaterte vestlige skulderholdte anti-luftmissiler, brukt bl.a. mot Mi-24D i Afghanistan. Men teoriene er også i dette tilfelle noe mer ambisiøse enn de konkrete fakta. Mesteparten av sikkerhetstyrkene var dessuten fra samme området som Habyarimana selv, og de høyeste lederne for styrkene var hans barndomsvenner. Habyarimana mystiske død var bare begynnelsen på et velregissert folkemord der Habyarimana hadde spilt en nøkkelrolle når det gjaldt planlegging. Alle tutsier og moderate hutuer skulle drepes.
Ifølge Ingjerd V. Brakstads forskning er det misvisende å fremstille folkemordet som resultat av stammekrig og etnisk hat. Tutsiene hadde etter kolonitiden ingen privilegier i Rwanda. Den daværende regjeringen i landet fremmet selv forestillingen om stammekrig og norske medier overtok denne forklaringsmodellen. Det var en væpnet konflikt i landet, men ofrene for folkemordet var sivile.
Verdenssamfunnets respons