Det første overordentlige Stortinget var første gang det norske Stortinget kom sammen etter at Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde vedtatt Norges Grunnlov. Det var et «overordentlig» storting fordi det kom sammen på et annet tidspunkt enn Grunnloven forutsatte. Stortinget kom sammen i katedralskolens høresal i Christiania 7. oktober 1814 som følge av Mossekonvensjonen, hvor det var fastsatt at den svenske kongen skulle forhandle med det norske Stortinget om en union mellom Norge og Sverige på grunnlag av Eidsvoll-grunnloven.
Stortingets oppgave var altså å revidere grunnloven slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og å velge den svenske kong Carl XIII til norsk konge etter at Christian Frederik hadde abdisert. Det har derfor blitt kalt Norges andre grunnlovgivende forsamling. Stortinget avsluttet revisjonen av grunnloven og valgte Carl XIII av Sverige til norsk konge 4. november 1814 og ble oppløst 26. november.
Bakgrunn mini|Kong Christian Frederik abdiserte og trakk seg tilbake til Danmark. Maleriet er fra 1813 og malt kort tid før han kom til Norge som stattholder. I den norske grunnloven som var vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814, var det i § 49 bestemt at «folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget, der består av to avdelinger, et Lagting og et Odelsting». Det skulle holdes valg til Stortinget hvert tredje år. 17. mai ble Christian Frederik valgt til Norges konge, men styret hans kom ikke til å vare lenge. Kronprins Carl Johan av Sverige gikk i juli til krig mot Norge for å oppfylle Kieltraktatens bestemmelse om at Norge skulle overdras fra Danmark-Norge til kongen av Sverige. Christian Frederik begynte forhandlingene med Carl Johan som endte i Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Her ble det bestemt at Christian Frederik skulle sammenkalle Stortinget slik det var bestemt i Grunnloven, og deretter abdisere. Carl Johan skulle så forhandle med dette på grunnlag av at Norge skulle beholde Grunnloven, såfremt den kunne tilpasses en union mellom Norge og Sverige. Våpenhvilen skulle gjelde til 14 dager etter at Stortinget var kommet sammen; deretter skulle det være en oppsigelsestid på én uke.
Etter Mossekonvensjonen overlot Christian Frederik styret til statsrådet og trakk seg tilbake til Bygdøy (Ladegaardsøen). 16. august sendte statsrådet ut et rundskriv til biskopene og stiftsamtmennene om at Stortinget skulle innkalles til 7. oktober 1814.
Valgene og Stortingets sammensetning Valgene høsten 1814 foregikk i det stille. På grunn av den korte tidsfristen rakk man heller ikke nå å holde valg i de nordligste amtene (disse hadde heller ikke vært representert i Riksforsamlingen). Av de 79 representantene hadde bare 18 deltatt på Riksforsamlingen. En av grunnene var at de nye valgreglene i grunnloven var annerledes enn ved valget til Riksforsamlingen, en annen var uvilje mot unionstilhengerne. Av det gamle unionspartiet var bare to representanter gjenvalgt, lederen Herman Wedel Jarlsberg som representert Jarlsberg grevskap, og sorenskriver Thomas Bryn som møtte for Råbygdelagets amt. På den annen side ble flere fra selvstendighetspartiet gjenvalgt: W. F. K. Christie, Johan Collett, C. A. Diriks, Chr. Krohg og P. Motzfeldt. Gjennomsnittsalderen blant de valgte representantene var lavere enn på Eidsvoll, under 40 år. I forhold til Riksforsamlingen var det enda flere embetsmenn enn før. Arne Bergsgård angir følgende sosiale representasjon:
Embetsmenn 50 Bønder 19 Forretningsmenn 10 På Vestlandet og i Trøndelag var det særlig sterk motvilje mot unionen med Sverige; dette ga seg utslag i at representantene fra Bergen og Niels G. A. Dahl fra Eivindvik på forhånd hadde bundet seg til å stemme imot unionen.
Blant de viktigste personlighetene på Stortinget i 1814 var unionspartiets leder, Herman Wedel Jarlsberg, som nå fikk se sitt ønske om en union mellom Norge og Sverige gå i oppfyllelse. Føreren på Stortinget ble imidlertid selvstendighetsmannen W. F. K. Christie, som ble den ledende talsmann for å sikre Norge friest mulige rammer innenfor unionen. En tredje viktig person var Peter Motzfeldt. Alle disse tre hadde vært eidsvollsrepresentanter.
Stortingets åpning og Christian Fredriks abdikasjon thumb|Professor Niels Treschow var formann i stortingskomitéen som mottok Christian Fredriks abdikasjon på Bygdøy 10. oktober 1814. Det overordentlige Stortinget som kom sammen i oktober 1814 hadde én oppgave: godkjenne unionen med Sverige og velge Carl XIII til ny konge. Dette måtte skje raskt, for våpenhvilen var midlertidig, og de svenske troppene sto på den andre siden av Glomma. Det var altså klart at Norge måtte inn i en union med Sverige; spørsmålet gjaldt hvordan dette skulle skje. Nordmennene og svenskene oppfattet situasjonen forskjellig; svenskene mente at unionen mellom Norge og Sverige alt var en kjensgjerning på grunn av Kieltraktaten, mens nordmennene mente at bare Stortinget hadde rett til å godkjenne en slik union.
Stortinget kom sammen som planlagt 7. oktober 1814 i katedralskolens høresal, som siden ble brukt som stortingssal i mange år. Samme dag ble C. A. Diriks valgt til president. Fullmaktskomitéen godkjente representantene fra Smaalenenes amt, selv om amtet deres var besatt av svenske styrker. Derimot ble representanten fra Fredrikshald avvist, fordi han var blitt tvunget til å avgi ed til kongen av Sverige. Også representanten fra Fredrikstad ble avvist.
Ifølge Mossekonvensjonen måtte Stortinget åpnes senest 8. oktober. Christian Fredrik, som fremdeles formelt var Norges konge, hadde avslått å åpne Stortinget. Siden Stortinget etter Grunnloven måtte åpnes av kongen, ble det debatt om hvordan man skulle gå frem; det endte med at statsrådet ble bedt om å åpne Stortinget, og statsråd Rosenkrantz leste Christian Fredriks trontale. Stortinget valgte deretter en deputasjon ledet av professor Treschow, som skulle motta Christian Fredriks abdikasjon. Den rørende avskjeden fant sted på Bygdøy 10. oktober. Samme kveld dro Christian Fredrik av sted til Danmark.
11. oktober ble det for første gang holdt valg til lagtinget, hvor Herman Wedel Jarlsberg ble president. Christie ble valgt til ny stortingspresident; han beholdt dette vervet gjennom resten av Stortinget og kom til å spille en avgjørende rolle. Samme dag innfant statsrådet seg i stortingssalen for å få klarhet i statsrådets stilling etter kongens abdikasjon. Dagen etter, 12. oktober, ga Stortinget statsrådet fullmakt til å styre landet midlertidig som regentskap, med henvisning til grunnlovens paragrafer §§ 42 og 48. Samtidig utnevnte Stortinget to nye statsråder, oberst Hegermann og kommandørkaptein Fasting. De øvrige statsrådene var M. Rosenkrantz, M. Sommerhielm, J. Collett og N. Aall. Samme dag ble det nedsatt en protokollkomité som skulle avgi en rapport om rikets tilstand.
De svenske kommissærene thumb|Mathias Rosenblad var en av de svenske kommissærene. Ved Mossekonvensjonen var det bestemt at kong Carl XIII skulle forhandle med Stortinget om nødvendige endringer i grunnloven for å få gjennomført unionen mellom Norge og Sverige. Forhandlingene skulle foregå gjennom kommissærer utnevnt av den svenske kongen. Disse var utnevnt av Carl XIII i Göteborg allerede 19. september: M. Rosenblad, G. af Wetterstedt, G. Wirsén, A. G. Mörner, C. von Rosenstein. Senere kom grev Platen til. Det svenske forslaget til endringer i Grunnloven var allerede blitt bearbeidet to ganger før det ble lagt frem for Stortinget. Forslaget var kraftig endret for å komme de norske ønskene i møte. Man vet ikke om disse endringene skyldtes Carl Johan, eller om Carsten Tank hadde gjort sin innflytelse hos kronprinsen gjeldende.
Kommissærene møtte i Stortinget 13. oktober, leste opp det svenske forslaget til endringer i Grunnloven, og ba Stortinget nedsette en komité som kommissærene kunne henvende seg til. Det var ikke snakk om forhandlinger, for svenskene ville ikke begynne forhandlinger før Stortinget uttrykkelig hadde godkjent unionen med Sverige. Stortinget oppnevnte en komité på ni mann slik kommissærene hadde bedt om, igjen ledet av professor Treschow.
Etter at komitéen hadde hørt de svenske kommissærenes begrunnelser for sine forslag, rapporterte Treschow for Stortinget 19. oktober. På bakgrunn av at svenskene ikke ville forhandle før unionen var anerkjent, og at man ikke kunne regne med en forlengelse av våpenhvilen, foreslo han at Stortinget skulle godkjenne Christian Fredriks abdikasjon, godkjenne unionen og velge Carl XIII til ny konge. Samme dag la protokollkomitéen frem sin rapport om rikets tilstand. Det var klart at Norge ikke ville være i stand til å gjenoppta krigen med Sverige. Etter Mossekonvensjonen løp våpenhvilen ut 20. oktober; siden kunne den oppsies med én ukes varsel.
Debatten 20. oktober 1814 thumb|Stortingspresident W. F. K. Christie. Som stortingspresident ble Christie det første overordentlige Stortingets mest sentrale mann. Treschows forslag om å vedta unionen og foreta kongevalg ble debattert i et møte for lukkede dører 20. oktober. Ved begynnelsen av møtet påpekte kjøpmann og stadskaptein Iver Andreas Günther Holter fra Drammen at Stortinget kunne vedta unionen uten å velge konge med én gang. Ellers ville ikke Stortinget kunne sette vilkår for unionen. Dette var også den tankegangen stortingspresident Christie fulgte. Han lot Treschows forslag ligge, og satte opp tre spørsmål som i virkeligheten utgjorde et kompromiss overfor svenskenes krav.
Hadde Stortinget rett til å velge en ny konge? Dette spørsmålet ble besvart med «ja» mot én stemme. Dette var en indirekte godkjennelse av Christian Fredriks abdikasjon. Skulle Norge gå inn i union med Sverige på visse vilkår? Etter en lang debatt, hvor mange av selvstendighetspartiet erklærte at de ville stemme for unionen, ettersom de ikke så noen annen utvei, ble spørsmålet besvart med «ja» mot fem stemmer (bergensrepresentantene og Dahl, som var bundet av løfter til velgerne). Med dette spørsmålet hadde Christie vist de svenske kommissærene at Stortinget var villig til å gå inn i unionen, og han hadde fått frem at Stortinget ville kreve at visse vilkår var oppfylt før det formelt kunne gjøres et unionsvedtak. Skulle den nye kongen velges straks? Også dette spørsmålet vakte en del debatt, men det endte med vedtak om at kongevalget skulle utsettes til man var enige om hvilke grunnlovsforandringer som måtte vedtas.
Til slutt ble det énstemmig vedtatt å oversende de svenske kommissærene en kortfattet rapport fra debatten, og dagen etter ble det utstedt en kunngjøring til folket.
Resultatet av avstemningene om de tre spørsmålene var kort sagt at Stortinget lovet svenskene at det ville godkjenne unionen med Sverige og velge Carl XIII til ny konge, så snart de nødvendige forandringene i Grunnloven var vedtatt. Formålet med denne fremgangsmåten var å få frem at Norge ikke ble tvunget inn i unionen med Sverige ved Kielfreden, men at Stortinget frivillig og på visse betingelser ville godkjenne unionen og velge Carl XIII til konge. Svenskene på sin side godkjente denne fremgangsmåten fordi de først og fremst var interesserte i å få unionen i stand så raskt som mulig. Det kostet penger å ha en hær stående i Norge, og på grunn av de skiftende utenrikspolitiske forholdene ønsket Carl Johan at unionen med Norge skulle være en kjensgjerning så fort som mulig. Da de svenske kommissærene møtte i Stortinget 21. oktober, uttrykte de derfor sin glede over Stortingets beslutninger. Etter vedtaket 20. oktober begynte dessuten kronprins Carl Johan hjemsendelsen av de svenske styrkene i Norge, og det norske statsrådet begynte å dimittere de norske.
Grunnlovsrevisjonen thumb|Peter Motzfeldt var en av Stortingets mest markante personligheter.