Jesuittenes misjonsstasjoner i Chiquitos (spansk: Misiones jesuíticas de Chiquitos) i departementet Santa Cruz i Bolivia ble grunnlagt av jesuittene på 1600- og 1700-tallet som en bosetningstype kalt jesuittreduksjoner (spansk reducciones de indios). Hensikten med stasjonene var å drive kristen misjon overfor landets opprinnelige innbyggere. Seks av misjonsstasjonene er blitt oppført på UNESCOs verdensarvsliste. Disse misjonsstasjonene utmerker seg ved blandingen av europeisk kultur og indianske tradisjoner.
Den indre regionen som lå innenfor de spanske og portugisiske territoriene i Sør-Amerika, var for det meste uutforsket på slutten av 1600-tallet. Med velsignelse fra det spanske kongehuset utforsket jesuittene området og grunnla elleve bosetninger i Chiquitanía i løpet av 70 år. De bygget kirker i en unik og distinkt stil som kombinerte elementer fra både europeisk og lokal arkitekturtradisjon. Urbefolkningen i området ble opplært i europeisk musikk som et middel i den religiøse konverteringen. Misjonsstasjonene var selvforsynte, hadde en blomstrende økonomi og var dermed relativt uavhengige i forhold til det spanske kongehuset.
Etter undertrykkelsen av jesuittordenen sent på 1700-tallet bortfalt grunnlaget for misjonsdriften i Sør-Amerika, og stasjonene ble forlatt til forfall. Likevel er svært mye av arkitekturen fortsatt bevart, og disse er unike fordi de er de eneste gjenværende spor etter jesuittenes virksomhet i Bolivia.
Et omfattende restaureringsprosjekt av misjonsstasjonene begynte på siste halvdel av 1900-tallet. Disse har nå blitt turistmål med økende popularitet og interesse. Annethvert år arrangeres en internasjonal musikkfestival og kulturelle aktiviteter støttet økonomisk av myndighetene, og dette bidrar til økt oppslutning om disse verdensarvstedene.
Beliggenhet mini|alt=Topografisk kart som viser viktige byer og landsbyer i Chiquitanía og jesuittenes misjonsstasjoner. Stasjonene ligger på høylandet nordøst for Santa Cruz de la Sierra i østre Bolivia, nær grensen til Brasil.|Misjonsstasjonene i Chiquitos ligger i høylandet nordøst for Santa Cruz.
De seks misjonsstasjonene som er oppført på verdensarvlisten, ligger i det varme lavlandet med steppeklima i departementet Santa Cruz. De ligger øst og nordøst for Santa Cruz de la Sierra, mellom elvene Paraguay og Guapay, på fjerne og utilgjengelige områder av Gran Chaco.
De vestligste stasjonene befinner seg i San Javier og Concepción, begge i provinsen Ñuflo de Chávez mellom elvene San Julián og Uruguayito. Stasjonene i Santa Ana, San Miguel og San Rafael ligger øst i provinsen José Miguel de Velasco, nær grensen til Brasil. Misjonsstasjonen San José de Chiquitos ligger i provinsen Chiquitos, om lag 200 km sør for San Rafael.
Ytterligere tre misjonsstasjoner – San Juan Bautista, Santo Corazón og Santiago de Chiquitos – som ikke har blitt oppført på UNESCOs verdensarvliste, ligger øst for San José de Los Chiquitos i området ved byen Roboré. San Ignacio de Velasco, hovedstaden i provinsen med samme navn, er en annen by som ble grunnlagt som en jesuittisk misjonsstasjon. Denne er heller ikke på verdensarvlisten.
Navngiving
Ñuflo de Chaves, en spansk conquistador og grunnlegger av Santa Cruz «la Vieja», introduserte navnet Chiquitos (spansk for «små»). Navnets opphav var fra de lave dørene inn til stråhyttene hvor urbefolkningen bodde. Det var flere grunner til å konstruere dørene på denne måten; det holdt mygg, fluer og den kalde vinden fra sør ute, og de ga beskyttelse mot fiender. Chiquitos har siden blitt brukt som betegnelse både på kulturen og regionen kjent som Chiquitanía.
Den nåværende provinsinndelingen av Santa Cruz gjenspeiler ikke de tidligere inndelinger som ble foretatt av misjonærene. Det opprinnelige Chiquitanía ligger idag fordelt over fem nåværende provinser: Ángel Sandoval, Germán Busch, José Miguel de Velasco, Ñuflo de Chávez og Chiquitos.I Congreso Internacional Chiquitano , San Ignacio de Velasco, Bolivia, 22. til 24. mai 2008 (spansk)
Historie
Ifølge den amerikanske historieprofessoren Stafford Poole ble prester på 1500-tallet sendt fra forskjellige katolske ordener til Amerika for å forkynne kristendom til urbefolkningen. Blant disse var fransiskanerne og jesuittene som ble sendt til Chiquitanía. Disse misjonærene utviklet strategien med å samle urbefolkningene fra sine tildels nomadiske levesett til større kollektive samfunn kalt reduksjoner for mer effektivt å kunne kristne dem. Denne tenkemåten hadde sitt utspring i kolonistenes syn på indianerne som mennesker fra en laverestående kultur, og som måtte holdes under kontroll av europeiske misjonærer for ikke å forgå i synd. Jesuittene praktiserte dette likevel annerledes i sine reduksjoner, og ga indianerne frihet til å fortsette å praktisere mange av sine tradisjoner.
Oppstart i Peru
I 1566 reiste en gruppe jesuitter til Visekongedømmet Peru med tillatelse fra Filip II av Spania; dette var mer enn 30 år etter at fransiskanerne, dominikanerne, augustinerne og mercedianerne hadde etablert seg i Peru. Jesuittene kom til i Lima i 1569 før de forflyttet seg østover mot Paraguay, og i 1572 ankom Audiencia y Cancillería Real de La Plata de los Charcas som hadde jurisdiksjon over dagens Bolivia. De fikk ikke tillatelse til å etablere bosettinger på grensen, og etablerte i stedet kapittelhus, kirker og skoler i allerede etablerte landsbyer som La Paz, Potosí and La Plata (idag Sucre).
I 1587 ankom Fr. Diego Samaniego og Fr. Diego Martínez som de første jesuitter til Santa Cruz de la Sierra, sør for det som senere ble San José de Chiquitos. Byen ble, som en følge av en konflikt med de innfødte, flyttet 250 km vestover i 1592 til dagens plassering. Restene av den opprinnelige byen er en del av det arkeologiske stedet Santa Cruz la Vieja. Jesuittene startet ikke sitt misjonsarbeid i dalførene nordøst for Cordillera før på 1600-tallet. De to sentrale områdene de var aktive i var Moxos i regionen Beni, og Chiquitanía i regionen Santa Cruz de la Sierra. I 1682 grunnla Fr. Cipriano Barace den første jesuittreduksjonen i Moxos, lokalisert i Loreto.
Jesuittene i Chiquitanía right|mini|alt=Kart over Sør-Amerika, Karibia og de østlige deler av Nord-Amerika. Flere administrative regioner er angitt, blant annet i nordlige deler av Sør-Amerika, Kongedømmet Granada, som dekker det meste av dagens Venezuela, Guyana-statene og deler av Colombia. Ecuador, Peru og Bolivia er markert stort sett etter dagens inndeling, med henvisning til Visekongedømmet i Peru. Dagens Uruguay, Paraguay og deler av Argentina og Brasil er angitt som Paraguay. Santa Cruz de la Sierra er markert i Visekongedømmet i Peru tett opp til grensen til Paraguay.|Amerika i 1705
right|mini|alt=Kart som viser jesuitt-provinsen i Paraguay og tilstøtende områder, samt de viktigste misjonsstasjoner og reiser. Misjonsstasjonene i Chiquitos ligger i skogsområder mellom elvene San Miguel i vest og Paraguay i sør. En sti går fra Santa Cruz de la Sierra til San Javier.|Kart fra 1732 som viser Paraguay og Chiquitos med misjonsstasjonene San Javier (S. Xavier), Concepción (Concepc.), San Rafael (S. Raphael), San Miguel (S. Miguel), San José (San Joseph) og San Juan Bautista (S. Juan). Mens misjonsstasjonene i Paraguay blomstret, viste evangeliseringen av guarani-folket seg å være vanskeligere. Etter påskyndelse fra guvernøren i Santa Cruz, Agustin Gutierrez de Arce, fokuserte jesuittene da på regionen Chiquitanía, der innbyggerne viste mottakelighet for den kristne lære. Elleve misjonsstasjoner ble derfor grunnlagt mellom 1691 og 1760. Imidlertid var misjonsstasjonene svært utsatt for brann, flom, pest, hungersnød og angrep av fiendtlige stammer eller slavehandlere, og måtte gjenoppbygges flere ganger. Men i motsetning til sine naboer i Paraguay ble stasjonene i Chiquitos spart for de store epidemiene som en følge av lite kontakt med omverden grunnet vanskelige transportmuligheter.
Den første jesuittreduksjon i Chiquitanía var misjonsstasjonen San Francisco Javier, som ble grunnlagt i 1691 av jesuittpresten José de Arce. Stasjonen ble senere flyttet. Ifølge legenden dro José de Arce og Br. Antonio de Rivas ut i september 1691 for å møte syv andre jesuitter ved elven Paraguay for å etablere en forbindelse mellom Paraguay og Chiquitanía. På grunn av dårlig vær fra den gryende regntiden klarte Arce og hans kompanjong bare å ta seg til den første bosettingen i Chiquitos. Den lokale piñoca-stammen var hardt rammet av pest og bønnfalt Arce of Rivas om å bli værende. Til gjengjeld lovet de å bygge et hus og en kirke som de fullførte ved utgangen av det samme året.
Ytterligere ti stasjoner ble grunnlagt i Chiquitanía av jesuittene. Disse ble etablert i tre avgrensede perioder: 1690-tallet, 1720-tallet og etter 1748. På 1690-tallet ble i tillegg til San Francisco Javier misjonsstasjonene San Rafael (1696), San José de Chiquitos (1698), Concepción (1699) og San Juan Bautista (1699) grunnlagt. Det er kun ruiner igjen av sistnevnte stasjon, og denne står ikke på verdensarvlisten.
Den spanske arvefølgekrigen fra 1701 til 1714 resulterte i mangel på misjonærer og en uforutsigbar situasjon på misjonsstasjonene. Ingen nye stasjoner ble bygget i denne perioden. I 1718 var San Rafael blitt det største samfunnet med 2 615 innbyggere og fikk problemer med å opprettholde livsgrunnlaget som følge av befolkningsveksten. Som følge av dette etablerte Felipe Suárez og Francisco Hervás misjonsstasjonen San Miguel i 1721 som en utskillelse fra San Rafael. Stasjonen San Ignacio de Zamucos ble også etablert i 1724, men ble nedlagt og forlatt allerede i 1745, og det er idag ingenting igjen av denne stasjonen.
En tredje periode med nye misjonsstasjoner startet i 1748 med etableringen av San Ignacio, eller San Ignacio de Velasco som den er kjent som idag, og som ikke er registrert som verdensarvsted. Dagens kirke er bygget på 1900-tallet som en sirlig bygget kopi fra den originale kirken som ble bygget i 1761. I 1754 grunnla jesuittene misjonsstasjonen Santiago de Chiquitos. Også her er dagens kirke en rekonstruksjon av den originale, men står heller ikke på verdensarvlisten. Den eneste stasjonen på verdensarvlisten fra denne perioden er Santa Ana, som ble etablert i 1755 av Fr. Knogler. Den siste stasjonen i Chiquitanía var Santo Corazón. Den ble etablert i 1760, men ingenting av den opprinnelige bosettingen er bevart i dagens landsby.
Jesuittene i Chiquitanía hadde et sekundært mål, da de i tillegg til sin misjonsgjerning også skulle sikre en mer direkte transportrute til Asunción enn veien via Tucuman og Tarija som dengang ble brukt for å komme i forbindelse med sine misjonærbrødre i Paraguay. Konsekvent ble misjonsstasjonene grunnlagt lenger og lenger øst mot elven Paraguay, og stasjonene sør for Asunción flyttet nærmere elven ved å etablere nye stasjoner lenger nord for derved å unngå de ufremkommelige områdene i Chacoregionen. Selv om Ñuflo de Chaves fulgte en rute gjennom Chaco på en ekspedisjon allerede i 1564, var jesuittenes forsøk på å utforske områdene i 1702, 1703 og 1705 alle mislykkede. De ble stoppet av fiendtlige stammene payaguá og guaycuru, og de ufarbare sumpene i Jarayes.
I 1715 satte José de Arce, grunnleggeren av det første oppdraget i San Javier, ut fra Asunción på Paraguayelven med den flamske presten Bartolomé Blende. Men Blende ble drept av Payaguás-indianerne under denne reisen, og Arce slet med å nå San Rafael. På tilbaketuren til Asunción ble også han drept. I 1767, da misjonsstasjonene hadde oppnådd tilstrekkelig kontroll over de ustabile områdene, og like før jesuittene nedla sitt misjonsarbeide, klarte Fr. José Sánchez Labrador å gjennomføre en reise fra Belén i Paraguay til Santo Corazón.
Undertrykkelse og utviklingen den siste tiden