Winchesterkatedralen (engelsk: Winchester Cathedral) er katedralen i byen Winchester i Hampshire, og er blant de største i sitt slag i Nord-Europa. Katedralen er sete for biskopen av Winchester og moderkirken for det gamle bispedømmet Winchester. Den drives av en dekan og et kapittel, underlagt dekanen i Winchester.
Katedralen slik den står i dag ble bygget fra 1079 til 1532 og er viet til Den hellige treenighet, Peter, Paulus og særlig den hellige Svithun. «The Constitution of the Cathedral Church of the Holy Trinity and of Saint Peter and Saint Paul and of Saint Swithun in Winchester» (PDF), Winchester Cathedral Den har et veldig langt og veldig bredt kirkeskip i vinkelrett sengotisk stil (perpendikulærgotisk),Curl, James Stevens; Wilson, Susan, red. (2015): «Perpendicular», A Dictionary of Architecture and Landscape Architecture (3. utg.), Oxford University Press, doi:10.1093/acref/9780199674985.001.0001, ISBN 978-0-19-967498-5. et tidlig engelsk retroquire (rommet bak alteret), «Retrochoir», Merriam-Webster. 2015. Sitat: «Definition of Retrochoir 1: the space left in a church behind the high altar or choir enclosure sometimes used as a chapel and occasionally containing a second choir enclosure» for å huse en helligdom for sankt Svithun, og et normannisk transept (tverrskip) og tårn. Med en total lengde på 170 m er den den lengste middelalderkatedralen i verden.List of longest church buildings, Engelsk Wikipedia Clifton-Taylor, Alec (1969): The Cathedrals of England, Thames & Hudson. Med et areal på 4968 m2 er den også den sjette største katedralen etter areal i Storbritannia, «Winchester Cathedral», Christopher's Cathedrals, Cities & More kun overgått av Liverpool, St. Paul's, York, Westminster (RC) og Lincoln.
Katedralen, som er en stor turistattraksjon, tiltrakk seg 365 000 besøkende i 2019, en økning på 12 000 fra 2018.«Dean and Chapter of Winchester (2019). Winchester Cathedral Annual Report for 2019» (PDF) (Årsrapport).
Historie Tidligere bygninger Selv om kirker er blitt registrert i Winchester så tidlig som i 164, kan den første kristne kirken spores tilbake til ca. 648, da kong Cenwalh av Wessex bygde en liten, korsformet bygning like nord for den nåværende bygningen. «Winchester Cathedral timeline» (PDF). Winchester Cathedral. 2015. Arkivert fra originalen (PDF) den 16. september 2021 Goodall, John (22. desember 2019): «Winchester Cathedral: The tale of a remarkable church and its astonishing contents», Country Life. «Winchester: The cathedral», British History Online Denne bygningen, kjent som Old Minster, ble katedralen for det nye bispedømmet Winchester i 662,Parker, Dr. John (2016): «Winchester Stone» (PDF). Winchester Cathedral. s. 11–24. Arkivert fra originalen (PDF) den 16. september 2021 et stort område som strakte seg fra Den engelske kanal til Themsen, etter at bispesetet ble overført fra Dorchester-on-Thames, Oxfordshire av biskop Wine. Utformingen av denne tidlige kirken kan ikke bekreftes, for det finnes ingen spor annet enn grunnplanen i dag, men Wolstan nevner et porttårn som ligger et stykke fra vestenden. Wine døde ca. 672, men en av hans senere etterfølgere, Svithun, skulle bli en av de mest berømte biskopene av Winchester.
Hvorvidt Svithun selv hadde tilsyn med noen utvidelse av den gamle kirken er ukjent, men det er nedtegnet i Acta Sanctorum at biskop Æthelwold utvidet kirken kraftig fra 963 til 984, og arbeidene ble fullført av den neste biskopen, Alphege. Kirken ble innviet på nytt i 993, og besto av et sentralt tårn, nordlige og sørlige sideskip, tverrskip, krypt og en apside, og var i en kort periode den største kirken i Europa. På stedet var også den nye kirken, i direkte konkurranse med den nærliggende gamle kirken. Den nye kirken ble påbegynt av Alfred den store, men fullført i 901 av hans sønn Edvard den eldre. Disse to klostrene eksisterte side om side, og munkene ble praktisk talt sammenflettet. Svithuns legeme, som etter hans ønske hadde blitt gravlagt på kirkegården utenfor kirken, ble brakt inn og oppbevart i et praktfullt helligdom. Sergeant, Philip Walsingham (1899): The Cathedral Church of Winchester – A Description of Its Fabric And A Brief History of The Episcopal See. London, United Kingdom: G. Bell & Sons – via Project Gutenberg.
Normannisk katedral left|thumb|Det normanniske sørlige transept. thumb|Plantegning over katedralen.
Da Vilhelm Erobreren invaderte England i 1066, begynte han å innsette sine egne normanniske biskoper i stedet for de angelsaksiske biskopene. Vilhelm innsatte sin venn og slektning Walkelin som den første normanniske biskopen av Winchester i 1070, og ni år senere, i 1079, McAleer, J. Philip (1993): «The Romanesque Facade of Winchester Cathedral» (PDF), Proceedings of the Hampshire Field Club & Archaeological Society. 49: 129–147. begynte Walkelin byggingen av en enorm ny normannisk katedral, på et sted like sør for Old Minster og New Minster, stedet der den nåværende bygningen ligger. Den nye katedralen ble innviet med ferdigstillelsen av østenden i 1093, og de mange gravene til angelsaksiske konger ble flyttet fra Old Minster til den nye katedralen. Dagen etter begynte rivingen av New Minster og Old Minster, og det gikk raskt, og det ble så å si ingen rester igjen. Omrisset av Old Minster kan fortsatt sees i dag nord for det nåværende skipet.
Arbeidet med tverrskipene og det sentrale tårnet gikk raskt fremover, og disse var helt sikkert fullført innen 1100 da kong William Rufus ble gravlagt under kryssetårnet. Arbeidet med skipet ble sannsynligvis avbrutt i 1107 da det sentrale tårnet falt sammen, men ble startet på nytt etter gjenoppbyggingen av tårnet, og ble fullført før William Giffards død, som var biskop av Winchester fra 1100 til sin død i 1129. Standarden på mye av dette byggearbeidet var høy, og dermed er mye av det bevart i den nåværende bygningen, særlig i tverrskipene som har et utseende nesten slik Walkelin etterlot dem. Denne bygningen var monumental i størrelse, mer enn 150 meter lang, og den utgjør fortsatt kjernen i den nåværende bygningen.
Gotiske utvidelser
Den første endringen av Walkelins katedral var i 1202 da biskop Godfrey de Luci startet byggingen av et nytt tidligengelsk retroquire. Luci døde i 1204, men arbeidet fortsatte under påfølgende biskoper, noe som til slutt resulterte i rivingen av den normanniske apside.
De neste utvidelsene og ombyggingene fant sted på midten av 1300-tallet, da biskop Edington i 1346 rev den normanniske vestfasaden og begynte å bygge en ny vinkelrett gotisk fasade med et enormt vestvindu, som fortsatt står i dag. Edington begynte også å renovere skipet, men dette ble hovedsakelig utført av hans etterfølgere, særlig William av Wykeham og hans murmester, William Wynford, som ombygde det massive normanniske kirkeskipet til et ruvende vinkelrett gotisk mesterverk. Dette oppnådde de ved å omslutte den normanniske steinen i ny kvaderstein, hugge pilarene på nytt med gotiske listverk og spisse buer, og omorganisere det tre-etasjes skipet i to etasjer, ved å utvide arkaden oppover inn i det som var triforium og utvide klerestorium nedover for å møte den. Tretaket ble erstattet med et dekorativt steinhvelv. Etter Wykehams død i 1404 fortsatte dette ombyggingsarbeidet under påfølgende biskoper, og ble fullført ca. 1420.
Wykehams etterfølger, Henry Beaufort (1405–1447), utførte færre endringer og la til et kapell på sørsiden av retroquire, selv om arbeidet med skipet fortsatte. Fra 1450 til 1528, under ledelse av biskopene William Waynflete, Peter Courtenay, Thomas Langton og Richard Foxe, ble det utført en større ombygging og utvidelse av det normanniske koret og det tidligengelske retroquire. Dette arbeidet omfattet bygging av flere korkapeller i retroquire, erstatning av den normanniske østenden med et vinkelrett gotisk presbyterie (rommet rundt alteret), og utvidelse av Lucis retroquire til et Mariakapell. I motsetning til ombyggingen av skipet rundt 100 år tidligere, var det gotiske presbyteriet hvelvet i treverk og malt for å se ut som stein, slik som ved York Minster. Etter de gradvise utvidelsene er østenden nå omtrent 34 meter bak Walkelins bygning.
Klostrenes oppløsning Kong Henrik VIII tok kontroll over den katolske kirken i England og erklærte seg selv som overhode for den nye engelske kirken. Den benediktinske stiftelsen, Sankt Svithun-klosteret, ble oppløst. Klosteret overga seg til kongen i 1539. Richard Pollard og Thomas Wriothesley kom for å demontere helligdommene og alteret; helligdommen til sankt Svithun ble ødelagt.State Papers Henry VIII, bind 1 (London, 1830), s. 621–622. Året etter ble et nytt kapittel dannet, og den siste prioren, William Basyng, ble utnevnt til dekan.Stevens, John (1722): The History of the Antient Abbeys Monasteries, Cathedrals and Collegiate Churches. London. s. 222. Etter Henrik VIII kom hans datter Maria I til makten som Englands dronning med vilje til å gjeninnføre katolisismen. Hun giftet seg med Filip II av Spania i katedralen i 1554. Klosterbygningene, herunder klosteret og kapittelhuset, ble senere revet, hovedsakelig i løpet av perioden 1560–1580 til den reformistiske biskopen Robert Horne. John Foxe's Book of Martyrs. Arkivert fra originalen 17. mai 2007<ref>«Horne, Robert (1519?-1580)», Dictionary of National Biography, 1885-1900' via WikiSource</ref>
1600- og 1800-tallet thumb|Det normanniske sentraltårnet og nordre tverrskip
På 1600-tallet kom det viktige endringer i interiøret, deriblant oppføringen av en korskjerm (lektorium) av Inigo Jones i 1638–1639, innsetting av et viftehvelv i tre under kryssetårnet (tidligere var tårnet åpent mot kirken) og ødeleggelse av mye middelaldersk glass og bilder av parlamentariske soldater i desember 1642, herunder den nesten fullstendige ødeleggelsen av det massive Great West Window av puritaneren Cromwell og hans styrker. Etter monarkiets gjenopprettelse ble vinduet satt sammen igjen av byfolket som en mosaikk, men det har aldri gjenvunnet sitt opprinnelige utseende da skadene var for store.
På 1700-tallet var det mange besøkende som kommenterte forsømmelsen av katedralen og byen; Daniel Defoe beskrev sistnevnte rundt 1724 som «et sted uten handel … ingen produksjon, ingen retning».Defoes originalsitat var «a place of no trade … no manufacture, no navigation.»
En større restaurering fulgte tidlig på 1800-tallet under ledelse av arkitekten William Garbett og deretter John Nash. Jane Austen ble gravlagt i den nordlige seksjonen av midtskipet i 1817, og mange besøkende fortsetter å komme i dag for å se hennes siste hvilested.
Restaurering på 1900-tallet thumb|Biskop Edingtons vestfasade.
I løpet av hele 1900-tallet var det stort behov for å restaurere betydelig deler av katedralen. Ved begynnelsen av århundret var det store fare for at hele Winchester-katedralen kunne kollapse, og sommeren 1905 sto dekanen, William Furneaux, overfor den nært forestående ruinen av bygningen. Store sprekker hadde dukket opp i veggene, noen av dem store nok til at et lite barn kunne krype inn i dem, veggene bulte og hellet, og stein falt ned fra veggene. Furneaux hentet inn en ledende arkitekt på den tiden, Thomas G. Jackson. Jacksons prognose var dyster, og hans befaring viste at hele bygningen skrånet mot sørøst og sank ned i den myke bakken, mest sannsynlig på grunn av feil i fundamentet. På hans instruksjoner ble store deler av bygningen støttet opp med tømmer. De første anslagene for reparasjonskostnadene var £20 000 i 1905.«Flood at Winchester» (Television production). Cathedral. BBC. 2005. Arkivert fra originalen 16. september 2021. For ytterligere kompetanse ble den erfarne ingeniøren Francis Fox brakt inn.«Francis Fox, the other man who helped save Winchester Cathederal», Winchester Heritage Open Days.
thumb|left|William Walker, ca. 1912