Robert av Jumièges

thumb|Ruinene av klosteret i Jumièges. Robert av Jumièges (tidvis nevnt som Robert Chambert eller Robert Champart) (død en gang mellom 1052 og 1055) var den første normanniske erkebiskop av Canterbury.Barlow: Edward the Confessor, s. 50 Han tidligere tjent som prior (klosterforstander) av klosteret Saint-Ouen i Rouen i Frankrike før han ble abbed av klosteret Jumièges i nærheten av Rouen i 1037. Han var en god venn og en rådgiver av den engelske konge, Edvard Bekjenneren, som utpekte ham til biskop av London i 1044, og i 1051 til erkebiskop av Canterbury, den fremste geistlige posisjon i den engelske kirke. Roberts tid som erkebiskop varte kun i omtrent 18 måneder. Han hadde allerede kommet i konflikt med den mektige engelske jarl Godwin av Wessex. En grunn til striden var at erkebiskopen gjorde forsøk på å skaffe tilbake landområder som nå var eid av Godwin og hans familie. Han nektet også å bispevie Spearhafoc, Edvards valg til å etterfølge ham som biskop av London. Striden mellom Robert og Godwin kulminerte med at Robert ble avsatt og sendt i landflyktighet i 1052.

En normannisk middelalderkronikør hevdet at Robert reiste til Normandie i 1051 eller 1052 og fortalte hertug Vilhelm, den framtidige Vilhelm Erobreren, at Edvard ønsket at Vilhelm skulle bli hans arving (da den engelske kongen var barnløs). Den nøyaktige tidsberegningen for Roberts reise, og om han faktisk noen gang gjorde den, har vært emne for stor debatt mellom historikerne. Erkebiskopen døde i eksil ved Jumièges en gang mellom 1052 og 1055. Robert fikk satt i gang betydelige bygningsarbeid ved Jumièges og var antagelig den første som involverte romansk arkitektur i England med kirken bygd i Westminster for Edvard Bekjenneren, i dag kjent som Westminster Abbey. Robert av Jumièges’ behandling av de engelske ble benyttet som en av flere grunner av Vilhelm Erobreren for å rettferdiggjøre hans invasjon av England i 1066.

Bakgrunn og livet i Normandie Robert var prior ved klosteret Saint-Ouen i Rouen før han ble abbed ved det betydningsfull Jumiègesklosteret i 1037.Douglas: William the Conqueror, s. 167–170Barlow: The English Church 1000–1066, s. 44 Jumièges hadde blitt grunnlagt av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie,Crouch: Normandy Before 1066, p. 30 en gang rundt år 940, og dets bånd til hertugens familie var nære og tette. Klosteret spilte således en rolle i hertugdømmets regjering og kirkereform.Crouch: Normandy Before 1066, ss. 193–194 Roberts alternative etternavn/tilnavn var «Champart» eller «Chambert» og var antagelig avledet fra et begrep for en del av en avling som ble betalt som leie til i en landeier. Foruten bevis på at den foregående abbed av Jumièges var en slektning, er Roberts opprinnelse og familiebakgrunn ukjent. Mens han var abbed begynte han byggingen av klosterkirken i den nye romansk arkitektoniske stilen.Cowdrey: «Robert of Jumièges (d. 1052/1055)» (abonnement nødvendig) Oxford Dictionary of National Biography

Robert ble en venn av Edvard Bekjenneren, på den tid da han gjorde krav på den engelske trone mens han levde i eksil i Normandie, antagelig en gang på 1030-tallet. Edvard var sønn av Æthelred den rådville, konge av England, som var blitt erstattet av Knut den mektige i 1016. Knut giftet seg deretter med Æthelreds enke, Emma av Normandie, mor til Edvard, og fikk en sønn med henne, Hardeknut. For deres egen sikkerhets skyld ble Edvard og hans bror Alfred sendt av sted til Emmas slektninger i Normandie.Hindley: A Brief History of the Anglo-Saxons, ss. 306–310 Etter Knuts død i 1035 ble Harald Harefot, hans eldste sønn med hans første hustru, akseptert som konge av England. Etter Haralds død i 1040 etterfulgte Hardeknut ham på tronen, men døde selv innen kort tid. Da hverken Harald eller Hardeknut hadde barn, ble tronen tilbudt til Edvard ved Hardeknuts død i 1042.Hindley: A Brief History of the Anglo-Saxons, ss. 315–318 Det er en del bevis på at Edvard tilbrakte en del av sin tid i eksil i området Jumièges. Så snart han ble konge ga han gaver til klosteret.Crouch: Normans, s. 78

Biskop og erkebiskop

Da Edvard Bekjenneren ble kalt tilbake til England i 1042 ble han fulgt av Robert. Det var på grunn av Edvard at Robert i august 1044 ble utnevnt til biskop av London,Fryde, et al.: Handbook of British Chronology, s. 230 en av de første bispeseter som sto ledig under Edvards regime.Barlow: The English Church 1000–1066, ss. 46–50 Robert forble nær kongen og ble lederen for det partiet som kom i opposisjon til jarl Godwin av Wessex. Jarlen forsøkte å øke sin families innflytelse og som allerede hadde skaffet seg store landområder. Edith av Wessex, hans datter ble kongens dronning, kanskje ikke til altfor stor begeistring for kongen, og to av hans sønner ble opphøyet til jarler.Mason: House of Godwine, ss. 51–53 En helgenbiografi om Edvard, Livet til sankt Edvard, hevdet at Robert «var alltid den mest mektige og betrodde rådgiveren til kongen.»Sitert i Huscroft: Ruling England, s. 50 Robert synes å ha favorisert tettere forhold med Normandie og med dets hertug. Edvard hadde selv vokst opp i hertugdømmet og tilbrakte 25 år i eksil før han kom tilbake til England. Han var selv halvt normanner på morsiden, og brakte med seg mange normannere tilbake til angelsaksiske England. Det synes som om ham tilbrakte mye tid i deres fransktalende selskap.Potts: «Normandy» Companion to the Anglo-Norman World, s. 33

Da erkebiskop Edsige av Canterbury døde i oktober 1050,Higham: Death of Anglo-Saxon England, ss. 128–129 forble posisjonen i Englands viktigste geistlige stilling ledig i fem måneder. Munkene i katedralkapittelet valgte en munk i Canterbury og slektning av Godwin ved navn Æthelric til ny erkebiskop.Barlow: Edward the Confessor, s. 104Walker: Harold, s. 27 Dette valget ble overstyrt av Edvard som isteden utpekte Robert til erkebiskop det påfølgende året.Fryde: Handbook of British Chronlogy, s. 214 Godwin forsøkte å utøve hans makt over erkebispesetet, men kongens valg og utnevnelse ga et klart signal at han var villig til å utfordre den mektige jarlen over spørsmålet. Det hadde tradisjonelt vært den kongelige rett som var rådende i utnevne erkebiskopen av Canterbury på samme vis som det var erkebiskopen av Canterburys rett i å krone den engelske kongen. Selv om munkene i Canterbury motsatte seg kongens valg av en utlending, ble kongens beslutning stående.Barlow: The English Church 1000–1066, s. 209 Robert reiste til Roma for å motta pallium fra paven og kom deretter tilbake til England hvor han seremonielt ble tronet på Canterbury den 29. juni 1051.Barlow: Edward the Confessor, s. 106 En del normanniske kronikører hevdet at han besøkte Normandie på veg tilbake og informerte hertug Vilhelm, den framtidige Vilhelm Erobreren, at hertugen var den barnløse Edvards arving. I henhold til disse hadde beslutningen om å gjøre Vilhelm til arving blitt avgjort i det samme kongelig råd i 1051 som hadde gjort Robert til erkebiskop.

Etter å ha kommet tilbake fra Roma var Roberts første handling som erkebiskop å nekte å innvie Spearhafoc, en abbed ved klosteret i Abingdon, og kongens gullsmed som hans etterfølger som biskop av London. Robert hevdet at grunnen var at pave Leo IX hadde gitt forbud mot innvielsen. De reelle grunnene var at Robert ønsket å beholde London, iallfall så lenge som han kunne, samtidig som han var erkebiskop av Canterbury, noe som ga ham store inntekter. En annen grunn var simoni, det vil si å selge og kjøpe geistlige posisjoner, da Leo IX hadde nylig utstedt proklamasjoner mot denne praksisen som var svært utbredt over hele Europa. Samtidig hadde Robert antagelig en egen interesse i å få utnevnt sin egen kandidat med tid og stunder, en normanner som ham selv.Walker: Harold, s. 29–30 Til sist ble hans kandidat, William normanneren, gjort til biskop framfor kongens kandidat Spearhafoc.Huscroft: Ruling England, s. 52 Robert hadde også oppdaget at en del land som tidligere hadde tilhørt Canterbury nå var styrt eller eid av Godwin, men hans anstrengelser på å få dem overdratt ble ikke kronet med hell.Rex: Harold II, ss. 42–43 Striden over eiendommene og inntektene fra erkebispesetet bidro til økt friksjon mellom ham og Godwin, som hadde startet allerede fra hans utnevnelse som erkebiskop. Roberts valg hadde forstyrret Godwins makt i Canterbury, og Roberts krav på hans eiendommer utfordret jarlens økonomiske rettigheter.Bates: «Land Pleas of William I's Reign» i Bulletin of the Institute of Historical Research, s. 16 Striden førte til at det ble sammenkalt et rådsmøte i Gloucester i september 1051. Her anklaget Robert jarlen for å konspirert til å drepe kong Edvard.Barlow: Edward the Confessor, s. 111 Rådsmøte lyste Godwin og hans familie fredløse og de dro i all hast i landflyktighet. Robert krevde etterpå posisjonen som sheriff i Kent, antagelig for at Edsige av Canterbury, hans forgjenger som erkebiskop, at også holdt denne posisjonen.Barlow: Edward the Confessor, s. 115

Selv Robert nektet å innvie Spearhafoc er det ikke bevis for at han faktisk var interessert i den voksende reformbevegelsen som hadde blitt kunngjort av den hellige stol.Rex: Harold II, s. 46 Pave Leo IX startet reformbevegelsen som senere ble kjent som den gregorianske bevegelse, opprinnelige fokusert på å forbedre presteskapet og motarbeide simoni. I 1949 erklærte Leo IX at han ville se nøyere på den engelske kirke og granske kandidater til geistlige posisjoner mer nøye før han godkjente dem. Det kan ha vært delvis for å berolige paven at kong Edvard utpekte Robert framfor Æthelric i det håp om at det var et signal om at den engelske krone ikke var motstander av reformbevegelsen.Stafford: Unification and Conquest, ss. 89–92

Kongelig rådgiver right|thumb|Statue av Vilhelm av Normandie ved Lichfield i England|alt=Sittende steinstatue av en mann med krone i kappe og med et sverd i den ene hånden og en bok i den andre. Livet til sankt Edvard hevdet at mens Godwin var i eksil forsøkte Robert å overtale kong Edvard om å skille seg fra sin hustru og Godwins datter, Edith av Wessex, men kongen nektet og isteden ble hun sendt i kloster. Denne helgenbiografien ble skrevet kort tid etter Edvards død for å vise at han var hellig. Den legger derfor stor vekt på at Edvard frivillig valgte sølibatet, noe som ganske sikkert ikke er sant og heller ikke bekreftet av noen annen kilde. Moderne historikere har ment at det er mer sannsynlig at Edvard ønsket å skille seg fra Edith, med Roberts støtte, for å kunne gifte seg på nytt og således skaffe seg arvinger.Walker: Harold, s. 35–36 Forholdet mellom kongen og dronningen var ikke hjertelig, og det er like mulig at han ganske enkelt ønsket å bli kvitt henne, uten nødvendigvis å ønske skilsmisse.

Mens Godwin og hans familie var i landflyktighet er det sagt at Robert ble sendt av kongen til Vilhelm av Normandie.Barlow: Edward the Confessor, s. 107 Grunnen for dette diplomatiske ærendet er uklart. William av Jumièges sier at Robert dro for å fortelle hertugen at Edvard ønsket ham som arving av Englands trone. William av Poitiers oppgir samme grunn, men legger til at Robert også tok med seg et gissel, Godwins sønn Wulfnoth og sønnesønn Håkon Sveinsson, sønn av Svein Godwinson. Den angelsaksiske krønike nevner ikke dette besøket og det er derfor uklart om Robert faktisk besøkte Normandie eller ikke. De ulike diplomatiske reisene som Robert angivelig skulle ha utført kan være en forvirrende og komplisert teppe av propaganda gjort av normanniske kronikører etter den normanniske erobring i 1066.Bates: William the Conqueror, s. 73

Lovløs, død, og ettermæle