Denne artikkelen beskriver den østerriksk-ungarske hæren ved krigsutbruddet og under første verdenskrig (1914–1918) og deres aktiviteter under krigen. Den offisielle, men omstendelige tittelen på den østerriksk-ungarske hæren er Kaiserliche und Königliche Armee (Den keiserlige og kongelige hær), forkortet til K.u.K. Dette kom av dobbeltmonarkiets natur som et tysk keiserdømme i Østerrike og et kongedømme i det selvstyrte Ungarn siden 1867.
Østerrike-Ungarn deltok på samtlige fire fronter i Europa under første verdenskrig: På balkanfronten (første verdenskrig), østfronten (første verdenskrig) og italiafronten (første verdenskrig) var de direkte involvert fra første øyeblikk siden kampene foregikk i deres grensetrakter, mens man fra 1918 hjalp keiserriket Tyskland på vestfronten (første verdenskrig) etter man (som del av sentralmaktene) hadde vunnet på østfronten. Før krigens avslutning i november 1918 ble det likevel klart at man hadde tapt både italiafronten og balkanfronten.
Den østerriksk-ungarske hæren i 1914 Blant de større europeiske armeene var den østerriksk-ungarske ansett som den minste på målestokken ettersom Østerrike-Ungarn hadde få industrielle ressurser for å forsørge militæret med moderne utstyr, selv om de hadde valgt de beste kvalitetsproduktene. Den østerrikske produksjonen av artillerigranater overgikk aldri mer enn én million stykker per år, mens den russiske krigsindustrien produserte allerede i 1916 over fire millioner stykker. Det var vanskelig å integrere moderne teknologi i de væpnede styrkene som opplevde forsyningsproblemer med et underutviklet logistisk apparat til rådighet. Transportsystemet, som besto av jernbanenettverk, var ikke godt utbygd sammenlignet med de andre stormaktene med unntak av Russland. Den militære jernbanevirksomheten var til sammenligning med den sivile, tre ganger langsommere mellom Wien og San ettersom det var mangel på tilgjengelig vognkapasitet. Man hadde ikke det nødvendige industrielle grunnlaget for å føre en moderne krig, som trakk i langdrag etter de første sammenstøtene. Transportsystemet hadde ikke nok materiell ifølge militærets erfaringer.
De østerriksk-ungarske troppene bar i seg alvorlige svakheter som skyldtes de interne forholdene i dobbeltmonarkiet som en multietnisk stat med flere nasjonaliteter. Offiserene var med få unntak stort sett rekruttert fra de tyske og ungarske nasjonalitetene, med den følge at tysk og dels ungarsk ble brukt som kommandospråk overfor de utskrevne soldatene som kom fra de underordnede nasjonalitetene, i tillegg til tyskerne og ungarerne. Den enkelte ikke-tyskspråklige soldaten ble lært opp til å forstå bare rundt hundre ord for å kunne opprettholde tjenesten så godt som mulig. Selvsagt hadde det ikke en positiv innvirkning på troppenes kohesjon og moral, spesielt ikke når man var i krig med forskjellige fiender ettersom soldatene hadde språklige og kulturelle forbindelser til disse. Før krigen i 1911 var 72 % av offiserene i infanteriet, 67 % i kavaleriet og 88 % i artillerivåpenet tyskspråklige.
Forsøk på nødvendige reformer var ikke seriøst vurdert av den østerriksk-ungarske overkommandoen til tross for at man hadde forstått nødvendigheten med slike reformer.
Personlig utstyr Etter krigsutbruddet begynte de første problemene i forsyningssystemet, som ikke var forberedt på å utruste et større antall menn enn hva som var teoretisk mulig i forveien. Masseproduksjonen av personlige utstyr som støvler, uniformer, luer og annet skulle vise seg å være utilstrekkelig og ble aldri helt løst i løpet av krigen. Den totale mengden av uniformer i 1914 var beregnet på 1 000 000 mann, teoretisk sett skulle felleshæren være i stand til å mønstre 1 300 000 offiserer og menige ved mobiliseringen. Den blågrå feltuniformen som ble innført som uniformkodeks fra 1909, ble bare produsert i 700 000 eksemplarer. Det var ikke nok støvler for de utskrevne troppene, og kommandantene var våren 1915 tvunget til å kjøpe støvler for sine soldater på det åpne sivile markedet. Det var ikke ofte man klarte å dekke behovet for hver enkelt soldat.
For militsen Landwehr i Østerrike og Honved i Ungarn som separate nasjonale hærer i tillegg til den profesjonelle felleshæren, var situasjonen for det personlige utstyret prekært etter hvert som man hadde sett seg tvunget til å hente militsstyrkene til skyttergravene på grunn av de høye tapene man hadde i løpet av krigen. Disse mennene, som hadde sine egne blå uniformer, fant seg av og til i den situasjonen å slåss i sivile klær, men med et svart og gult armbånd som sitt merke. Den nye uniformen i feltgrå farge, lik den som ble båret av deres tyske allierte, ble innført i 1916 som fellesuniform for samtlige tropper i Østerrike-Ungarn. Den lokale militsen i Tirol og de østerrikske grenseområdene ved den italienske krigserklæringen i mai 1915 klarte ikke å kle opp alle i uniformer, og mange steder ble man nødt til å marsjere ut i sivile klær.
Strategi og planlegging Da krigen startet i juli 1914, led k.u.k-hæren ikke bare av mangel på materielle ressurser, men også den uforholdsmessige mangelfulle strategiske og taktiske tilnærmingen, i forhold til potensielle motstandere for soldatene som ville bli påført unødvendige menneskelige og materielle tap. Militært sett hadde ikke den militære ledelsen lært de strategiske og taktiske leksene fra krigene etter 1866, og hadde i meget liten grad deltatt i væpnede konflikter. Istedenfor hadde man latt seg påvirke av holdninger utspredt fra de andre europeiske militærmaktene som dels overskygget viktige observasjoner av begivenhetene fra den russisk-japanske krigen 1904–05 og balkankrigene 1912–13. Størst mulig konsentrering av styrkene skulle innlede aggressive operasjoner, ifølge den taktiske doktrinen nedskrevet av stabssjefen Franz Graf Conrad von Hötzendorf i hans brosjyre «Exerzierreglement für die Fußtruppen» (Drill for infanteriet) og håndboken «Zum Studium der Taktik» (For studie av taktikk). Den grunnleggende ideen i den taktiske doktrinen var en versjon av det tyske «Offensive und Angriff» (Offensiv og angripe) for å gripe og beholde initiativet med offensive handlinger – for enhver pris. Som sett allerede i det første krigsåret, fulgte dette til uakseptable tunge tap for de involverte styrkene, som måtte konfrontere meget sterke motstandere som forlengst hadde tilpasset seg en moderne krigføring.
Den østerriksk-ungarske overkommandoen hadde i forveien utarbeidet to forskjellige strategiske planer som skulle anvendes ved et krigsutbrudd med Serbia eller med Russland og Serbia. I tilfelle krig med Serbia som ville ha støtte fra det mindre nabolandet Montenegro, skulle «Plan B» iverksettes. Om en krig med Russland skulle oppstå som et resultat av den østerriksk-serbiske konflikten, ville overkommandoen begynne med den andre strategiplanen, «Plan R» om en tofrontskrig. For å kunne forbinde disse to strategiplanene, ble man nødt til å utarbeide en mobiliseringsplan som delte k.u.k.-hæren inn i tre strategiske enheter – «A-Staffel» på ti korps i tilfelle krig mot Russland med mesteparten av de om lag 32 infanteridivisjonene og de ni kavaleridivisjonene, «B-staffel» på tolv divisjoner i fire korps for krig mot Serbia og «Minimalgruppe Balkan» på tre korps skulle være sikringsgruppe mot Serbia både i Plan B og Plan R. Om Plan R ble tatt i bruk, ville troppene i A-Staffel og B-Staffel sendes til Galicia mot den russiske fronten. Minimalgruppe Balkan skulle bare sikre grensene mot Serbia og Montenegro.
Selv om man var innforstått med militæralliansen om gjensidig støtte mellom Serbia og Russland, reagerte overkommandoen med delvis mobilisering av troppene i B-Staffel som respons på nyheten om den serbiske mobiliseringen 25. juli. Etter at krigserklæringen var overrakt den serbiske regjeringen, som avslo ultimatumet fra Wien som ble framlagt etter attentatet i Sarajevo 28. juni 1914, bestemte man at Plan B skulle begynne. Mobiliseringsplanen ble satt i gang, men etter at det russiske imperiet kunngjorde sin mobilisering den 30. juli, innså man at de hadde forhastet seg. Det var ikke mulig å bruke strategiplanen Plan R i sin opprinnelige form. Først måtte mobiliseringen i tråd med Plan B sluttføres, og bare styrkene i A-Staffel kunne konsentreres i Galicia.
Kongedømmet Italia som hadde inngått en formell forsvarsallianse med Tyskland og Østerrike-Ungarn, unnlot å involvere seg i stormaktsspillet og erklærte seg nøytralt sommeren 1914. Men sterke krefter i det italienske kongeriket, tilhengere av irredentisme om en samling av samtidige kulturelle og historiske områder som tilhørte den italienske kultursfæren, presset sterkt på at man skulle ha territorielle krav overfor Østerrike-Ungarn. Man var villig til å forhandle om grensejusteringer, men bare om de italiensk-befolkede regionene som Trentino. De moderate irredentistene i Italia forsøkte å tilfredsstille ambisjonene, men ble dyttet til side av de ekstreme kreftene representert av poeten Gabrielle d'Annunzio som presset sterkt på for en blodig krig for «den italienske stoltheten». Likevel hadde ikke overkommandoen på dette tidspunktet betraktet Italia som en trussel med sterke festningsverk som beskyttet sine grenser i vest.
Mobiliseringen Den 31. juli 1914 underskrev den østerrikske keiseren Franz Josef ordren for en generell mobilisering av de væpnede styrkene i dobbeltmonarkiet i følgende oppdeling:
Fellesarmeen Kaiserlich Königliche Landwehr Königliche Ungarische Landwehr/Honved Den østerrikske marine
Styrkesammensetning:
25 000 offiserer (leger, veterinærer og kontorpersonell ikke inkludert) 410 000 underoffiserer 87 000 hester 1 200 feltskyts (beleiringsskyts og festningsskyts ikke inkludert)
Inkludert i rullene er disse såkalte «gagisten», 36 000 yrkessoldater ansatt for langtjeneste.
Den reelle styrken som har var tilgjengelige for militæret har blitt regnet ut til 3,35 millioner mann i stridsberedt tilstand som kan mobiliseres i krigstid. Fredstidsstyrken for k.u.k.-hæren var imidlertid på 450 000 offiserer og menige.
Krigsstyrken i 1914:
1 094 infanteribataljoner 15 luftbårne kompanier for fly, ballong og luftskip 6 sykkelkompanier 88 Landwehr militsdivisjoner 425 kavaleriskvadroner 8 ingeniørdivisjoner 483 artilleribatterier Kompanier for beskyttelse av kommunikasjon deriblant bruer 224 festningsartillerikompanier 155 ingeniørkompanier
Bare de aktive troppene i det østerriksk-ungarske militæret hadde den blågrå uniformen, resten var fortsatt delvis kledt i blå uniformer av eldre dato før 1909, spesielt landwehr-milits og honved-tropper. Den vanlige infanterisoldaten i k.u.k.-hæren var kledt i en blågrå uniform som kaltes «Marschadjustierung», men ble senere ansett for å være for lys, og deretter erstattet med en ny feldgrau (feltgrå) uniform etter samme modell som den tyske uniformen fra 1916. Hodeplagget var en infanteri-lue som var adoptert annetsteds. Kavaleristene og artillerister hadde fargerike uniformer i begynnelsen av krigen, deriblant blanke rytterhjelmer. I senere tid dekket man til hjelmene for ikke å eksponere seg overfor fiendtlig oppmerksomhet. Grå farge var mest foretrukket.
Den allmenne tilslutningen i befolkningen over hele dobbeltmonarkiet gjorde skam på de fleste pessimistiske spådommene som kom fra underliggende krefter som ønsket separatisme fra det tyske eller ungarske overherredømmet. Tsjekkere, bosnjaker, kroater og italiensk-talende lot seg uten innvendinger innrulleres i militæret.
1914 Den russiske fronten