thumb|FÆROARUM – Prima & accurata delineatio. Det eldste kjente kart over Færøyene, tegnet av Lucas Debes i 1673. thumb|220px|upright|Satellittbilde fra NASA av Færøyene i 2003. Færøyenes historie starter i år 625, da irske eremittmunker bosetter seg på Færøyene. De livnærte seg med blant annet korndyrking, men fant ikke noen urbefolkning å misjonere blant. Rundt år 800 bosatte norske vikinger seg på øyene, og innledet slik det færøyske landnåmet. Kulturen, språket og folket har sine røtter i denne tidlige, norrøne bosettingen, og denne tidsepoken kan dokumenteres med Færøyingesaga, skrevet på Island, samt med tallrike arkeologiske funn. I 999 ble Færøyene kristnet av Sigmundur Brestisson, og i 1035 ble øyene underlagt Norge. I personalunionen mellom Norge og Danmark ble Færøyene i praksis en del av Danmark, og etter reformasjonen i 1538 ble dansk det dominerende språket. Øyenes forbindelse med omverdenen gled gradvis over fra Bergen til København, og i 1814 ble Færøyene værende igjen som en del av Danmark mens Norge gikk inn i union med Sverige. Fra 1821 til 1948 var Færøyene et dansk amt. Det danske handelsmonopolet ble oppløst i 1856, og øyene ble i stand til å utvikle seg fra et middelaldersk bondesamfunn til å bli en moderne fiskerinasjon. V.U. Hammershaimb utgav en færøysk rettskriving i 1891, Færøsk Anthologi. Under andre verdenskrig var Færøyene frivillig okkupert av Storbritannia, noe som førte til at Merkið ble anerkjent som Færøyenes offisielle flagg i 1940. Siden 1948 har øyene hatt indre selvstyre, og færøysk har vært offisielt språk i skoleverket, kirken og statsadministrasjonen. Danmarks grunnlov omfatter Færøyene fra 1950. Øyene blir i dag i all hovedsak styrt av en egen regjering. Det folkevalgte parlamentet, Lagtinget, er et av verdens eldste.
Geologisk historie
thumb|Vulkansk aktivitet - lava. Færøyene er en øygruppe i utkanten av Europa, og et av de områdene som senest ble kolonisert av mennesker. Øyene oppsto for om lag 60-70 millioner år siden under tertiær. Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 meter høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland,
Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg som gjentatte ganger ble krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Gjennom erosjon forsvant det meste at platået. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island.
Istiden formet restene av platået, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning. Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð und Kapp Enniberg.
Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 meter tykke isbreen over Færøyene. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler. I tillegg til fuglene kom også insekter og seler til øygruppen, men dyrelivet var begrenset. thumb|left|250px|Kapp Enniberg De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. I tillegg til nevnte (fattige) kullforekomster har øygruppen ingen naturlige ressurser av større betydning. Det har blitt funnet olje på kontinentalsokkelen, men så langt har ingen av funnene vist seg å være drivverdige.
Mulighetene for færøysk landbruk er fra naturens side noe begrensede, og sauehold er den viktigste formen for jordbruk som drives. Til gjengjeld blir selv avsidesliggende småøyer og klipper utnyttet til beite for sauene, slik som for eksempel Lítla Dímun. Den omfattende sauenæringen bidrar også til at vegetasjon holdes nede. Færøyene har beiteplass for om lag 70 000 sauer, noe som i århundrer har gitt livsgrunnlag for en befolkning på opp mot 5 000 innbyggere på Færøyene. Med industrialisering og fiskeri utover på 1800-tallet har øybefolkningen senere kunnet tidoble seg.
Øyenes største naturressurs er havet. Færøysk hvalfangst er en sentral del av tradisjonen og kulturen, og dagens nasjon henter store rikdommer fra fiskeriet.
Tidlig historie thumb|Baglhólmur skal en gang ha vært bebodd av irske munker. thumb|Akraberg var også tidlig bebodd. Ifølge legenden om Brendan sjøfareren skal han rundt år 560 på sin berømte sjøreise Navigatio Sancti Brendani ha kommet til et «fugleparadis», noe som kan ha vært Færøyene. Videre nord skal Brendan også ha funnet en «ildøy», som kan tenkes å ha vært Island.
Tidlige kilder som nevner øyer i Nord-Atlanteren, som Pytheas, Ptolemaios og Tacitus verk Agricola, er ikke pålitelig i like stor grad som den irske munken Dicuil, først og fremst grunnet Dicuils grundige og passende beskrivelse av øyene. Dicuils beskrivelser av vikingenes fremferd på Færøyene rundt år 800, som er i samsvar med vikingenes egne beretninger, styrker denne vissheten. Dermed regnes Færøyene for å være først gang klart nevnt skriftlig i Dicuils Liber de mensura orbis terrae fra 825:Dicuili: Liber den mensura orbis terrae. Dublin 1967 (s. 75–6)
Det er i dag akseptert at Færøyene ble befolket for første gang senest rundt år 625 av irske munker ved bygden Sumba på Suðuroy. Andre arkeologiske spor er også funnet i umiddelbar nærhet av Akraberg, Víkarbyrgi og litt lenger nord i Porkeri. Lite er kjent om disse munkene, bortsett fra at de levde i sølibat i rene mannssamfunn og sannsynligvis livnærte seg ved hovedsakelig plantedyrking og fåreavl. Munkenes opprinnelige mål ville antagelig ha vært misjon, men de fant altså ingen urbefolkning å omvende. Videre har pollenanalyser indikerer at det ble dyrket havre og bygg på Mykines siden denne tiden, muligens av tidligere bosettere som de irske eremittmunkene. Da vikingene kom ankom Færøyene i 795, traff de de irske munkene. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.
Vikingtid og landnåm
mini|venstre|Steinrøysen markerer vikinghøvdingen Havgrímurs grav i Hov.
Vikingtiden på Færøyene varte fra Grímur Kambans bosettelse i 825 og til Tróndur í Gøtu døde i 1035 som øygruppens siste vikinghøvding, hvoretter Leivur Øssursson samme år gjennomførte sin maktovertagelse.
Det største historiske bruddet i dette tidsrommet var innføringen av kristendommen ved Sigmundur Brestisson fra 999. Dette innledet slutten på vikingtiden og var samtidig avslutningen på Færøyenes tid som fri bosetterrepublikk.
Til historikernes sorg er mange kilder fra denne tiden gått tapt ved forskjellige ødeleggelser av biblioteker og arkiver. Som viktigste skriftlige kilde har vi derfor i dag kun Færøyingesaga som ikke er en kronikk i ordets egentlige forstand, samt til en viss grad utenlandske kilder som kan underbygge sagaen.
Kolonisering Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer.
For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.
Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.
Befolkning
Den færøyske befolkningen er i dag et skandinavisk-keltisk folk. DNA-analyser viser at færøyske menns Y-kromosomer er 87 prosent skandinaviske, mens færøyske kvinners arvemateriale er 84 prosent skotsk-irsk.«The origin of the isolated population of the Faroe Islands investigated using Y chromosomal markers» av Tove H. Jorgensen, Henriette N. Buttenschön, August G. Wang, Thomas D. Als, Anders D. Børglum and Henrik Ewald (2004)C. Wang: «Ílegur og Føroya Søga» (2006), s. 20–23 Dette avspeiler hovedlinjene i koloniseringen og bosettingen av øygruppen.
thumb|Færøysk gårdsbruk. Bildet er fra Depil. Utvikling i folketallet År Innbyggere År Innbyggere År Innbyggere 1327 ca. 4 000 1880 11 220 1995 43 358 1350 ca. 2 000 1900 15 230 1996 43 784 1769 4 773 1911 ca. 18 800 1997 44 262 1801 5 255 1925 22 835 1998 44 817 1834 6 928 1950 31 781 1999 45 409 1840 7 314 1970 ca. 38 000 2000 46 196 1845 7 782 1975 40 441 2001 46 996 1850 8 137 1985 45 749 2002 47 704 1855 8 651 1989 47 787 2003 48 214
Norsk overherredømme
Norsk len thumb|Fra Fårebrevet i Lund Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gille, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssurson Færøyene i len til den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.
Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirjubøur skrev Biskop Erlendur i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.
Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.
I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.
Svekket betydning Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med de engelske øyene, og enda viktigere, med Færøyene og Island.
Kristningen av Færøyene thumb|280px|Barthélemy Lauvergnes litografi av Magnuskatedralen i Kirkjubøur fra 1839. Kirkjubøur var i århundrer Færøyenes religiøse sentrum, og var sete for øyenes katolske bispedømme fra 1138 til reformasjonen. thumb|upright|Tróndur í Gøtu løfter Mjølner i motstand mot Sigmundur Brestissons kristning av Færøyene