Oppjekkbar plattform

thumb|350px|Den oppjekkbare plattformen Constellation II ved Punta Arenas (Chile) En oppjekkbar plattform (engelsk jackup rigs) er en plattform med et skrog og en eller flere legger som kan beveges opp eller ned relativt i forhold til skroget.ISO/DIS 19905-1 punkt 3.31

De kan være flytende, men er festet til havbunnen når den gjør sin funksjon. De brukes oftest til boring, produksjon eller flotell, men brukes også som servicefartøyer for spesielle operasjoner. I de senere årene har oppjekkbare plattformer til bruk ved vedlikehold av vindmølleparker til sjøs vært et nytt bruksområde. De har som oftest tre legger, men kan også ha flere. Den er best egnet på relativt grunn vann, men de største kan operere vinterstid på opp til 150m vanndyp.

Oppjekkbare plattformer har et markedsmessig fortrinn i forhold til flytende plattformer ved at den om den installeres inntil en fast innretning kan trille (skidde) boreområdet over den faste produksjons- eller boreinnretningen og bore eller gjøre intervensjon i brønner over denne. De faste innretningene trenger da ikke ha eget boreutstyr. På verdensbasis er oppjekkbare plattformer den mest brukte typen av flyttbare innretninger med om lag 500 enheter.

Sammensettingen av oppjekkbare plattformer En deler gjerne konstruksjonene opp i fundament, legger, jekkesystem, skrog og dekksutrustning.

Fundamentet Fundamentet er oftest såkalte spudcans, men kan også være pelet eller utstyrt med skjørt. Det er normalt en spudcan for hver legg. Spudcans er store kraftige fundamenter med en diameter på opp til 22 meter. De ulike rederiene har ofte egne preferanser hvordan de skal utformes. Midt under fundamentet er det normalt en spiss utformet som en nedover-pekende pyramide eller kjegle. Spissen blir den første kontakten mellom fundamentet og jorda når det blir installert.

Dersom en velger skjørt er det fordi en ikke oppnår god nok geoteknisk stabilitet uten. Det tar lengre tid å installere og fjerne plattformene. Bruk av skjørt gjør at en kan bruke plattformen på dypere vann enn det ellers hadde vært mulig. Skjørtene er stålrør med en stor diameter som festes til spudcans og som suges ned i havbunnen under installeringen med undertrykk.

Peler er bare aktuelle å bruke dersom en skal bruke plattformen som en produksjonsplattform.

Noen oppjekkbare plattformer har bare ett felles fundament som kobler sammen leggene nederst.

Noen oppjekkbare plattformer for produksjon er plassert på toppen av en lagertank for olje. De er da sveist eller kilt fast til tanken. Dette er gjort blant annet på det danske Sirifeltet, og var planlagt på Ymefeltet i Norge. Det som produseres på den oppjekkbare innretningen pumpes ned i oljetanken. Oljen hentes av tankskip, der oljen overføres gjennom spesialtilpassede lastesystemer – offshore lastesystemer (engelsk offloading systems).

Leggene left|thumb|350px|Den oppjekkbare plattformen West Epsilon som eies av selskapet Seadrill i Stavanger. Leggene er oftest fagverkskonstruksjoner med vertikale rør, og avstivere (engelsk bracer) mellom de vertikale rørene. Store oppjekkbare innretninger har også ofte stivere mellom avstiverne (engelsk spanbreakers). Spanbreakerne har som funksjon å redusere knekklengden på bracene.

Noen få plattformer har bare de vertikale rørene, som får da store dimensjoner med store rørdiametre og veggtykkelser.

De viktigste lastene på leggene er fra vektene fra skroget og dekket, samt bølger. Laster fra strøm og vind kan være viktige og er i Norge den viktigste bidragsytere. Noen steder i verden må en også gjøre omfattende jordskjelvanalyser, men de betyr relativt lite i Norge. For områder med innsynking, som på Ekofiskfeltet, sjekker en også for at plattformene kan falle ned på grunn av plutselig innsynkning av reservoaret.

Over tid vil leggene bli begrodd med ulike marine dyr og planter. De mest vanlige på norsk sokkel er rur og blåskjell. En slik vekst gjør at diameteren på leggene blir større og plattformene pådrar seg større bølgelaster. Tidligere unngikk en begroing ved å smøre leggene med spesielle belegg, men disse er ikke lenger tillatt brukt på grunn av miljøfaren. Før en kan inspisere leggene er det nødvendig å rengjøre dem for groe. Det gjøres oftest med høytrykksspyling.

Jekkesystemet

Jekkesystemet består oftest av et tannhjul-arrangement. På de vertikale leggene er det "tenner" ("tannstenger" – engelsk rack) fordelt jevnt oppover. Videre er det også tilhørende tannhjul (engelsk pinion) festet i skroget. Over og under tannhjulene er det støtter (engelsk upper guide og lower guide) der mesteparten av lastene overføres mellom leggene og skroget når jekkingen (se nedenfor) er avsluttet. Noen har også egne patenterte festesystemer.Et eksempel på en oppjekking er vist her: http://www.youtube.com/watch?v=7oySRGUuJ5k.

Andre oppjekkbare innretninger har et system med åk og hydrauliske jekker (engelsk pin og yoke). En bruker jekker til å løfte dekket opp, med fester i leggene som fastpunkter. jekkesystemene har også tilsvarende støtter (engelsk upper guide og lower guide), som de som har tannhjularrangement. Når en stopper fester en støttene, og flytter jekkefestene opp før en starter igjen. Det er hull (engelsk jacking holes) i leggene som en kobler skroget til når jekkingen er ferdig. Ingen av plattformene som opererer i Norge har slike systemer.

Skroget Skroget er delt opp i mange tanker med ulike formål som ballasttanker, dieseltanker og tanker for borevæsker. Oppdelingen er delvis laget for at en skal ha god skadestabilitet. Dersom for eksempel en kollisjon med et skip gir hull i ytterveggene, skal det ikke sette sikkerheten for hele plattformen i fare. Av samme grunn blir gjerne tanker med diesel eller kjemikalier plassert som innvendige tanker, for å unngå lekkasjer til sjø.

Mellom tankene er det rør, som blir brukt til å pumpe væsker som vann, mellom de ulike tankene, og til fylling eller tømming av tankene. Rørene er koblet til pumper (ballastpumper). For å hindre fri strømning av væsker er det ventiler på rørene. Både ventiler og pumper må regelmessig testes.

Deler av skroget blir også gjerne benyttet til å plassere store mengder mekanisk utstyr. Det kan være elektriske rom, generelle lagerrom, ventilasjons- og kommunikasjonsrom. Dette er oftest i de indre delene av skroget. De har ofte stor vekt og en plassering i midten gjør stabilitetsegenskapene bedre for plattformen.

En del av tankene er svært høye og i hele skrogets høyde. Det går oftest bare en enkelt leider ned fra en luke på dekksnivået og til bunnen av tanken. Det er vanskelig å gjøre inspeksjoner av vegger og tak, og en benytter her ofte personell med fjellklatrererfaringer (tilkomstteknikk) til å gjøre slike inspeksjoner.

Dekket Dekket har boligkvarter, lagerområder, bore- eller produksjonsutstyr. Spesielt for en del boreplattformer er den store boremodulen. Noen har også store konstruksjoner og mekanisk utstyr for å kunne skidde boreområde over en fast produksjonsplattform.

En vil videre ha dekkskraner for å løfte utstyr og forbruksvarer til og fra forsyningsbåter.

På grunn av høyden på skroget er det ofte uhensiktsmessig å ha stuplivbåter som en finner på andre typer plattformer. Men livbåter som kan droppes fra større høyder er under uttesting. Normalt brukes derfor vanlige lårelivbåter.

På dekket vil det være vanntette dører og luker inn til skroget. Dess mer utstyr det er plassert inne i skroget dess mer behov er det for gjennomføring av kanaler og liknende opp til dekksnivå. Disse må sikres slik at en i en ulykkessituasjon ikke får innstrømning av vann inn i skroget.

Faser i bruken av oppjekkbare plattformer Forflytning Når plattformene flyter og er under forflytning er leggene jekket så langt som det er praktisk mulig og tillatt. Leggene festes da til skroget ved festesystemet. Når leggene er langt oppe er de svært utsatt for vindlaster, tyngdepunktet kommer langt opp, dekkslaster kan forskyve seg og den er mer ustabil enn nå leggene er langt nede. Ved å ha leggene langt oppe unngår en grunnstøting og forflytningen kan foregå raskere ved at det blir mindre motstand i sjøen. Under forflytning prøver en å begrense antall personer om bord til det som er strengt nødvendig.

Forflytning skjer ved bruk av taubåter, der de er koblet sammen med kjetting eller i noen tilfeller trosser. Oftest er det fire taubåter i et symmetrisk mønster rundt plattformen. Når en skal plassere plattformen inntil en annen plattform eller nær en plattform som er broforbundet med andre plattformer, er den siste delen av tauingen og installeringen en komplisert operasjon, der feil kan få alvorlige konsekvenser.

Ved forflytning over store avstander, som fra byggeverksteder i Korea eller Singapore til Norge, blir plattformene fraktet på dekket av tunglastefartøyer.

Oppjekking left|thumb|350px|Den oppjekkbare plattformen GSF Constellation II. Før en plattform kommer til en posisjon må havbunnen undersøkes. Det har hendt flere ganger at undersøkelsene har vært mangelfulle, og plattformer har vært satt over rørledninger, der utslipp av gass har forårsaket ulykker. I tillegg må en undersøke at det ikke er kulturminner, miner eller andre rester fra krigsaktivitet, vernet fauna eller spesielle biologiske forhold, som korallrev.

En gjenganger i drøftinger før en plattform installeres på et sted er behovet for geotekniske undersøkelser, samt hvor mange borehull som er nødvendig og om det er tilstrekkelig med en tidligere undersøkelse et stykke unna. Videre gjøres det normalt forenklede risikoanalyser som et gruppearbeid med ulike personer til stede. Det er risikoidentifisering (HAZID), en gjennomgang av operasjonelle forhold (HAZOP) og der en også blir enige risikoreduserende tiltak.

Det vil normalt være begrensninger i værforholdene når installeringen kan foretas. Dersom det er for mye dønninger vil leggene kunne slå mot havbunnen under installeringen og bli skadet. Ofte er det en god del venting til en får det rette "værvinduet", og installeringen kan foretas.