thumb|right|Den berømte statuen Nike fra Samothrake på et podium som representerte forstavnen av et skip, formodentlig en trihemiolia. Fra det fjerde århundret f.Kr. ved innledningen på hellenistisk tid (323 f.Kr. - 31 f.Kr.) dukket nye typer åredrevne krigsskip opp i det østlige Middelhavet som fortrengte den lette triremen i de dominerende marinene. Skipene ble stadig større og tyngre, inkludert noen av de største treskipene som var bygget. Denne utviklingen foregikk for det meste i den hellenistiske verden, som omfattet hele det østlige middelhavsområdet, men var også i stor grad delt av marinene i det vestlige Middelhavet, nærmere bestemt Karthago og den romerske republikk. Mens de velstående diadoki-rikene i øst bygget svære krigsskip («polyremes»), var mellomstore krigsskip foretrukket i de intense sjøkonfliktene mellom Karthago og Roma, kjent for ettertiden som punerkrigene. I samtiden tok marinene også i bruk en rekke ulike små og raske fartøyer for mindre oppdrag, som også var brukt av allestedsnærværende pirater. Etter det romerske hegemoniet var etablert i hele Middelhavet etter slaget ved Actium, kom en fredelige periode til sjøs uten maritime trusler som varte i flere århundrer. De større krigsskipene ble beholdt kun som flaggskip, gradvis erstattet av de lette liburniere som fungert meget godt i senantikken. Kunnskap om byggingen av de større krigsskipene hadde gått tapt i mellomtiden.

Semantikk Mesteparten av krigsskipene i den hellenistiske tid var kjennetegnet av deres navn, som var bestanddeler av et tall og en endelse. Det engelske begrepet «quinquerem» stammer fra det latinske quinque-Remis med det greske ekvivalentet πεν-ηρης. Begge begreper er forbindelser med et prefiks som betyr «fem»: Latin quinque, gammelgresk πεντε. Det romerske suffikset er fra remus for «åre», derav begrepet «fem årer». Ettersom fartøyet ikke kan ha hatt fem rekker med årer, må ordet betyr noe annet. Det finnes en rekke muligheter. Ordet -ηρης skjer kun i et suffiks, avledet fra ερεσσειν, «ro». Som «roer» er eretēs og «åre» er eretmon, -eres betyr ikke noen av dem, men er basert på et verb som må betyr «ror». Dette er ikke klarere enn den latinske tolkningen av begrepet. Den opprinnelige kunnskapen om «fem årer» eller «fem rader» i den aktuelle skipstypens konstruksjon hadde for det meste gått tapt eller blitt nedskrevet ved et seneste tidspunkt som det femte århundret e.Kr. Det nye klassifiseringssystemet på de hellenistiske krigsskipene basert på antall årer og roere, er dermed omdiskutert med ulike tolkninger som fortsetter den dag i dag.

Designutvikling Under de store krigene i den klassiske antikken i det femte århundret f.Kr. var triremer de dominerende krigsskipene i det østlige middelhavet. Den typiske triremen hadde tre rekker med årer på hver side, bemannet med en mann per åre, delt inn i vertikale seksjoner med en roer på hvert nivå fra topp til bunn. Tidlig i det fjerde århundret begynte nye varianter av den velkjente og etablerte skipstypen å dukke opp i fjerne kanter: Opprinnelsen av «quinquerem» og «hexarem» (gresk: hexērēs, «sekser» eller «seks-årer») er kreditert til tyrann Dionysios I av Syrakus på Sicilia av historikeren Diodorus Siculus. Aristoteles mente Karthago fortjente æren for å ha oppfunnet varianten «quadrirem» (gresk: tetrērēs, «firer» eller «fire-årer»).

Åresystem thumb|right|250px|Beskrivelse av roeres posisjon i tre forskjellige nivåer (fra topp: thranitai, zygitai og thalamitai) i en gresk trirem. thumb|right|250px|1800-tallets tolkning av åresystemet på quinqueremen, med fem nivåer av årer. Med fragmentariske og selektive litterære bevis sammen med manglende avbildninger i ettertiden, er kunnskap om konstruksjon og utseendet på disse hellenistiske skipene utenom triremen meget uklart og vagt. Middelalderske historikere hadde latt seg forledes av vitenen om at triremen hadde tre rekker med årer (trikrotos naus) til å konkludere med den logikk med at utformingen av de nyere skipene som «firere», «femmere» f.eks betyr antallet på rekker med årer. En quadrirem ville ha fire rekker med årer mens quinqueremen skulle ha fem rekker. Men videre opplysninger om større skip betegnet som «seksere», «syvere», «åttere», «niere» og «tiere», gjorde denne logiske antakelsen usannsynlig. Således under renessansen og frem til 1800-tallet trodde man deretter at åresystemet på triremen og dens etterkommere var lik det samtidige åresystemet på galeier, det såkalte «alla sensile» åresystemet, der flere årer ble rodd med en roer hver fra samme nivå. Nyere teorier og bedre undersøkelser fulgte raskt i det tjuende århundret til den konklusjonen om at antikkens krigsskip ble rodd på ulike nivåer med tre rekker med årer som den maksimale praktiske grensen. Dermed hadde man sluttet seg til den konklusjonen om at høyere tall i klassifiseringssystemet på krigsskipene referert til antallet roere per vertikale seksjon med tre nivå.

Den vanligste teorien om arrangementet av roerne i de nye skipstypene er ved bruk av doble banker, dvs. quadriremen ble videreutviklet fra en birem (krigsskip med to nivåer av årer) ved å plassere to roere på hver åre. Quinqueremen kunne ha to roere på de to øverste nivåer, og senere hexeresen ved å plassere to roere på hvert nivå (fra topp: thranitai, zygitai og thalamitai ifølge gresk terminologi). Andre tolkninger av den mest benyttede skipstypen quinqueremen inkluderer ett arrangement på årer videreutviklet fra biremen med tre og to roere på hvert nivå, eller et arrangement på kun ett nivå med fem roere for hver åre. Teorien om doble banker på de øverste nivåer støttes av opplysninger om at skroget på en quinquerem synes å ha vært av den samme bredden som triremen (ca. 16 fot, eller 5,3 m) siden begge typer delte det samme skuret. Dette beviste teorien om at triremen var videreutviklet inn i de nyere skipstypene.

Årsakene bak utviklingen av de store «polyremer» er ikke presist kjent, men det har blitt argumentert om at dette skyldes mangel på faglært arbeidskraft for bruk av triremen som et effektivt vedderfartøy bygd for å vedde andre skip. En veltrent og samordnet besetning av roere trent for effektiv benyttelse av åredrift under komplisert taktikk, var en nødvendighet under de mange sjøslagene. Få stater utenom Athen hadde de nødvendige midlene og en sosial struktur som gjorde det mulig å ruste ut et stort antall åredrevne krigsskip. Det nye åresystemet med flere roere, gjorde det mulig å få færre erfarne roere som satt ytterst ut og flere mindre trente roere. Den erfarne roeren fikk en lederrolle for de andre roerne på det samme nivået og dermed bestemte takten på åretakene. Frie menn gjennom hele antikkens tidsregning var foretrukket fremfor alt annet, men bruk av mindre trent personell var blitt en naturlig del av antikkens sjøkrig.

Det økte antallet roere krever et bredere skrog, som på den ene side reduserte skipenes fart, men på den andre siden tilbyr flere andre fordeler. Beskyttelsen på skrogene mot ramming ble bedre med en vekst i størrelse med større bæreevne enn tidligere. Dette ledet til bruk av tyngre skip for vellykkede angrep. Den minste angrepsfarten på 10 knop for å kunne vedde et fiendtlige skip med de nyere skipstypene, ledet til en endring på taktikk under sjøslag. Istedenfor veddertaktikk ble entringstaktikken med et større antall stridsmenn tatt i bruk i større grad enn tidligere. Bruk av krigsskip som plattformer for artilleri, som katapulter og styrker med større bruk av prosjektiler som pil og stein, var også blitt mulig. Det har blitt foreslått av Lionel Casson at de romerske quinqueremer under slaget ved Ecnomus i det tredje århundret f.Kr. var av monoreme design med ett nivå og fem roere per åre. En slik konstruksjon skulle være i stand til å ha 120 legionærer ombord under det samme sjøslaget.

Konstruksjon Det var to skipsbyggingstradisjoner for de nyere krigsskipene i Middelhavet, den greske og den fønikiske/karthagenske, som senere ble kopiert av romerne. Som sett i triremen preget de greske skipsbyggerne å projisere det øverste nivået av årer gjennom en utrigger (parexeiresia), mens den karthagenske tradisjonen i senere tid utvidet bredden på skipet så alle de tre nivåene av årer kom direkte fra skroget.

Basert på ikonografiske bevis fra mynter, hadde det blitt fastslått at den karthagenske triremen i det femte og begynnelsen på det fjerde århundre f.Kr. var stort sett lik sine greske motstykker inkludert en utrigger. Fra midten av det fjerde århundret hadde de første skipene av typen quinqueremen oppstått i Fønikia uten utriggere. Dette førte til at det midterste nivået ble plassert mer innover i en ny konstruksjon forskjellig fra tidligere praksis. De karthagenske «femmere» fra midten av det tredje århundret fikk en egne «boks» som rommet roere over dekket på skroget, som styrkes med økt bæreevne. Roere fikk bedre ventilasjon som et resultat gjennom den nye endringen i konstruksjonen. Det er imidlertid uklart om dette var brukt for tyngre krigsskip, selv om romerne kopierte karthagenske modeller av erobrede skip for deres quinqueremer, har rikelige mengder med avbildninger bevist bruk av krigsskip utstyrt med utriggere fram til slutten på den keiserlige perioden.

I den athenske ekspedisjonen til Sicilia 415–413 f.Kr., ble det oppdaget at det øverste nivået av roere ble utsatt for voldsomme angrep med piler og katapulter på deres ubeskyttede triremer under angrep av de syrakusanske krigsskipene som hadde fått midlertidig beskyttelse på seg. I senere tid etter hvert som entringstaktikken ble det dominerende valget under sjøslag, ble fartøyene deretter bygget som et lukket skip med et øverste dekk lagt ovenpå for soldatene og katapulter.

Tunge krigsskip Quadrirem Plinius den eldre berettet om at Aristoteles er tilskrevet oppfinnelsen av quadriremen (Latin: quadriremis; Gresk: tetreres) til Karthago. Selv om den eksakte datoen er ukjent, er det ansett for være sannsynlig at typen ble utviklet først i siste halvdel av det fjerde århundret.

Første gang denne skipstypen ble omtalt med deres utseendet, var under beleiringen av Tyr i år 332 f.Kr. av den makedoniske kongen Aleksander den store. I den turbulente perioden etter Aleksanders død (323 f.Kr.) viste quadriremen seg meget populær: athenerne laget planer om å bygge 200 av disse skipene, og Antigonos som hadde dannet et kongedømme på Lilleasia, hadde en flåte på 240 skip, hvorav 90 skip var «firere». Rhodos, som hadde brutt ut og blitt et eget maritimt rike i den hellenistiske perioden, hadde generelt «fireren» som det største krigsskipet i den profesjonelle marinestyrke i det østlige Middelhavet. Under slaget ved Mylae i 36 f.Kr. i den romerske borgerkrigen, var Sextus Pompeius' flåte stort sett av quadriremer.

Det er kjent fra ulike referanser nedskrevet av romerne i ettertiden, at den typiske quadriremen hadde to nivåer av rorere, og derfor var lavere enn quinqueremen, men som samtidig er av omtrent samme bredde (ca. 5,6 m). Deplasementet på skipstypen måtte ha vært på rundt seksti tonn med en kapasitet på ca. 75 marinesoldater i sin bæreevne. «Fireren» var klassifisert som et «stort skip» av romerne (maioris formae), men som et lett krigsskip sammenlignet med andre krigsskip i den hellenistiske verden medregnet Egypt. Denne skipstypen var spesielt verdsatt for sin store hastighet og manøvrerbarhet, ideell for kystnære operasjoner med grunn dypgang.

Quinquerem Kanskje den meste kjente av alle skipstyper i den hellenistiske tid, på grunn av den omfattende bruk av Karthago og den romerske republikken under punerkrigene, er quinqueremen som betegnes som en «femmer» (Latin: quinqueremis, gresk: penteres). Den skal ha blitt oppfunnet i den greske kolonien Syrakus i tyrannen Dionysios I av Syrakus' regjeringstid (406–367 f.Kr.) i 399 f.Kr. som en del av et opprustningsprogram mot den fønikiske kolonien på Nord-Afrika som var blitt en maritim stormakt, Karthago.