Svein Heglund (1918–1998) var en norsk offiser, flyger og ingeniør. Heglund startet på ingeniørstudier i Sveits før utbruddet av andre verdenskrig, før han deretter avbrøt studiene, og siden ble tatt opp som rekrutt i Hærens Flyvåpen. Heglund startet på sin flyverutdanning i Canada, og han ble beste elev i sitt flyverkull med både norske og allierte elever. Etter hans imponerende krigsinnsats fullførte han ingeniørstudiene. Heglund fortsatte sin karriere i Luftforsvaret/Flyvåpnet, og var ansatt ved Luftforsvarets Forsyningskommando på Kjeller så å si resten av sitt militære yrkesliv.
Heglund ble det ledende norske flyveresset under andre verdenskrig med 16 1/3 (delt med to andre) nedskutte tyske fly, 5 sannsynlig nedskutt, og 4 1/3 skadd.Aftenposten 10. desember 1968 (Toppscoreren, oberst Svein Heglund 50 årAftenposten 15. juni 1945 («Norges beste kampflyger»)Henriksen, Vera: Fem år i utlegd, Oslo: Aschehoug, 1996, s. 561.Bowers, Al og David Lednicer: Fighter Pilot Aces List , Air War College, Air University, US Air Force. Heglund ble eneste nordmann fra Luftforsvaret tildelt Krigskorset med to sverd, for sin krigsinnsats, og én av kun åtte nordmenn, som har mottatt utmerkelsen to ganger.
Familie Svein Heglund giftet seg med canadiske Laura Patricia «Pat» McDowell den 10. juni 1944 i The Parish Church of Taplow utenfor London. Hun var utdannet sykepleier, og hadde tjenestegjort ved No. 18 Royal Canadian Army Corps Hospital i Cockfield, Essex.
Virke inntil august 1940 Heglunds militære karriere startet med 84 dager som rekrutt – hans biografi nevner 72 dager – i Luftvernartilleriet i Stavern. Deretter ble han sendt til Ekeberg Batteri, som nøytralitetsvakt, med vaktansvar også for Oslo Telefonsentral.Heglunds rulleblad Høsten 1939 søkte Heglund opptak til Hærens Flyveskole, men søknadsfristen hadde allerede gått ut, og derfor dro han i stedet til Zürich i Sveits, for å utdanne seg til ingeniør. Hans far hadde studert i Dresden i Tyskland, og Svein Heglund hadde opprinnelig tenkt å gjøre det samme, men ettersom andre verdenskrig hadde brutt ut, falt valget altså på det nøytrale Sveits.
Mens han var student i Sveits, fikk Heglund høre om angrepet på Norge. Både han selv og hans norske studiekamerater, ønsket å melde seg til tjeneste i norske, eller allierte styrker. I første omgang lyktes de ikke med dette. Etter hvert fikk Heglund og flere andre nordmenn hyre på lasteskipet «Lista», som tilhørte Mowinckels rederi i Bergen, og som seilte mellom Bordeaux og USA. Da skipet var på vei over Den engelske kanal oppdaget mannskapet et tysk Junkers 88 bombefly, som ble jaget av en britisk Spitfire. Dette synet vekket til live Heglunds ønske om å bli jagerflyver.
Sivil utdanning Heglund gikk ut med realartium i 1938 fra Fagerborg skole. Etter avsluttet skolegang mønstret Heglund på som maskingutt i tre måneder, på kjøleskipet «California Express», som var eid av Herlofsens Rederi. Høsten 1939 ble Heglund student på et ingeniørstudium i Zürich, men etter Tysklands invasjon av Polen 1. september 1939 ble studiet avbrutt, og Heglund meldte seg senere til militærtjeneste. Ingeniørstudiet fullførte han etter krigen.
Militær utdanning
1939 (84 dager): Luftvernregimentet, Stavern; rekrutt Krigsinnsats
Flyvåpnenes Treningsleir I en hotellvestibyle i New York traff Heglund Bernt Balchen, som fikk arrangert et møte med Hjalmar Riiser-Larsen, og noen andre norske offiserer. Etter en kort samtale ble Heglund og Jens Müller innlemmet i Hærens Flyvåpen. I juli 1940 dro de begge videre til Toronto, Canada, hvor de hadde hørt om en planlagt treningsleir for flyvere. Denne treningsleiren ble gitt navnet Flyvåpnenes Treningsleir (F.T.L.), senere kalt «Little Norway». Fra 10. august 1940 til 30. september 1940 fikk Heglund her den grunnleggende flyverutdanningen, før han fortsatte på den videregående utdanningen i Moose Jaw, og dannet grunnlaget for sin kommende, og imponerende, karriere som krigsflyver.
Etter 100 timer på Fairchild Cornell, 50 timer på North American Harvard, samt en god del navigasjons- og sambandsopplæring, fikk Heglund sommeren 1941 flyvervingen i Hærens Flyvåpens første flygerkull ved «Little Norway.» Heglund gikk ut som beste elev, av alle allierte flyelever ved SFTS Moose Jaw, tett etterfulgt av Martin Gran. Etter ytterligere tre uker med opplæring på Douglas 8A og Curtiss 75A, ble han i juli 1941 sendt til England.
10. august–30. september 1940: Rekruttskolen, Flyvåpnenes Treningsleir (F.T.L.) «Little Norway», Toronto; rekrutt
1. oktober 1940–20. juni 1941: Flygeskolen, Service Flying Training School (SFTS), Moose Jaw, Saskatchewan, Canada; flyelev
Juni 1941: Mottok flyvervingen
21. juni–17. august 1941: Operational Training Unit (OTU), England; avdelingstrening 18. august–29. september 1941: OTU 59, Crosby, England; siste del av flyverutdannelsen
miniatyr|Svein Heglund i beredskap med datidens flyutstyr og flytevest, på North Weald, trolig sommeren 1943. Foto: Ukjent/Via Svein Heglund.
331 (Norwegian) Squadron / No. 11 Group - RAF Fighter Command Ved 59 Operational Training Unit fikk han opplæring på Hawker Hurricane og Miles Master, før sersjant Heglund 30. september 1941 ble sendt til sin første skvadron, den nyopprettede 331 (Norwegian) Squadron. Norges første jagerskvadron ble opprettet 21. juli 1941 på Catterick i Yorkshire. Skvadronen var oppsatt med velbrukte Hurricane Mk.I, men disse ble ikke lenge etter byttet ut med fabrikknye Hurricane Mk. IIB, samtidig som skvadronen flyttet til Castletown, på nordspissen av Skottland. Senere ble skvadronen flyttet enda lenger nord, til Skeabrae på Orknøyene. I tiden på Orknøyene var 331 skvadrons hovedoppgave å beskytte Royal Navys hovedbase for «Home Fleet», på Scapa Flow, i tillegg til konvoieskorte.
I november 1941 byttet Heglund og 331 skvadron ut Hurricane-flyene med Spitfire Mk. IIA, som i slutten av mars 1942 ble erstattet med Spitfire Mk. VB. 5. mai samme år flyttet skvadronen sørover, til flystasjonen North Weald i Essex, nordøst for London. Flystasjonen var en del av 11. Group i RAF Fighter Command, og var den mest utsatte og aktive, av alle grupper i Fighter Command. Med dette økte også intensiteten på oppdragene, fra sporadisk fiendekontakt i Skotskehavet til daglige kamper i forbindelse med eskorte av bombefly, til mål på Kontinentet og forsvar av London, som lå like ved.
Etter om lag 200 timers operativ flyving, eller om lag 100 operative tokt, var det vanlig å sende flygere på hvile. I en slik hvileperiode i februar 1943 ble Heglund sendt til en treningsenhet, en Spitfire Operational Training Unit. Etter tre måneder der ble han sendt tilbake til 331 skvadron, som nyutnevnt kaptein og sjef for skvadronens «A-flight».
13. februar–10. mai 1943: OTU, Harwarden og North Weald
No. 45 (Atlantic Ferry) Group - RAF Transport Command thumb|Svein Heglund (helt til høyre) sammen med andre flygere fra 331 skvadron. Foto: Ukjent. Allerede i november 1943 var det tid for neste hvileperiode, etter ca. 100 offensive tokt. Etter denne fikk Heglund selv velge tjeneste. Han hadde hørt om Atlantic Ferry Command, med mulighet for stasjonering i Montreal. Tjenesten gikk ut på å frakte nye fly fra produsent til skvadron. Utfordringen for Heglund, var at han ikke hadde erfaring på flermotorfly, og trengte derfor et overføringskurs, noe han fikk tatt på RAF Cranwell. Heglund avsluttet sin tjeneste i 331 skvadron 2. februar 1944. Heglund startet sin tjeneste i Transport CommandSkiftet navn fra Ferry Command 25. mars 1943. 3. februar 1944, og begynte opplæring på tomotors Airspeed Oxford. Siden ble det båtreise via Skottland til New York, og etter hvert ankomst Montreal i Canada. Heglunds første tur over Atlanteren var med et Douglas Boston lett bombefly. Heglund fraktet totalt seks fly over Atlanterhavet fra mai til 24. september 1944, da han avsluttet sin tjeneste i skvadronen.
13. desember 1943–11. januar 1944: Conversion Course, Caistor, England
13. desember 1943–27. januar 1944: SBA Course, Grantham, UK
85 Squadron / No. 100 (Bomber Support) Group - RAF Bomber Command Heglund hørte ikke noe fra 331 skvadron etter tiden i Transport Command. På eget initiativ tok han kontakt med John Cunningham, da sjef for 85 Squadron. 25. september 1944 begynte han ved skvadronen, der han fløy Mosquito Mk. XXX, en flytype han hadde blitt kjent med i Transport Command. Skvadronen holdt til på Swannington utenfor Norwich. 85 Sqn. var egentlig en del av Fighter Command, men sjef for Bomber Command, Sir Arthur Harris, ba om en overføring av 10 Mosquito nattjagerskvadroner fra Fighter Command, til 100 (Bomber Support) Group i Bomber Command. En av skvadronene som ble overført var 85 Sqn., som Heglund nå var en del av. Andre nordmenn der var Tarald Weisteen, Morten Ree, Erik Fossum, Claus Bjørn, Johan Råd, Leif Løvestad og Olav Djønne. Oppdragene gikk ut på å forhindre tyske nattjagere å komme inn i strømmen av allierte bombefly. Heglund fløy med 85. skvadron til krigen var over.
7.–28. mars 1945: Junior Commander Course, Cranwell, England
miniatyr|Heglund mottar gaver på vegne av de norske pilotene - et tinnfat og en flaske Linie-akevitt fra utenriksfarten - for å ha skutt ned 100 fiendtlige fly. Gaven overrekkes av Sjef 132 (N) Airfield, oblt. Helge O. Mehre. Foto: Ole Friele Backer.
Forfremmelser 20. juni 1941 – sersjant (ulønnet) 1. juli 1942 – fenrik (ulønnet) 15. januar 1943 – løytnant (ulønnet) 28. mai 1943 – kaptein (midlertidig)
Karriere etter andre verdenskrig I slutten av mai 1945, etter nesten seks år hjemmefra, ankom Heglund Stockholm via den såkalte «Stockholmsruten», sammen med sin canadiske kone. Heglund var beordret til Stockholm og den norske legasjonen der, som assisterende flyattaché. Han tjenestegjorde i Stockholm i litt over fire måneder, og dro deretter til Sveits for å fullføre ingeniørstudiene. Han ble uteksaminert som ingeniør i januar 1949, og samme måned fikk Heglund beordring til Kjeller Flyfabrikk, som avdelingsingeniør. Kun avbrutt av tjeneste ved Luftforsvarets Overkommando (LOK), senere Luftforsvarsstaben (LST), og enkelte kurs og øvelser, var Heglund ansatt ved Flyvåpnets Forsyningskommando (FVFK)/Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) på Kjeller, resten av sin militære karriere. I oktober 1970 ble han sjef for LST i Forsvarets Overkommando (FO), og i 1974 ble han sjef for LFK. Denne stillingen hadde han til 1982, da han fikk innvilget avskjed med redusert lønn, med grad som generalmajor.
10. mai–27. september 1945: Ass. flyattaché, Den norske legasjonen i Stockholm 24. januar 1949–24. september 1952: Avdelingsingeniør, Kjeller Flyfabrikk 25. september 1952–30. juni 1953: Avdelingssjef, LOK/F II 1. juli–30. september 1953: Vedlikeholdsavdelingen, Flyvåpnets Forsyningskommando (FVFK), Kjeller 1. oktober 1953–23. september 1956: Avdelingssjef, LOK/F II 24. september 1956–27. september 1959: Sjef Vedlikeholdsgruppen, FVFK, Kjeller 2. mai 1960–31. juli 1963: Sjef Vedlikeholdsgruppen, LFK, Kjeller 1. august 1963–31. august 1965: Sjef Forsyningsgruppen, LFK, Kjeller 1. september 1965–30. september 1970: Sjef Forsyningsstaben, LOK 1. oktober 1970–31. juli 1974: Stabssjef, LST, FO 1. august 1974–31. mai 1979: Sjef LFK, Kjeller 1. juni 1979–31. mai 1982: Sjef LFK, Kjeller
Utdanning 28. september 1959–1. mai 1960: Forsvarets høgskole, normalkurset 22.–26. august 1966: Forsvarets høgskole, sjefskurset 1970: Forsvarets Høgskole, kort totalforsvarskurs 13.–18. august 1978: Forsvarets Høgskole, sjefskurs nr. 13 I tillegg hadde Heglund en rekke kortere kurs, blant annet relatert til F86K Sabre, NIKE, F104G og NATO-kurser.
Forfremmelser 1. juli 1947 – kaptein (kst.) 1. oktober 1951 – major (kst.) 1. april 1954 – oberstløytnant (kst.) 1. august 1963 – oberst (utnevnt) 1. august 1974 – generalmajor (utnevnt) 1. juni 1982 – generalmajor (beskikket til vernepliktig)
Utmerkelser
Ifølge Heglunds rulleblad mottok han følgende dekorasjoner: