George Brinton McClellan (født 3. desember 1826, død 29. oktober 1885) var generalmajor under den amerikanske borgerkrigen. Han organiserte Army of the Potomac og tjenestegjorde en kort stund (november 1861–mars 1862) som øverstkommanderende for unionshæren. Tidlig i krigen spilte McClellan en viktig rolle med å sette sammen en veltrent og organisert hær for Unionen. Men selv om McClellan var nøye i sin planlegging og forberedelser, kan disse samme kvalitetene ha holdt igjen hans evne til å utfordre aggressive motstandere på den raskt endrende miljøet på slagmarken. Han overvurderte alltid styrken på fiendeenheter og nølte med å sende store mengder med soldater i angrep, ofte holdt han store deler av hæren sin utenfor kampene ved avgjørende tidspunkt.
McClellans Peninsula-felttog i 1862 endte med tilbaketrekning fra angrepene til general Robert E. Lees mindre hær. Hans plan hadde vært å ta Konføderasjonens hovedstad, Richmond i Virginia. Hans prestasjon i det blodige slaget ved Antietam stoppet Lees invasjon av Maryland, men gjorde det mulig for Lee å komme seg ut av et kritisk taktisk uavgjort slag og unngå ødeleggelse, til tross for at de var tallmessig underlegne. Et resultat av dette var at McClellans lederevner i kampsituasjoner ble trukket i tvil av president Abraham Lincoln som etterhvert fjernet ham fra kommandoen, først som øverstkommanderende, så fra Army of the Potomac. Lincoln skal ha sagt at «dersom general McClellan ikke ønsker å bruke hæren, må jeg låne den en stund.» Til tross for dette var han den mest populære av hærens kommandanter blant soldatene som følte at han bekymret seg for deres moral og velvære.
General McClellan mislyktes også å opprettholde Lincolns tillit, og han viste seg å være frustrerende ulydig mot øverstkommanderende. Etter at han ble avløst kommandoen, ble McClellan den tapende demokratiske motkandidaten til Lincoln i presidentvalget i 1864. Partiet hans hadde en plattform mot krigen og lovet å gjøre slutt på den og forhandle med Konføderasjonen, noe McClellan ble nektet å vike fra og som ødela effektiviteten i hans kampanje. Han tjenestegjorde som guvernør i New Jersey fra 1878 til 1881. Han ble til slutt forfatter og forsvarte sine handlinger under Peninsula-felttoget og borgerkrigen.
Majoriteten av moderne historikere har ikke høye tanker om McClellan som general på slagmarken, men en liten gruppe historikere fastholder at McClellan var en svært dyktig kommandant, men at hans ryke ble urettmessig svertet av Lincoln-tilhengere som trengte en syndebukk for Unionens tilbakeslag. Dermed er ikke ettermælet hans enkelt å kategorisere. Etter krigen ble Ulysses S. Grant bedt om å evaluere McClellan som general. Han svarte at «McClellan er for meg et av krigens mysterier.»Rafuse, s. 384 Tidlig liv og karriere McClellan ble født i Philadelphia i Pennsylvania og var sønn av en fremtredende oftalmologi-kirurg, dr George McClellan, grunnlegger av Jefferson Medical College. Mpr hans var Elizabeth Steinmetz Brinton McClellan, datter i en fremtredende familie i Pennsylvania, en kvinne kjent for sin «betydelige ynde og eleganse».Rowland, s. 259. Paret fikk fem barn, to jenter og tre gutter. George var barnebarn av Samuel McClellan fra Woodstock i Connecticut som var general i uavhengighetskrigen. Han gikk først på University of Pennsylvania i 1840 da han var 13 år og hadde bestemt seg for å studere jus. Etter to år endret han målsetting til militærkarriere. Med hjelp av sin fars brev til president John Tyler ble George tatt inn på United States Military Academy i 1842. West Point hadde gitt ham dispensasjon fra aldersgrensen på 16 år.Sears, Young Napoleon, s. 3; Rafuse, s. 10, 27-28.
På West Point var han en energisk og ambisiøs kadett, svært interessert i undervisningen til Dennis Hart Mahan og de teoretiske strategiske prinsippene til Antoine-Henri Jomini. Hans nærmeste venner var aristokratiske sørstatsfolk som James Stuart, Dabney Maury, Cadmus Wilcox og A.P. Hill. Disse kjenningene gav McClellan hva han regnet som sans for sørlig tankegang, en forståelse av de politiske og militære implikasjonene i regionale forskjeller i USA som førte til borgerkrig.Rowland, s. 260; Rafuse, s. 36-36. Han ble uteksaminert i 1846 som nummer to av 59 kadetter. Han mistet førsteplassen til Charles Seaforth Stewart kun på grunn av dårlige tegneevner.Rowland, s. 260. Han fikk verv som midlertidig fenrik i US Armys ingeniørkorps.Eicher, s. 371.
Den mexicansk-amerikanske krig McClellans første stasjonering var i et ingeniørkompani som ble dannet ved West Point, men han fikk raskt ordre om å seile til den mexicansk-amerikanske krig. Han ankom nær munningen av Rio Grande i oktober 1846. Han hadde med seg en hagle med to løp, to pistoler, en sabel, et offiserssverd og en bowiekniv. Han klaget over at han hadde ankommet for sent til å ta del i den amerikanske seieren i slaget ved Monterrey i september. Under en midlertidig våpenhvile hvor styrkene til general Zachary Taylor avventet handling, ble McClellan rammet av dysenteri og malaria som holdt ham på sykehus i nesten en måned. Malariaen gav ham tilbakeslag i senere år, han kalte den sin «mexicanske sykdom».Sears, Young Napoleon, s. 14–15. Han tjenestegjorde som ingeniøroffiser under krigen og var ofte utsatt for fiendtlig beskytning, og han ble utnevnt til midlertidig løytnant etter slaget ved Contreras og slaget ved Churubusco. Etter slaget ved Chapultepec ble han forfremmet til kaptein. Han utførte rekognoseringsoppdrag for generalløytnant Winfield Scott, en nær venn av McClellans far.Rafuse, s. 43.
McClellans erfaringer under krigen utviklet forskjellige holdninger som påvirket hans senere militære og politiske liv. Han lærte seg å sette pris på flankemanøvrene fremfor frontalangrepene som ble brukt av Scott i slaget ved Cerro Gordro og verdien av beleiringsoperasjoner (beleiringen av Veracruz). Han var vitne til Scotts suksess i å balansere politikk med militære saker, og hans gode forbindelser med sivilbefolkningen der han invaderte. Scott påla sine soldater og offiserer streng disiplin for å minimalisere skaden mot deres eiendom. McClellan utviklet også forakt for frivillige soldater og offiserer, særlig politikere som ikke brydde seg om disiplin og trening.Rafuse, s. 47-49; Rowland, s. 260-61; Sears, Young Napoleon, s. 16-17. Tjenestegjøring i fredstid McClellan dro tilbake til West Point for å lede sitt ingeniørkompani som var tilknyttet akademiet for å trene kadetter i ingeniør-aktiviteter. Han kjedet seg i garnisonstjenesten i fredstid, selv om han nøt det sosiale livet. I juni 1851 ble han beordret til Fort Delaware, et murverk under bygging på en øy i Delaware-elva, 64 km nedover elva fra Philadelphia. Han ble i 1852 beordret til å melde seg for kaptein Randolph B. Marcy i Fort Smith i Arkansas for å fungere som nestkommanderende på en ekspedisjon for å oppdage kildene til Red River. Da de kom tilbake til sivilisasjonen den 28. juli, ble de forbauset da de oppdaget at de ble antatt å være omkommet. En sensasjonell fortelling nådde avisene som McClellan skyldte på «en gjeng skurker som forsøker å agitere i pionérområdet for å få arbeid av regjeringen på en eller annen måte.» Fortellingen hevdet at ekspedisjonen ble overfalt av 2000 comancheer og drept til siste mann.Sears, Young Napoleon, s. 32–34.
McClellan publiserte høsten 1852 en manual om bajonett-taktikker som han hadde oversatt fra den opprinnelige franske. Han fikk også en stilling i Department of Texas med ordre om å utføre oppmåling av elver og havner i Texas. Han deltok i 1853 i Pacific Railroads oppmålinger, beordret av krigsminister Jefferson Davis, for å velge en brukbar rute for den kommende transamerikanske jernbanen. McClellan målte opp den nordlige korridoren langs de 47. og 49. nordlige breddegradene fra St. Paul til Puget Sound. Under dette oppdraget viste han sin tendens til ulydighet mot høyere politiske figurer. Isaac Stvens, guvernør i Wahington-territoriet, ble misfornøyd med McClellans prestasjon i å utforske pass gjennom Kaskadefjellene. McClellan valgte Yakima-passet uten nøye rekognosering, avslo guvernørens ordre om å lede en ekspedisjon gjennom det om vinteren og stolte på feilaktig informasjon om dybden på snøen i det området. Han klarte heller ikke å finne tre svært mye bedre pass i nærheten som til slutt ble brukt til jernbaner og motorveier. Guvernøren beordret at McClellan skulle levere inn loggbøkene fra ekspedisjonen, men McClellan nektet, antagelig på grunn av de flaue personlige kommentarene han skrev ned i disse.Sears, Young Napoleon, s. 40–41.
Han dro østover igjen og begynte å kurtisere Ellen Mary Marcy (1836–1915), datter til hans tidligere kommandant. Ellen, eller Nelly, avslo McClellans første frieri, et av ni hun fikk fra forskjellige beilere, inkludert hans venn fra West Point, A.P. Hill. Ellen aksepterte Hills frieri i 1856, men familien hennes godtok det ikke og han trakk seg tilbake.Sears, Young Napoleon, s. 61.
McClellan ble i juni 1854 sendt på et hemmelig rekognoseringsoppdrag til Santo Domingo på ordre fra Jefferson Davis. Han vurderte den lokale forsvarskapasiteten for ministeren. Informasjonen ble ikke brukt før 1870, da president Ulysses S. Grant mislyktes i et forsøk på å annektere Den dominikanske republikk. Davis begynte å behandle McClellan nesten som en protesje, og hans neste oppdrag var å vurdere de logistiske evnene til forskjellige jernbaner i USA, igjen med et øye mot planlegging for en transkontinental jernbane.Sears, Young Napoleon, s. 43–44. I mars 1855 ble McClellan forfremmet til kaptein og tilknyttet 1. amerikanske kavaleriregiment.
På grunn av hans politiske forbindelser og at han mestret fransk, fikk McClellan oppgaven med å være en offisiell observatør av de europeiske hærene i Krimkrigen i 1855. Han reiste mye og omgikk de høyeste militære kommandantene og kongefamiliene. McClellan observerte beleiringen av Sevastopol. Da han kom tilbake til USA i 1856, ba han om en tjenestegjøring i Philadelphia for å forberede sin rapport som bestod av kritisk analyse av beleiringen og en lengre beskrivelse av organiseringen av de europeiske hærene. Han skrev også en manual om kavaleritaktikk som var basert på russiske kavalerireguleringer. En ting som observatørene ikke klarte å legge merke til, inkludert McClellan, var at de ikke forklarte viktigheten som riflede musketter i Krimkrigen og hvordan de krevde fundamentale taktikkendringer for den kommende borgerkrigen.Sears, Young Napoleon, s. 46–49.
Hæren adopterte McClellans kavalerimanual og også hans utforming av en hestesal, «McClellan-salen», som han hevdet å ha sett brukt av husarer i Preussen og Ungarn. Den ble standard så lenge USAs hestekavaleri eksisterte og er fremdeles brukt i seremonier.Salen var faktisk mer sannsynlig basert på spansk tresal, av mexicansk opprinnelse, som hadde vært i bruk en stund i USA. Sivil karriere thumb|George B. McClellan og Ellen Mary Marcy McClellan McClellan sa opp fra sitt verv den 16. januar 1857. Han utnyttet sin erfaring med vurdering av jernbaner og ble sjefsingeniør og visepresident av Illinois Central Railroad og president av Ohio and Mississippi Railroad i 1860. Han presterte godt i begge jobber og ekspanderte Illinois Central mot New Orleans og hjalp Ohio and Mississippi til å komme seg fra panikken i 1857. Til tross for sine suksesser og lukrative lønn på $10 000 per år, var han frustrert over å være sivilt ansatt og fortsatte å studere klassisk militærstrategi. Under Utah-krigen mot mormonern vurderte han å slutte seg til hæren igjen. Han vurderte også tjenestegjøring som filibuster til støtte for Benito Juárez i Mexico.Sears, Young Napoleon, s. 56.