Winfield Scott (født 13. juni 1786, død 29. mai 1866) var en amerikansk general og tapende presidentkandidat for Whigpartiet i 1852. Han var kjent som «Old Fuss and Feathers» og «Grand Old Man of the Army», og han en lengre karriere som general enn noen andre i USAs historie. Mange historikere regner ham som den dyktigste amerikanske kommandanten i sin tid. I løpet av den femti år lange karrieren, ledet han styrker i 1812-krigen, den mexicansk-amerikanske krig, Black Hawk-krigen, andre seminolekrig og i en kort stund den amerikanske borgerkrigen. Han kom opp med Unionens strategi kjent som Anakonda-planen som ble brukt for å beseire Konføderasjonen. Han tjenestegjorde som øverstkommanderende for US Army i 20 år, lenger enn noen andre innehaver av embetet.
Han var nasjonalhelt etter krigen mot Mexico og tjenestegjorde som militærguvernør i Mexico by. Han hadde så stor respekt at Whigpartiet kastet sin egen sittende president, Millard Fillmore, for å nominere Scott som presidentkandidat i valget i 1852. Scott tapte for demokraten Franklin Pierce, men forble en populær nasjonal figur. Han ble midlertidig forfremmet til generalløytnant og ble dermed den første amerikaner siden George Washington som hadde denne graden. Tidlig liv Winfield Scott ble født på familieplantasjen «Laurel Branch» i Dinwiddie County nær Petersburg.Eicher, s. 475. Han ble utdannet ved College of William & Mary og var advokat og korporal i kavaleri-militsen i Virginia før han fikk verv som kaptein i artilleriet i 1808. Scotts tidlige år i hæren var urolige. Han ble suspendert for ett år etter en krigsrett for ulydighet etter å ha kritisert sin general, den feige og korrupte James Wilkinson. 1812-krigen Oberstløytnant Scott fikk under 1812-krigen kommandoen for en amerikansk landgangsstyrke midt i slaget ved Queenston Heights, i dagens Ontario-provins i Canada, i oktober 1812, men ble tvunget til å overgi seg etter at medlemmer av New York-militsen nektet å krysse grensen inn i Canada til støtte for invasjonen.
Året etter ble Scott løslatt i en fangeutveksling. Han dro tilbake til Washington, DC, for å legge press på senatet for å straffe britiske krigsfanger som hevn på den britiske henrettelsen av tretten amerikanske krigsfanger av irsk opprinnelsen som ble tatt ved Queenston Heights. Britene regnet dem som britiske undersåtter og forrædere. Senatet skrev vedtaksforslaget på Scotts oppfordring, men president James Madison nektet å gjennomføre det da han mente at henrettelse av krigsfanger var uverdig for en sivilisert nasjon.
Oberst Scott planla og ledet erobringen av Fort George i mai 1813 på den canadiske siden av Niagara-elva. Operasjonen som brukte landganger over Niagara og på kysten av Ontariosjøen, tvang britene til å oppgi fortet. Det var en av de best planlagte og gjennomførte operasjonene i krigen. Scott ble forfremmet til midlertidig brigadegeneral i mars 1814. Han ledet den første brigaden til den amerikanske hæren i Niagara-felttoget i juli 1814 og vant en betydelig seier i slaget ved Chippewa. Han ble såret under det blodige slaget ved Lundy's Lane sammen med den amerikanske kommandanten, generalmajor Jacob Brown og den britisk/canadiske kommandanten, generalløytnant Gordon Drummond. Scotts sår fra Lundy's Lane var så alvorlige at han ikke kom tilbake i aktiv tjeneste i resten av krigen.
Scott fikk kallenavnet «Old Fuss and Feathers» for at han insisterte på militær oppførsel og disiplin i den amerikanske hæren som for det meste bestod av frivillige. I sine egne felttog foretrakk general Scott å bruke en kjerne av regulære soldater når det var mulig. Scott bekymret seg kontinuerlig for sine menns velferd, noe som førte til en tidlig krangel med general Wilkinson over en helseskadelig bivuakk. Det viste seg at den befant seg på grunn som Wilkinson eide. Under et tidlig utbrudd av kolera på en post under hans kommando, var Scott den eneste offiseren som personlig ble værende for å pleie de innrullerte rammede mennene. Underkjennelse og tårenes sti Under administrasjonen til president Andrew Jackson samlet Scott styrker til bruk mot staten Sør-Carolina i underkjennelseskrisen. Hans taktfulle diplomati og bruken av hans garnison i å slukke en storbrann i Charleston bidro til å dempe krisen.
Scott erstattet John Wool som kommandant for de føderale styrkene i Cherokee-nasjonen i 1832. Andrew Jackson var uenige i høyesterettens syn på cherokeenes rett til selvstyre. Jackson overbeviste i 1835 en minoritetsgruppe av cherokeer til å signere New Echota-traktaten. Scott overtok kommandoen over «Army of the Cherokee Nation» med hovedkvarter i Fort Cass og Fort Butler i 1838 på ordre fra Jackson. President Martin Van Buren som hadde vært Jacksons utenriksminister og senere visepresident, beordret så Scott til å tvangsforflytte alle cherokeer som enda ikke hadde flyttet vestover i henhold til traktaten.Garrison, Tim Alan, The Legal Ideology of Removal: The Southern Judiciary and the Sovereignty of Native American Nations (Athens: University of Georgia Press, 2002) thumb|right|Statue av Winfield Scott på Scott Circle i Washington, D.C.. Scott ankom New Echota i Cherokee-nasjonen den 6. april 1838, og han delte nasjonen umiddelbart i tre militærdistrikter. Han satte 26. mai som starten for den første fasen i fjerningen. Denne første fasen involverte senere cherokeene i Georgia. Han måtte bruke 4000 militsmenn i stedet for regulære soldater fordi de regulære soldatene ikke hadde kommet som lovet. Scott foretrakk derimot regulære som i motsetning til militsmenn ikke forsøkte å berike seg på fjerningen. Noen av militsmennene hadde f.eks. allerede gjort krav på cherokeers eiendommer.Eisenhower, John S.D., Agent of Destiny: The Life and Times of General Winfield Scott (New York: The Free Press, 1997), 188-91.
I en biografi om Scott, nevner Eisenhower hvordan Scott ikke var entusiastisk for fjerningen av cherokeene og var til og med bekymret for rettferdigheten i det.Eisenhower, 189. De moralske implikasjonene i Van Burens politikk (og til hans forgjenger, Jackson) gjorde ikke ordrene hans enkle. Men som offentlig tjenestemann, riktignok ikke et valgt embete, måtte han følge ordre. Alt han kunne gjøre var å forsikre seg om at cherokeene ble behandlet skikkelig. I sine instruksjoner til militsmennene minnet han dem om at hardhendt og grusom behandling ville være «forkastelig for generøs sympati i hele det amerikanske folk». Mange, som John Quincy Adams, var mot denne fjerningen og la skylden på «sørlige politikere og eiendomsspekulanter».Eisenhower, 190. Han gav også styrkene sine streng beskjed mot å skyte på flyktninger de kunne komme til å pågripe dersom de ikke «holder stand og gjør motstand». I tillegg ble han svært detaljert i å hjelpe de svake: «Hester eller ponnier bør brukes for å være cherokker som er for syke eller svake til å marsjere.» Også «spedbarn og eldre, sinnssyke og kvinner i en hjelpeløs tilstand» fortjener «særlig oppmerksomhet, som den modige og humane vil forsøke å hjelpe etter nødvendigheten i de forskjellige tilfellene.»
Men Scotts gode intensjoner var ikke nok til å beskytte cherokeene fra forferdelige overgrep, særlig fra det «lovløse uorganiserte som fulgte i hælene på soldatene for å rane og plyndre.» På slutten av den første fasen av fjerningen i august 1838, hadde 3000 cherokeer forlatt Georgia og Tennessee og dratt til Indianerterritoriet, men ytterligere 13 000 forble i sine leirer. Takket være innblandingen til John Ross i Washington, ville disse cherokeene, sier Eisenhower, reise «på egen hånd, ubevæpnet og fri fra overoppsynet til militsmenn eller regulære soldater.»Eisenhower, 191-3. Selv om hvite entreprenører, dampskipeiere og andre som tjente på å skaffe mat og tjenester for regjeringen protesterte, nølte ikke Scott med å utføre denne nye politikken til tross for den avgåtte Andrew Jacksons krav til statsadvokaten om at Scott skulle erstattes av en annen general og Ross bli arrestert.Eisenhower, 193. I løpet av noen måneder hadde alle cherokeer i Nord-Georgia, Tennessee og Alabama som ikke kunne flykte, blitt tatt til fange eller drept. Cherokeene ble samlet sammen og holdt i innhengninger med lite mat og plaget av rotter, ifølge noen rapporter. Menig John G. Burnett skrev senere at «fremtidige generasjoner vil lese og fordømme hendelsen, og jeg håper virkelig at ettertiden vil huske at menige soldater som meg selv, og som de fire cherokeene som ble tvunget av general Scott til å skyte en indianerhøvding og hans barn, måtte utføre ordrene fra våre overordnede. Vi hadde ikke valg i saken.»Trail of Tears, Cherokee North Carolina website.Cherokee Nation official website John Burnett's Story of the Trail of Tears
Over 4000 cherokeermenn, kvinner og barn døde i denne inngjerdingen selv før de startet reisen vestover. Da de første gruppene som ble drevet vestover døde i stort antall i varmen, bønnfalte cherokeene Scott om å utsette den andre fasen av fjerningen til etter sommeren, noe han gjorde. Fast bestemt på å følge dem som en observatør, forlot Scott Athens den 1. oktober 1838 og reiste med den første gruppen på tusen mennesker, inkludert både cherokeer og svarte slaver, så langt som til Nashville hvor han fikk klare ordrer om å reise tilbake til Washington for å ta seg av problemer på den canadiske grensen.Eisenhower, 194-5 Fjerningen av cherokeene ble senere kjent som Tårenes sti.A Brief History of the Trail of Tears , Cherokee Nation website.
I et nytt oppdrag hjalp han til med å dempe spenningen mellom embetsmenn i staten Maine og den britiske-canadiske provinsen New Brunswick i den uerklærte og ublodige Aroostook-krigen i mars 1839.
Scott ble utnevnt til generalmajor som da var den høyeste graden i US Army, og øverstkommanderende som et resultat av sin suksess. Han tjenestegjorde i denne stillingen frem til 1861.
Den mexicansk-amerikanske krig thumb|right|General Winfield Scott i slaget ved Veracruz. Under den mexicansk-amerikanske krig ledet Scott den sørlige av de to amerikanske hærene. Zachary Taylor ledet den nordlige arméen som bestod av militsmenn og frivillige.
Scott og hans regulære soldater gikk i land ved Veracruz, hjulpet av en av hans stabsoffiserer, kaptein Robert E. Lee, og kanskje inspirert av William H. Prescotts History of the Conquest of Mexico, fulgte han den omtrentlige ruten som Hernán Cortés brukte i 1519 og angrep Mexico by. Scotts motstander i dette felttoget var den mexicanske presidenten og generalen Antonio López de Santa Anna. Til tross for høy varme, nedbør og vanskelig terreng, vant Scott slagene ved Cerro Gordo, Contreras/Padierna, Churubusco og Molino del Rey. De angrep så fortet Chapultepec den 13. september 1847. Byen overgav seg etterpå.