thumb|400px|Oversikt over den vestlige krigsskueplassen (1861-1865) Den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen var et område som var definert både av geografi og hvor felttogene startet. Det representerte opprinnelig områdene øst for Mississippi-elva og vest for Appalachene. Den ekskluderte operasjoner mot Gulfkysten og Østkysten, men ettersom krigen skred frem og William Tecumseh Shermans unionshær rykket sørøstover fra Chattanooga i 1864 og 1865, ekspanderte definisjonen av krigsskueplassen til å inkludere deres operasjoner i Georgia, Nord- og Sør-Carolina.
Vesten var på noen måter den viktigste krigsskueplassen i krigen. Amerikas konfødererte stater ble tvunget til å forsvare en enorm landmasse med begrensede ressurser. Unionen rykket frem langs flere ankomstveier, inkludert de store elvene som førte direkte til landbrukshjertet til Sørstatene. Erobring av Mississippi-elva var en av nøkkelobjektivene i Anakonda-planen til unionsgeneralen Winfield Scott.
Den østlige krigsskueplassen fikk betydelig mer oppmerksomhet enn den vestlige, både i samtiden og i historiske beretninger. Dette skyldes nærheten til de motstående hovedstedene, konsentrasjonen av aviser i de store byene i øst og berømmelsen til østlige generaler som Robert E. Lee og Stonewall Jackson. På grunn av dette gikk progresjonen til unionsstyrkene i vest nesten ubemerket.
Kampene startet i Kentucky, gikk sørover ned langs Mississippi før de dreide østover gjennom Tennessee, Georgia og Carolina-statene. Med unntak av slaget ved Chickamauga og noen raid utført av kavaleri eller geriljastyrker, markerte de fire årene i vest en nesten sammenhengende rekke av nederlag for Konføderasjonen, i beste fall var der taktiske uavgjort som til slutt viste seg å være strategiske tilbakeslag. De kanskje mest suksessrike unionsgeneralene i krigen, Grant, Thomas, Sherman og Sheridan, kom fra denne krigsskueplassen. De utklasset sine konfødererte motstandere, muligens med unntak av kavalerikommandanten Nathan Bedford Forrest. Tidlige operasjoner (juni 1861-januar 1862) thumb|Fra Belmont (november 1861) til Shiloh (april 1862). Fokuset tidlig i krigen var på to kritiske stater: Missouri og Kentucky. Tapet av en eller begge to av disse kunne ha vært svært ødeleggende for Unionen. Missouri ble værende i Unionen, primært på grunn av suksessen til kaptein Nathaniel Lyon og hans seier i slaget ved Boonville i juni. Staten Kentucky hadde en guvernør som sympatiserte med Konføderasjonen, mens den lovgivende forsamlingen sympatiserte med Unionen. Den hadde erklært seg nøytral, men denne nøytraliteten ble først krenket den 3. september da den konfødererte generalmajoren Leonidas Polk okkuperte Columbus. Columbus ble regnet som viktig med tanke på å kontrollere Mississippi-elva, og to dager senere viste brigadegeneral Ulysses S. Grant det personlige initiativet som skulle karakterisere hans karriere senere. Han tok Paducah, og dermed hadde begge parter krenket den proklamerte nøytraliteten. Disse hendelsene regnes som en seier for Unionen fordi Kentucky aldri formelt tok Konføderasjonens side, og dersom Unionen hadde blitt forhindret fra å bevege seg innenfor Kentucky, ville dens senere vellykkede felttog i Tennessee vært langt vanskeligere.
På Konføderasjonens side ledet general Albert Sidney Johnston alle styrker fra Arkansas til Cumberland Gap. Han stod overfor problemet med å forsvare en bred front med tallmessig underlegne styrker, men han hadde et utmerket kommunikasjonssystem som gjorde at han raskt kunne bevege styrkene sine der de trengtes. Han hadde to dyktige underordnede, Pol og generalmajor William J. Hardee. Johnston skaffet seg også politisk støtte fra løsrivelsestilhengere i de sentrale og vestlige fylkene i Kentucky via en ny konføderert hovedstad ved Bowling Green som hadde satt opp Russellville-konvensjonen. Denne alternative regjeringen ble anerkjent av den konfødererte regjeringen som tok inn Kentucky i desember 1861. Polk brukte jernbaneressursene til Mobile and Ohio Railroad og klarte raskt å befeste og utruste den konfødererte basen ved Columbus.Mulligan, William H., «Interpreting the Civil War at Columbus-Belmont State Park and Sacramento, Kentucky: Two Case Studies» , paper presented at «International, Multicultural, Interdisciplinary: Public History Policy and Practice», the 20th Annual Conference of the National Council on Public History, 16.-19. april 1998, Austin, Texas.
Unionens militærkommando i vest hadde problemer med mangelen på en samlet kommando. Innen november var den organisert i tre separate avdelinger, Kansas under generalmajor David Hunter, Missouri under generalmajor Henry W. Halleck og Ohio under brigadegeneral Don Carlos Buell (som hadde erstattet brigadegeneral William Tecumseh Sherman). I januar 1862 ble denne manglende enheten tydelig fordi en ikke kunne enes om en operasjonsstrategi på den vestlige krigsskueplassen. Buell var under politisk press for å invadere og holde det unionsvennlige Øst-Tennessee. Han beveget seg sakte i retning Nashville, men oppnådde ikke noe mer håndfast mot å sikre sitt mål enn en mindre seier i slaget ved Mill Springs under brigadegeneral George H. Thomas. Mill Spings var en betydelig strategisk seier fordi den brøt enden på den konfødererte vestlige forsvarslinjen og åpnet Cumberland Gap til Øst-Tennessee, men det fikk ikke Buell nærmere Nashville. I Hallecks avdeling beveget Grant seg opp Tennessee-elva for å avlede oppmerksomheten fra Buells planlagte fremrykning som ikke skjedde. 1. februar 1862, etter gjentatte forespørsler fra Grant, gav Halleck Grant lov til å bevege seg mot Fort Henry ved Tennessee.
Elvene Tennessee, Cumberland og Mississippi (februar-juni 1862) Grant reagerte raskt og satte avgårde med styrkene sine ned langs Tennessee mot Fort Henry ved hjelp av elvetransport den 2. februar. Operasjonene hans i felttoget var godt koordinert med US Navys flaggoffiser Andrew H. Foote. Fortet lå dårlig plassert på en flodslette og var nesten umulig å forsvare mot kanonbåter siden mange av dets kanoner lå under vann. På grunn av den tidligere nøytraliteten til Kentucky, kunne ikke Konføderasjonen bygge elveforsvar på en mer strategisk plassering inne i staten, derfor slo de seg til på et sted rett innenfor grensen til Tennessee. Brigadegeneral Lloyd Tilghman trakk nesten hele sin garnison ut den 5. februar og flyttet dem 16 km østover over land til Fort Donelson. Tennessee-elva var dermed åpen for fremtidige operasjoner i sør for Unionen.
Donelson ved Cumberlan var lettere å forsvare enn Henry, og marinens angrep på fortet var ineffektive. Grant hær marsjerte over land i forfølgelse av Tilghman og forsøkte umiddelbart å angripe fortet bakfra, men lyktes ikke. 15. februar forsøkte konfødererte styrker under brigadegeneral John B. Floyd å flykte og satte i gang et overraskelsesangrep mot Unionens høyre flanke som var ledet av brigadegeneral John A. McClernand. Han drev McClernands divisjon bakover, men skapte ikke åpningen de trengte for å unnslippe. Grant hentet seg inn og angrep den svekkede høyreflanken til de konfødererte. Den konfødererte brigadegeneralen Simon B. Buckner var fanget i sitt fort og byen Dover, og han overgav sin kommando på 11 500 menn og mange trengte kanoner og forsyninger til Grants krav om «betingelsesløse kapitulasjon». Seirene ved Henry og Donelson var de første betydelige seirene for Unionen i krigen, og to store elver var nå tilgjengelige for invasjoner inn i Tennessee.
Johnstons fremskutte forsvar var brutt. Polks stilling ved Columbus var svak, noe Grant regnet med, og Polk trakk seg derfor tilbake etter at Donelson falt. Grant hadde også avskåret Memphis and Ohio Railroad som tidligere gjorde det mulig for konfødererte styrker å bevege seg til støtte for hverandre. General P.G.T. Beauregard hadde ankommet fra øst for å slutte seg til Johnston i februar, og han ledet alle de konfødererte styrkene mellom elvene Mississippi og Tennessee. Dette delte i praksis enheten i kommandostrukturen slik at Johnston kontrollerte kun en liten styrke ved Murfreesboro. Beauregard planla å konsentrere sine styrker i nærheten av Corinth og forberede seg til en offensiv. Johnston flyttet sin styrke til Beauregard sent i mars.
Forberedelsene til Unionens felttog gikk ikke som smurt, og det virket som Halleck var mer bekymret for sitt forhold til øverstkommanderende George B. McClellan enn med å forstå at konføderasjonshæren var delt og kunne beseires. Han klarte heller ikke bli enig med sin kollega, Buell som nå var i Nashville, om en felles handlingskurs. Han sendte Grant opp Tennessee mens Buell ble værende i Nashville. 11. mars utnevnte Lincoln Halleck som øverstkommanderende for alle styrker fra Missouri-elva til Knoxville. Dermed var den hardt tiltrengte enheten i kommandoen oppnådd, og Halleck gav Buell ordre om å slutte seg til Grants styrker ved Pittsburg Landing ved Tennessee.
6. april overrsaket de samlede konføderasjonsstyrkene under Beauregard og Johnston Grants uforberedte Army of West Tennessee med et massivt angrep ved morgengry ved Pittsburg Landing i slaget ved Shiloh. I slagets første dag drev de konfødererte Grant tilbake mot Tennessee, men klarte ikke å beseire ham. Johnston døde den dagen, han ble regnet av Jefferson Davis som den mest effektive generalen i Konføderasjonen på den tiden. Den 7. april fikk Grant forsterkninger fra Buell og satte i gang et motangrep som drev de konfødererte tilbake. Grant klarte ikke å forfølge fienden og ble kraftig kritisert for dette og for det store antallet drepte og sårede, flere (nesten 24 000) enn alle de tidligere amerikanske slagene til sammen.
Unionens kontroll over Mississippi-elva begynte å bli sterkere. 7. april beseiret generalmajor John Pope Beauregards isolerte styrke ved Island Number Ten og åpnet elva så langt sør som til Memphis. 18. mai tok admiral David Farragut New Orleans, Sørstatenes viktigste havn. Generalmajor Benjamin Franklin Butler okkuperte byen med en sterk militærregjering som førte til betydelig misnøye blant den sivile befolkningen.
Beauregard hadde lite konsentrert styrke tilgjengelig til å motsette seg en sørlig bevegelse av Halleck, men unionsgeneralen viste ikke nok vilje til å dra fordel av situasjonen. Han ventet til han hadde samlet en stor hær, samlet styrkene til Buells Army of the Ohio, Grants Army of West Tennessee og Popes Army of the Mississippi, ved Pittsburg Landing. Han beveget seg sakte i retning av det livsviktige jernbanekrysset ved Corinth. Han brukte fire uker på å tilbakelegge 32 km fra Shiloh. Hver natt stoppet hæren for å grave seg inn i stillinger. Tregheten i denne bevegelsen har ført til at felttoget fikk kallenavnet beleiringen av Corinth. Da han til slutt nådde den befestede byen, hadde hans motstander, Beauregard, bestemt seg for ikke å gjennomføre dyre forsvarskamper og trakk seg tilbake uten kamper den 29. mai.
Grant hadde ikke direkte kommando i Corinth-felttoget. Halleck hadde reorganisert hæren sin og gav Grant stillingen som nestkommanderende. Halleck forandret divisjonene fra de tre arméene til tre «vinger». Da han flyttet østover for å erstatte McClellan som øverstkommanderende, overtok Grant hans feltkommando. Men før han dro, ødela Halleck enhver mulighet til å forfølge og ødelegge Beauregard. Han sendte Buell til Chattanooga, Sherman til Memphis, en divisjon til Arkansas og Pope fikk ordre om å holde en forsvarsstilling sør for Corinth.
Kentucky, Tennessee og det nordlige Mississippi (juni 1862-januar 1863) thumb|Fra Corinth (mai 1862) til Perryville (oktober 1862).