thumb|Nordmarka nord for Oslo er typisk norsk – dominert av bartrær, med innslag av blandingsskog. thumb|alt=|Kart som viser utbredelsen av skog i Norge, 2010. Grunnlag: Statens kartverk.
Norges skoger kan grovt deles i to. På Sør-Østlandet, i Agder og på gode lokaliteter et stykke nordover på Vestlandet er den varmekjære lauvskogen, som er den nordligste utløperen av de europeiske tempererte lauvskogene. I resten av landet opp til skoggrensa er barskogen, som er den vestligste utløperen av de store boreale barskogene i nordlige Eurasia. Over barskoggrensa dominerer fjellbjørk.
Skogen dekker 37 % av Norges areal, og ca. halvparten av dette regnes som produktiv skog. Urørt urskog finnes knapt i Norge i dag, men flekkvis finnes skog som er lite påvirka av menneskelige inngrep, helst gammelskog, men også noen mindre lommer med urskog. Det er anslått at skogen huser halvparten av de ca. 60 000 artene av planter og dyr i Norge.
I den varmekjære lauvskogen dannes normalt brunjordprofil, mens podsolprofil er det vanlige i barskogen.
Mesteparten av skogen i Norge er eid av privatpersoner for en stor del knyttet til gårdsbruk. Det offentlige og sameier eier en del skog, bedrifter en liten andel. Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog.Norge (1971), s. 72–74. Tre fjerdedeler av skogarealet er eid av enkeltpersoner hovedsakelig som en del av gårdsbruk, og sameier eier 9 %. Staten eier omkring 10 % og foretak 6 % (tall for 1980).Norge (1980), s. 36.
Fordelingen mellom de ulike hovedgruppene av skog i Norge er slik:Byggebolig.no - artikkel Litt om skogindustrien.
Treslag Stående volum (mill m³) Fordeling Tilvekst (mill m³) Fordeling Hogst 1993 (mill m³) Gran 273 47% 10,5 54% 7,0 Furu 188 32% 4,8 25% 2,1 Løvtrær 123 21% 4,1 21% 1,1 TOTALT 584 100% 19,5 100% 10,2
Barskogene thumb|Gammel granskog i Andebu i Vestfold. Foto: K. A. Gallis Barskogene domineres av grantre og furutre. Generelt kan en si at furua dominerer på tørr og næringsfattig jord, for eksempel på tørre sand- og grusmoer. Men den har det meste av sitt rotsystem ganske djupt, derfor klarer den seg godt og er heller ikke så utsatt for rotvelt. Grana dominerer på djup jord med god tilgang på fuktighet, men den har et grunt rotsystem og faller ofte i sterk vind. Grana er en nyinnvandra art i norsk flora, og har ennå ikke naturlig nådd over Langfjella og Saltfjellet i Nordland. I Nord-Norge går grana til Rana, med spredte lokaliteter i Salten, Troms og i Finnmark.
Furuskogene Furuskogen kan etter artene i felt- og bunnsjiktet deles i fem typer: Lavfuruskog Bærlyng-blandingsskog Røsslyng-skinntryte-furuskog Furumyrskog Kalkfuruskog I lavfuruskogen er furua eneste treslag. Den fins på tørre moer og rygger, særlig i de indre, nedbørfattige strøka av Sør-Norge. I feltsjiktet dominerer tyttebær, krekling, røsslyng, tallrike lavarter og tørketålende moser.
thumb|Furuskogen slipper til mye lys og har normalt frodigere skogbunn enn granskogen. Bærlyng-blandingsskogen fins i de noe kjøligere og fuktigere delene av landet, der jordsmonnet er tjukkere og humusinnholdet større. Denne skogen kan ha innslag av gran og bjørk. I feltsjiktet dominerer blåbær, blokkebær og røsslyng, sammen med lavarter og mer fuktighetskrevende moser.
Røsslyng-skinntryte-furuskog forekommer i høgereliggende strøk, og har innslag av fjellbjørk.
Furumyrskogene er glissen furuskog på fuktig mark tett opp til myrer. Feltsjiktet består av arter som blokkebær, torvull og molte. Bunnskiktet har moser som krever konstant fuktighet, som torvmoser.
Kalkfuruskoger er sjeldne i Norge, og fins bare på spredte lokaliteter som tørre kalksteinsrygger (også kalt kalkåser eller cuestaåser) eller andre kalkrike bergarter som olivin eller fyllitt. Her er ofte liljekonvall en vanlig art, og flere sjeldne og oppsiktsvekkende orkideer som marisko, flueblom og rød skogfrue kan vokse her.
Granskogene Granskogene kan ut fra feltsjiktet deles i fem typer: Blåbærgranskog Småbregne-granskog Lågurtgranskog Høgstaudegranskog Gransumpskog
thumb|Granskogen slipper til lite lys og har ofte mer livløs skogbunn enn furuskogen. Blåbær-granskog er den vanligste granskogtypen på Østlandet og i Trøndelag. Den forekommer på steder med middels næringstilgang og middels fuktighet. Jorda har et typisk podsolprofil. Blåbær er den dominerende lyngarten, men tyttebær er også vanlig. Vanlige urter er maiblom, skogstjerne, gullris, nikkevintergrønn og hårfrytle. Smyle er alltid til stede, men vokser spredt og er steril på de mørkeste plassene. Tepper av etasjemose, fjærmose og furumose er vanlige.
Småbregne-granskog overtar på fuktigere steder. Her går omdanningen av organisk materiale raskere, men jorda har likevel et typisk podsolprofil. Typiske urter er gaukesyre, hvitveis, engkvein, hengeving, fugletelg og sauetelg. Flekker med litt næringskrevende torvmoser er vanlige.
Lågurtgranskogen finner en på forholdsvis tørr og næringsrik grunn, helst i låglandet i sør. Karakteristiske arter i feltsjiktet er skogfiol, markjordbær, legeveronika, fingerstarr, blåveis og hengeaks. På de kjøligste stedene kommer det inn vanlig bjørk og skogstorkenebb og på de varmeste hassel og snerprørkvein. Lågurtgranskogen har ofte brunjordsprofil.
På svært næringsrike lokaliteter med god fuktighet – særlig der grunnvatn trenger opp i overflata – utvikles høgstaudegranskog, med turt, tyrihjelm og større bregner som ormetelg som karakteristiske arter. Innslaget av bjørk og rogn kan være betydelig.
Gransumpskogen vokser på fuktig mark tett opp til myrer, gjerne noe mer næringsrik enn i furumyrskogene. Foruten torvmoser i bunnsjiktet og blåbær i feltsjiktet finner en arter som skogsnelle. Sumpbarskogene har gjennom 1900-tallet blitt utsatt for grøfting for å øke tilveksten.
Lauvskogene Varmekjære lauvskoger (edellauvskog) Til de varmekjære lauvtrea hører eik, ask, hassel, alm, svartor, lind, bøk og lønn. De kan enkelte steder danne rene bestand, men vanligst forekommer de to eller flere i blanda bestand. De har høgere varmekrav enn bartrea; en regner gjerne en gjennomsnittstemperatur på ca. 12 °C for de fire varmeste månedene, mens gran og furu krever ca. 8 °C.
Lauvskogene er lysåpne skoger med et rikt busk- og feltsjikt. I busksjiktet finner en arter som krossved, trollhegg og tysbast. Feltsjiktet kan tidlig om våren ha arter som blåveis, hvitveis, maigull, gullstjerne og marianøkleblom; senere på sommeren kransmynte, kranskonvall, storklokke og skogsvinerot. Av grasarter finner en høgvokste arter som skogfaks, myskegras og skogsvingel.
Innover i dalføra på Østlandet og nordover langs kysten kan en finne mindre lokaliteter av varmekjære lauvtrær utafor området for sammenhengende utbredelse. En finner dem da på særlig gunstige lokaliteter, som i bratte, sørvendte lier, ofte på rasmark innunder fjellskrenter. To arter varmekjære lauvtre har spredte forekomster nord for polarsirkelen, nemlig hassel som forekommer helt nord til Steigen, og alm som vokser nord til Beiarn like sør for Bodø.
I varmeperioder etter istida har de varmekjære lauvskogene hatt en langt videre utbredelse enn i dag. Bøkeskoger thumb|Bøkeskog Bøkeskoger finnes lokalt i Vestfold; mest kjent er Bøkeskogen i Larvik. Bøk er et varmekjært treslag som trives best på god moldjord med frisk fuktighet. Bøka er det mest skyggetålende treslaget, og vil på visse steder langs kysten i Sør-Norge kunne skygge ut gran. Pga. en vanskelig avsetningssituasjon for lauvtrevirke er den derfor gjerne blitt bekjempa i skogbruket.
Bøk kan finnes i rene bestand, og har da et lystett kronetak som ikke tillater noe feltsjikt. Bakken dekkes av lauv og jordsmonnet er surt. Hvitveis er en art som tilpasser seg bøkeskogen godt, idet den blomstrer før trærne har satt blad. I feltsjiktet kan en ellers finne myske, gauksyre og hårfrytle. Det er vanlig å skille mellom smylebøkeskog og myskebøkeskog. I mer lysåpne bøkeskoger der bøka veksler med gran, kan feltsjiktet ha arter som maiblom og blåbær.
Bøka er det treslaget som sist innvandra til landet, for ca. 2000 år siden. Én teori er at bøka kan ha kommet med ballastjord fra Danmark eller andre land lenger sør. Når det gjelder verdens nordligste bøkeskog i Lindås i Hordaland, har det vært antyda at bøka har kommet med ballastjord fra Østlandet i Vikingtida.
Eikeskoger Langs kysten av Østlandet, Agder og Sør-Vestlandet kan en i ytre strøk finne eikeskoger som er en nordlig utløper av den mellomeuropeiske, atlantiske eikeskogen. Til forskjell fra øvrige varmekjære lauvtrær er eika seintvoksende, og jordsmonnet er surt og næringsfattig. thumb|Lavlandsbjørk (hengebjørk). Ringsaker, Hedmark. Eikeskogene har både sommereik og vintereik, og enkelte steder kan det være innblanding av nøysomme treslag som bjørk og osp. Feltskiktet er fattig og inneholder lite krevende arter som smyle, blåbær og maiblom, foruten lyngarter.
Bjørkeskoger Bjørkeskoger i låglandet Innafor barskogens utbredelsesområde fins det områder som er mer prega av lauvtrær enn av bartrær. Bjørk er det vanligste treslaget, men ofte med tydelige innslag av andre hardføre lauvtreslag som osp, rogn, gråor og hegg. Blandingsskog av lauv- og bartrær er også en utbredt skogtype. Det er vanlig å betrakte bjørkeskogene som et suksesjonsstadium på veg mot barskog som klimakssamfunn. Også innafor den varmekjære lauvskogens område fins det overgangstyper med stort innslag av bjørk og andre hardføre lauvtrær.
I kyst- og fjordstrøk fra Trøndelag og nordover fins det mye bjørkeskog. Denne kystskogen kan oppfattes som en overgangstype mellom låglandsbjørkeskogen inne i dalene og fjellbjørkeskogen
Låglandsbjørkeskogen kan ha både hengebjørk og vanlig bjørk. Disse krysser lett innbyrdes og danner utallige klimaraser, og de kan også krysse med fjellbjørk.
Fjellbjørkeskoger thumb|Fjellbjørkeskog i Trollheimen, 750 moh. Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og skoggrensa i fjellet – den subalpine regionen. Det dominerende treslaget er fjellbjørka. Denne er genetisk ustabil og danner mange overgangsformer mot vanlig bjørk, men kan også krysse med hengebjørk og dvergbjørk. Den varierer mye i utseende, og kan på utsatte steder bli krokete og vindskjev og ikke mye over 2 m høg, mens den andre steder kan være høg og rettstamma.
Fjellbjørkeskogen kan også ha innslag av andre hardføre lauvtrær som selje, rogn, gråor og hegg. Feltsjiktet kan variere mye fra sted til sted og fra landsdel til landsdel.
I de indre og mindre nedbørrike fjelltraktene dominerer dvergusker som dvergbjørk og krypende einer, og lyngarter som blåbær, fjellkrekling og tyttebær. Gras og urter kan være de samme som i nærliggende barskog, men fjellplanter forekommer også i stort antall. Smyle, gulaks, sauesvingel, skogmarimjelle, gullris og skogstjerne er vanlige arter. Bunnsjiktet kan enkelte steder være helt dominert av reinlav og andre busklaver.
En spesiell type fjellbjørkeskog er høgstaudefjellskogen, som er karakterisert ved et uvanlig velutvikla feltsjikt med opptil mannshøge kratt av tyrihjelm, turt, mjødurt, skogstorkenebb, skogrørkvein og ballblom. Andre steder dominerer storbregner som strutseveng, skogburkne og ormetelg. Det er et svært produktivt økosystem som utvikles i sørvendte hellinger på kalkrik, næringsrik mark med tilgang på grunnvatn og med beskyttende snødekke om vinteren.
I de østlige fjelltraktene går barskogen høgere enn i de vestlige, og fjellbjørkeskogen har større innslag av bartrær enn i vest. En årsak kan være at grana i slike høgder kan formere seg ved rotskudd, og dermed konkurrerer bedre med bjørka. Mot vest synker barskoggrensa raskere enn bjørkeskoggrensa, slik at fjellbjørkeskogene i vest danner et breiere og mer homogent belte enn i øst.
Oreskog