thumb|300px|Norsk litteratur har i stor grad vært preget av norsk natur. Bildet viser «Utsikt over Lærdalsøren i Sognefjorden», malt i nærmest nasjonalromantisk stil av den tyske landskapsmaleren Themistokles von Eckenbrecher i 1901.Norsk litteratur er litteratur og fortellerkunst som er blitt skrevet i Norge eller av nordmenn. Norsk litteraturhistorie går tilbake til eddadikt og skaldekvad fra førkristen tid på 800- og 900-tallet med diktere som Brage den gamle og Øyvind Skaldespiller. Med innføringen av kristendommen rundt år 1000, kom Norge i kontakt med den europeiske middelalderkunnskapen, hagiografi- og historieskrivningen. Sammenflettet med den innenlandske muntlige fortellertradisjonen, og med innflytelse fra Island, kom en periode der det ble skrevet mye litteratur. Perioden varer fra og med styret til kong Håkon Håkonsson på 1100-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. Betydelige verker fra denne perioden var Historia Norvegiæ og Kongespeilet (Konungs skuggsjá).
Fra dansketiden er salmedikteren og poeten Petter Dass og dramatikeren Ludvig Holberg særlig viktige. Holberg skrev blant annet romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.
Perioden fra 1300-tallet og opp til 1800-tallet er betraktet som en mørk tidsalder for den norske litteraturen, skjønt enkelte forfattere som nordmennene Peder Claussøn Friis og Ludvig Holberg bidro til litteraturen for Danmark-Norge. Tidlig på 1800-tallet begynte kampen for uavhengighet i tillegg til at en startende nasjonalisme var i utvikling. Dette ble en ny aktiv periode av nasjonal litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter. Lyrikeren Henrik Wergeland var en innflytelsesrik nasjonal forfatter, mens de senere verker av dramatikeren Henrik Ibsen satte norske spor i den vestlige europeiske litteraturen. Henrik Ibsen regnes som en av verdens fremste dramatikere og representant for realisme innen teater. Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie ble sammen med Ibsen regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. Arne Garborg og Amalie Skram var andre viktige forfattere på denne tiden.
Fra selvstendigheten i 1905 vokste litteraturen i Norge. Knut Hamsun og Sigrid Undset mottok begge nobelprisen i litteratur.
Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.
Den norrøne litteraturen – 600–1350 right|180 px|Sagaornament.
Den eldste litteraturen i Norge er skriftkulturen og diktningen som går tilbake til urnordisk tid. Runeinnskrifter forteller ettertiden at det eksisterte både bokstavrim og fast rytme. Selv om mye av dette har forsvunnet, forteller det som har overlevd om liv, kultur og hvilke forestillinger de tidligste beboerne hadde før de tenkte på seg selv som nordmenn. Diktningen i form av helleristninger og runer hadde en magisk verdi i urnordisk tid. På innskriften på Opedalsteinen fra Ullensvang står følgende personlige tekst av det som kan tydes:
swestar minu liubumin kjære søster Den som risset runer og behersket diktning ble tillagt en åndelig makt. På Eggjasteinen som ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn og som er datert til rundt 600 e.Kr., benyttes et norrønt språk. Selv om ikke alt er like lett å tyde er første strofe:
Ni's sólu sótt ok ni saxe stæin skorinn. Ni (læggi) mannR nækðan, is niþ rinnR, Ni viltiR mænnR læggi ax.Ikke er det (steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med kniv. Ikke skal noen mann blottlegge den mens månen rinner. Ikke skal forvillede menn legge den bort. Av det norrøne språket skulle det vokse fram en egen litteratur. Det meste av den ble skrevet ned på Island fra omkring 1200-tallet av folk som hadde flyttet dit fra Norge. Tilknytningen mellom Norge og Island var tett, noe som resulterer i at det ofte er vanskelig å skille mellom norsk og islandsk diktning.
thumb|Solnedgang i en fjord på Nordmøre. Eddadiktene ble skrevet rundt omkring 800-tallet. Noen av dem peker tilbake på runesteinene, og videreforteller mytene og sagn om gamle helter i den muntlige tradisjonen. Visdomsord ble fremmet i belæringsdiktningen som for eksempel Håvamål. Det store diktverket Voluspå (Volvens spådom) står fremst i eddadiktningen, og har gitt det mest allsidige innsynet i norrøn mytologi og tankegods.
Skaldekvadene var kompliserte hyllingsdikt til levende eller nylig døde personer. Strofene er diktet kunstferdig, og bildene krever en omfattende særkunnskap. Til tross for den relative isolasjon i Norge, bygde diktningen på den felles germanske fortellertradisjonen. Kong Harald Hårfagre knyttet til seg hirdskalder ved hoffet. Navnene på rundt 260 skalder er kjent. Blant de eldste hvis navn og kvad er kjent var Brage den gamle, som levde på 800-tallet, og Tjodolv den kvinværske, som æret vestlandshøvdinger i sitt Ynglingatal. En av de kanskje største norske skaldene var Øyvind Skaldespiller fra Hålogaland som diktet det store Håkonarmål til den falne kongen Håkon den gode. Diktet veksler mellom to versemål. Mot slutten av livet knyttet Øyvind Skaldespiller seg også til Håkon jarl og diktet Håleygjatal til ham etter mønster av Ynglingatal.
Etter år 1000 ble også kristendommen innført i Norge, noe som bidro til å gi skaldekunsten endrede vekstvilkår, ettersom den hadde grunnlag i norrøn mytologi og norrøne tradisjoner. Fra samme periode synes det som om skaldekunsten ble best hevdet på Island, og flere norske fyrster hyret islandske hirdskalder i en grad at disse ble enerådende.
Kristen middelalder – 1350–1500 Perioden kalles også for den mellomnorske perioden og går fra 1350 til 1537 (reformasjonen).
Litteratur- og mediebruk i Middelalder-Norge er dominert av kirken. Det var en kirke i hver eneste bygd i Norge, og litteraturen ble brukt i forkynnelsene. Men som følge av kirkens dominans innen litteraturen, kom Norge med i et større kulturelt fellesskap med resten av Europa.
Før svartedauden ble mye litteratur oversatt fra latin til gammelnorsk, blant annet Passio Olavi eller Lidelseshistorien og undergjerningene til den hellige Olav. I 1349 kom svartedauden til Norge, og over 2/3 av Norges befolkning døde som følge av den. De som var mest utsatt for å bli smittet, var prester og andre adelsfolk ettersom de besøkte de syke. Da de døde, døde også den gamle skrivekunsten, noe som førte til at diktning som gikk fra munn til munn ble dominerende.
Folkets diktning 1350–1500-tallet Utdypende artikkel: Folkediktning.
De aller fleste på landsbygda var analfabeter. Dette førte til at verkene ble ført videre muntlig, og ikke ble skrevet ned før Asbjørnsen og Moe reiste rundt i Norge og skrev dem ned i ca. 1850, i nasjonalromantikken. Derfor er ikke disse fortellingene språklig sett helt riktige i forhold til hvordan de snakket i folkediktingsperioden.
Eventyr er en kort fortelling, som regel med utgangspunkt i virkeligheten. Eventyrene handler ofte om en helt som mot alle odds klarer seg bra. Ofte blir embedsmenn og øvrighet latterliggjort av helten, og rollene i samfunnet blir snudd om. Eventyrene gjør ikke krav på å være sanne, og dermed blir de ikke tids- eller stedsbestemt. Nesten alle eventyr ender godt, men har ofte en underliggende moral.
Sagn skiller seg fra eventyr ved at de gjør krav på å være sanne. De skal beskrive natur eller fenomener alle kjenner. Derfor er ofte sagn tids- og stedfestet for å bli mer troverdige. Sagnene speiler ofte virkeligheten, og har lite av eventyrenes ønsketenkning.
Folkeviser, også kalt ballader, er fortellende viser. De kom til Norge fra Frankrike på 1200-tallet. Dansen, som kom til Norge fra Frankrike ca. 100 år før, ble en viktig del av folkevisene.
Stev er en type dikt som både ble sunget og talt. De ble som regel improvisert, men de beste gikk videre i tradisjonen.
Renessanse og reformasjon – 1500-tallet Norge preges på 1500-tallet sterkt av å være et lydrike under Danmark fra 1537. Hamarkrøniken ble til på Hamar, den har ukjent forfatter (kanskje skrevet av munken Trugels kantor eller barnebarnet Lars Hummer) og omhandler livet i Hamarkaupangen i middelalderen, frem til reformasjonen i 1537, da Norges siste biskop Mogens Lauritssøn ble ført bort av danske soldater.
Peder Claussen Friis i Valle sogn i dagens Lindesnes kommune utgitt Norges Beskrivelse i 1613. Absalon Pedersson Beyer skrev i 1567 i boka Om Noriges Rige om hvordan landet hadde mistet makt sammenlignet med Danmark. Verket ble først utgitt 200 år senere. I 1556 fantes det bare 96 eksemplarer av Bibelen i hele Norge, og selv om boktrykkerkunsten ble oppfunnet av Johann Gutenberg på slutten av 1400-tallet, fikk Norge sitt første trykkeri først i 1643.
Barokken – 1600-tallet 1600-tallet i Norge er preget av barokken.
Dorothe Engelbretsdotter var en fremtredende dikter på 1600-tallet. Hun skrev salme- og bønnesamlingen Siælens Sang-Offer i 1678. Den kom ut i sju opplag mens hun levde og i sytten etter hennes død.
Petter Dass skrev også mange dikt i denne perioden, men lite av det han skrev ble gitt ut. Mange av diktene hans ble spredt gjennom avskrifter, og noen av dem er fremdeles i bruk i dag. Likevel er det Nordlands Trompet som er mest lest i dag som er en beskrivelse av hvordan vanlige nordlendinger levde.
Klassisismen og opplysningstiden – 1700-tallet 1700-tallet i Norge domineres av klassisismen som er sterkt preget av opplysningstiden i Europa.
Som en motvekt til fornuftstankene i opplysningstiden, vokste pietismen frem som en ny luthersk retning som fikk stor innflytelse i Danmark-Norge. Dette førte til at konfirmasjonen ble obligatorisk i 1736, noe som gjorde det nødvendig å lære barn å lese. Derfor ble skolegang obligatorisk i 1739. Det tok likevel mange år før alle i Norge fikk undervisning i lesing og skriving.
Ludvig Holberg Ludvig Holberg var født i Bergen, men bodde mesteparten av livet utenfor Norge og regnes som en norsk-dansk forfatter. Holberg skrev i de fleste sjangere, og stort sett på dansk, det innebar både et kulturelt og språklig nybrottsarbeid. Han skrev flere skuespill og introduserte essayet i Danmark-Norge.
Romantikken – 1800–1850 Selv om romantikken regnes fra ca. 1800 i Europa, fikk den ikke fotfeste i Norge før på 1820-tallet. Welhaven og Wergeland er dominerende navn fra denne epoken.
Mot slutten av perioden ble litteraturen mer nasjonalromantisk.
Welhaven og Wergeland Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var virksomme på første halvpart av 1800-tallet.
Welhaven holdt seg i all hovedsak til lyrikk. Welhavenforskeren Ingard Hauge sier at Welhaven satte «trange rammer for sin egen dikteriske utfoldelse» når han i 1832 kunne hevde at «Ikke enhver Stemning, og minst Lidenskabens Oprør, formaaer at frembringe et Kunstværk».Jfr. Hauges bidrag i Demringens tolker s. 27.
Poetisk realisme 1850–1870 Utdypende artikkel: Poetisk realisme
Poetisk Realisme er en overgangsperiode mellom romantikken til realismen. Man vek bort fra det idylliske, romantiske bildet man beskrev i romantikken og over til en mer nyansert skildring.
Retningen fikk betydelig tilslutning i Danmark i årene etter 1825, hvor den også fikk sine sjangertrekk. Spesielt teatermannen og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg var med på å systematisere den. Dette påvirket videre forfattere som H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven, og innen norsk litteratur Camilla Collett med Amtmandens Døtre og Henrik Ibsen i skuespillet Peer Gynt. Andre sentrale navn på denne tiden var Henrik Wergeland (etter 1840), Ivar Aasen, Knud Knudsen, Aasmund Olavsson Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson, Jørgen Moe og Andreas Munch.