thumb|Relieff av kardinal Faulhaber i Frauenkirche i München
Michael von Faulhaber (født 5. mars 1869 i Klosterheidenfeld (senere: Heidenfeld) i Unterfranken i Bayern, død 12. juni 1952 i München) var kardinal i den katolske kirke og gjennom 35 år erkebiskop av München og Freising. Han ordinerte den senere pave Benedikt XVI til prest i 1951 i München, og ved sin død var han den siste gjenlevende kardinal utnevnt av pave Benedikt XV.
Utdannelse og tidlig karrière
Michael Faulhaber var tredje av i alt syv barn av en baker, som også var bonde. Den lokale sognepresten gjorde det mulig for ham å gå på gymnasiet i Schweinfurt fra 1879, og i 1883 ble han tatt opp ved det biskoppelige juniorseminaret «Kilianeum» i Würzburg.
Han begynte på presteseminaret i Würzburg i 1889, og ble presteviet den 1. august 1892. Deretter virket han som kapellan i Kitzingen. 1. september 1893 ble han prefekt for juniorseminaret Kilianeum, og den 6. mai 1895 tok han doktorgraden i teologi i Würzburg og ble privatdosent ved universitetet der. 26. juli 1903 ble han professor i gammeltestamentlig forståelse og bibelsk teologi ved universitetet i Strasbourg.
Biskop av Speyer (1910-1917) og bayersk feltbiskop (1914-1918) Den 4. november 1910 ble han på forslag fra den bayerske kulturminister utnevnt til biskop av Speyer bispedømme, som den gang (frem til 1918) var del av metropolitanprovinsen München und Freising. Han ble konsekrert 11. februar 1911. Som bispemotto tok han vox temporis vox Dei («Tidens kall er Guds kall»). Den 1. mai 1913 ble han opphøyet i den personlige adelstanden av kong Ludwig III av Bayern, og fikk rett til å kalle seg Michael von Faulhaber.
Ved utbruddet av første verdenskrig ble Faulhaber i tillegg stedfortredende katolsk feltprost (militærbiskop) for den bayerske hær, og overtok i realiteten hele dette embedet ettersom den nominelle innehaver av vervet, Münchens erkebiskop Bettinger, var for gammel til å utøve det.
Faulhaber fremholdt at den tyske side hadde en rettferdig sak. Men han ville ikke være med på noen glorifisering av krigen, og gikk inn på krigens teologiske og etiske problematikk. I årene 1915/16 besøkte han Vestfronten og feltlasarettene der ved tre anledninger, i 1915 mottok han Jernkorset av II. klasse. Faulhaber forbedret feltsjelesorgen i hæren og sjelesorgen blant krigsfanger.
Grusomhetene i krigsåret 1917 bragte ham til en mer realistisk oppfatning om verdenskrigen. Kort før krigen var over besøkte han sårede tyske soldater som ved pave Benedikt XVs formidling var blitt sendt til Sveits og blitt internert der. I årene som fulgte etter krigen var han en forkynner av hvilke skrekkelige følger de moderne våpen hadde, og gikk i prekener (1928, 1932) inn for nedrustning og for at konflikter i det aller lengste måtte søkes løst ved politiske midler. Men han var fortsatt åpen for at den tyske sak legitimt måtte kunne forsvares ved våpenmakt.
Erkebiskop av München (1917) og kardinal (1921) Han ble utnevnt til etterfølger etter Franziskus von Bettinger som erkebiskop av München og Freising den 26. mai 1917.
Hans opphøyelse til kardinalsverdigheten hadde vært på tale allerede i 1914. Men først den 7. mars 1921 ble han utnevnt til kardinalprest av pave Benedikt XV med tittelkirken Sancta Anastasia.
Faulhaber ble som erkebiskop av München og Freising også leder for Freisinger Bischofskonferenz, altså for det bayerske bispemøte, som møttes separat og ikke deltok ved det nasjonale bispemøtet Fuldaer Konferenz med de øvrige tyske biskoper før i 1933.
Monarkist, motstander av kommunismen, og av nasjonalsosialismen (1917-1932) Faulhaber tok kraftig avstand fra novemberrevolusjonen 1918 og de kortvarige regjeringsdannelsene under Kurt Eisner og Johannes Hoffmann. Allerede under verdenskrigen hadde Faulhaber polemisert mot de kommunistiske revolusjonære strømninger. Sovjetunionens kirkeforfølgelser var et advarende eksempel som han stadig henviste til. Av dette fulgte en skarp antikommunistisk holdning.
Faulhaber hadde tidlig markert seg som overbevist monarkist. Faulhaber var eksponent for den da utbredte føderalisme, og forble tilhenger av kongehuset Wittelsbach. Allerede under sin preken i anledning det bayerske kongepars gullbryllup 20. februar 1918 gikk han kraftig ut mot monarkiets fiender, noen år senere kalte han forsøk på å rokke ved monarkiet som mened, høyforræderi, og kjennetegnet med Kainsmerket (1922).
Kardinal Faulhaber var en tidlig motstander av nasjonalsosialismen. Den gjaldt from ham fra første stund som en bevegelse av "Kulturkampf"-karakter, og dens vektleggelse av folk og rase anså han som heretisk. Han ville, i motsetning til biskopen av Mainz, imidlertid ikke gå så langt som å utelukke nazister fra Kirkens sakramenter.
Fra nasjonalsosialistisk side ble Faulhaber senere til og med sett på som ansvarlig for at Hitler-kuppet i 1923 hadde slått feil, noe som vel var å tillegge ham som enkeltperson en for stor rolle. Samme år vendte Faulhaber seg også mot antisemittismen.
Han var full av skepsis mot Berlin og det «protestantiske nord», og var også tvilende til at det katolske partiet Zentrum inngikk i koalisjoner med SPD på riksnivå, og drøftet muligheten for å åpne seg for protestanters partimedlemskap. Men han ble for stabilitetens skyld en såkalt bayersk «fornuftsrepublikaner» (monarkiet hadde falt) og kunne også dermed akseptere den weimarske riksforfatning.
I oktober 1930 beklaget NSDAP seg over kardinal Faulhabers «hets» mot partiet, og i november fastslo Faulhaber at «nasjonalsosialismen er en heresi, og lar seg ikke forene med den kristelige verdensanskuelse». I februar forordnet Faulhaber og de øvrige bayerske biskoper at nasjonalsosialismen forfektet vranglære på en rekke punkter, og nevnte spesielt rasens stilling, avvisningen av Det gamle testamente, avvisning av det romerske primat, planene om en dogmeløs tysk nasjonalkirke. Katolske geistlige fikk strengt forbud mot å samarbeide på noen måte med den nasjonalsosialistiske bevegelse. Nazister i sluttede kolonner med uniform og fane skulle forbli forbudt å delta i gudstjenester. Ettersom det kunne være mange partimedlemmer som var i subjektivt god tro måtte det imidlertid være opp til skriftefedrenes prøving av hvert enkelttilfelle om medlemskap i NSDAP representerte en utillatelig risiko for å henfalle til alvorlig synd.
Likesom de øvrige bayerske katolske biskoper oppfordret Faulhaber katolikkene til ikke å stemme på NSDAP ved valgene i 1932. Resultatet kunne avleses på valgresultatene, der valgkretser med stor katolsk eller kommunistisk velgermasse hadde lavest oppslutning om nazistene.
Adolf Hitlers maktovertakelse (1933) Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 så han raskt hvordan det stevnet mot en nazistisk forfølgelse av katolisismen. Allerede den 17. mars 1933 overleverte han et memorandum til Vatikanet der han analyserte Hitler. Der påpekte han blant annet at den nye rikskansler «preker det ville hat og voldsmetoder», «preker rasekult» og «faren for krig mot andre folkeraser», at han står for en kristendom «som ikke lenger Kristi kristendom» men at «nasjonalsosialismen vil være en ny verdensanskuelse og religion», tolererer Alfred Rosenbergs avis Völkischer Beobachter som propagerer mot Jesus som «jødinnens sønn» og krever en tysknasjonal og romfri kirke, representerer en trussel mot de katolske skoler, og at nasjonalsosialismen står for en antikatolsk fascisme.
Men da nazistene like etter, den 1. april, anstiftet til en boikott av jødiske forretninger, gjorde ikke Faulhaber noe, noe som avfødte kraftig kritikk fra deler av den katolske presse, særlig fra den bayerske prest dr. Alois Wurm, utgiver av Monatszeitschrift im Dienste christlicher Lebensgestaltung: Seele. I et skriv til kardinal Pacelli den 10. april 1933, etter at boikotten var over, forsøkte han å forsvare sin passivitet: «Vi biskoper spørres hvorfor Den katolske kirke … ikke engasjerte seg for jødene. Det lar seg for tiden ikke gjøre, for da ville kampen mot jødene samtidig bli til en kamp mot katolikkene.» Han mente også at jødene hadde ressurser til å klare seg selv, noe han anså at den raske avslutning av boikotten hadde vist. På denne tiden gjaldt hans personlige engasjement bare jødiske enkeltpersoner og fremfor alt katolske jødekristne.
Faulhaber var med på å fremforhandle Rikskonkordatet mellom Tyskland og Den hellige stol våren og sommeren 1933, for å sikre den tyske katolske kirkes rettsgrunnlag og rettigheter best mulig.
Kamp mot nazistisk raselære og eugenikk (1933-1936) I sine berømte adventsprekener i desember 1933 tok han avstand fra den nazistiske raseideologien ved å understreke at Kristus, «vår sanne fører», var jøde. «La oss ikke glemme at vi ble ikke frelst av tysk blod, men av Kristi blod», sa kardinalen. Videre sa han blant annet at «...en stat basert på lov, som først og fremst streber etter å nå en fredelig løsning, må oppnå seier over en stat basert på makt, som søker å erobre loven med blodige våpen», en tale som i stor grad ble ansett som en opposisjonshandling mot Hitlers makt, og at «Vi må aldri glemme at vi ikke blir frelst av vårt tyske blod, men av Kristi blod».
Nasjonalsosialistene tolket prekenene som politisk dissens og støtte til jødedommen. Prekenene ble sett på som en erstatning for en politisk katolisisme som var blitt umulig, og Faulhaber som en leder av motstanden mot det nye regimet, en venn av jødene og en prest i Roma uten hjerte for Tyskland og tysk kultur.
På samme års siste dag sa han i en tale at «kjærligheten til ens egen rase får på den annen side aldri føre til hat mot andre folk». Adventsprekenene sammen med nyttårsaftensprekenen ble utgitt i bokform. De vakte en umåtelig oppsikt også utenlands. En av talene kom raskt i norsk oversettelse.Hjørnestenen, En tale av kardinal MICHAEL V. FAULHABER, Tidsskriftet St. Olav av 15. februar 1934, nr. 7, 1934 De utkom som som brosjyrer som i mars 1934 også var utstilt på Karl Johans gate i Oslo - det hender ikke så ofte katolske adventsprekener. Og raskt kom det i tidsskriftet St Olav en samlet presentasjon, ved signaturen H.J.I.Kardinal Faulhaber: Adventsprekener. (Verlag A. Huber, Miinchen., Tidsskriftet St. Olav av 15. mars 1934, nr. 7, 1934 Tidsskriftet anbefalte senere sine lesere å skaffe seg de samlede tekstene som ble oversatt og utgitt på svenskTidsskriftet St. Olav av 1. november 1934, nr. 44, 1934 av Ansgariusförlaget i Stockholm, og kom igjen med en presentasjon av innholdet.Kardinal Faulbaber på svensk, Tidsskriftet St. Olav av 8. november 1934, nr. 45, 1934. Det fremheves blant annet:Kardinalen optrer særlig som forsvarer av det gamle Testamente som forkastedes av de fanatiske tyske anti-semister. Han gir dets sociale, moralske og religiøse verdier en inntrengende omtale. Han påpeker hvorledes det er Kristus selv som er den gamle pakts Alfa og Omega. Den siste av prekenene handler om kristen tro og germansk vesen. Her taler ikke alene troen — her går kardinalen også gang på gang i bresjen for den sunde fornuft som så lett settes ut av funksjon i nasjonalismen. Alt hvad han sier, er slik at også alle kristne i andre land må gi ham rett. Som han reiser sig mot den voldsomme urettferdige behandling av alt som vedrører jødedommen går han også imot nazismens romantiske forgudelse av de gamle germanske stammer.
Den 27. januar 1934 ble Faulhaber utsatt for et angrep. To skudd ble avfyrt mot det sentrale vinduet i audiensrommet i erkebiskopens residens. Fra Vatikanet mottok kardinalen følgende telegram, signert av kardinal Pacelli: «Den hl. Fader gleder sig over at De er sluppet uskatt fra faren. Det smerter ham meget at De offentlig er blitt utsatt for krenkelser og han sender Dem sin rikeste og hjerteligste velsignelse.»Tidsskriftet St. Olav av 8. februar 1934, nr. 6, 1934